Lørdag 18. oktober 2025
Først av alt skal jeg ærlig innrømme at jeg aldri har vært bestevenn med danske Volbeat. Men som det klingende ordtaket “it’s a dirty job but somebody’s gotta do it” eller «ta en for laget» om du vil, befant jeg meg innenfor veggene til Unity ute på Fornebu-sletta. Volbeat er lett å hate og like lett å like, og 99.9 % av de fremmøtte var sannsynligvis i sistnevnte kategori, noe annet ville vært merkelig. Undertegnede har anmeldt bandet flere ganger live, så det er ikke første og sikkert heller ikke siste gangen at den diplomatiske og objektive anmelderhatten tres på hodet. Nok om det, hvis noen er uenige i anmeldelsen, så står jeg fint i det.
Omsider entret frontmann, Michael Poulsen, til øredøvende jubel og det danske lokomotivet var i gang. Volbeat er ikke kjent for å drasse med seg den største sceneriggen og masse staffasje, men backdrop, røykmaskiner og avansert lysshow skapte en fin atmosfære og ramme. Kult også at sceneriggen var forlenget med et platå/tarm som gikk ut i salen, det ga en litt mer intim atmosfære, i hvert fall for de som befant seg i umiddelbar nærhet. Store tv-monitorer sørget også for at de som stod lengst bak og/eller manglet noen centimeter på sokkelesten fikk med seg det som skjedde på scenen. Mindre atmosfærisk inne på Unity ble det heller ikke da forfriskningspunktene hadde sin fulle hyre med å servere tørste konsertgjengere. Men er det lørdag, så er det lørdag, og stemningen var det ikke mye å utsette på. Publikum dro opp temperaturen og mulig det var dette som ga Volbeat en aldri så liten energiboost etter en lang turné, for det var både energi og entusiasme på scenen også.
Det ble selvfølgelig høy allsangfaktor under de mest kjente låtene, og ikke overraskende et aldri så lite klimaks da publikumsfavoritten “For Evigt” gjallet mellom veggene inne på Unity langt ute i settet. Det er ikke så lenge siden Volbeat kom med skiva “God of Angels Trust”, som kanskje overrasket noen med et litt mørkere, hardere og “villere” lydbilde, men hovedvekten av settlista var viet stort sett hele katalogen de har opparbeidet seg gjennom over tjue år. For min del var “By A Monster’s Hand” fra sisteskiva høydepunktet, men det er vel ikke til å stikke under en stol at de gamle låtene funket bedre publikumsmessig enn de nye, målt etter responsen i salen å dømme. Helt tydelig at låter som “Lola Montez”, “Fallen” og “Seal the Deal” for å nevne noen fortsatt funker som juling, og ikke minst “Still Counting” hvor bandet dro opp en bøling av den yngre garden opp på scenen. Sikkert en stor opplevelse for de involverte, og et skikkelig minne for livet. Litt publikumsfrieri hører definitivt hjemme når du tross alt er et stadionrock-band av dette formatet som favner både unge, gamle, menn og kvinner i skjønn forening. Ikke uten grunn at bandet har blitt så store, og ikke minst har klart å skape et stort nedslagsfelt. Som jeg sa en gang til en bekjent som er fan : “Volbeat høres ut som en hybrid av Status Quo på stereoider og Metallica på valium.” Tolk det som du vil, og tydelig at denne resepten fortsatt slår an, og ikke noe galt med det om du liker den slags.
Fremføringen av Michael Poulsen & co. var i mine øyne og ører på det jevne, og jeg har også opplevd langt dårligere lyd på Fornebu. Unity som konsertarena vil alltid være et samtaleemne, men det viktigste er totalopplevelsen. Optimalt vil det nok aldri bli lydmessig, og du er i tillegg prisgitt plasseringen. Spesielt mellomtonene har en tendens til å forsvinne i en eneste stor kakafoni av lydgrøt, men det låt heldigvis stort sett tight og helt greit fra min plassering. Lydbildet til Volbeat er som de fleste vet kompakt og går innunder kategorien stadionrock, så joda, jeg skal ærlig innrømme at det gynget rimelig bra til tider. Det var rimelig god kok i salen, det er det viktigste. Så nok en gang var det bare å konstatere at Volbeat er profesjonelle til fingerspissene og veldig gode i det de gjør, nemlig skape liv og stemning. For fansen var sikkert dette en terningkast 6-konsert, men for undertegnedes del en helt grei kveld med dansk-boogie-metal. 4/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen