Søndag 7. desember 2025
Før selveste guttegjengen entret scenen, stiftet vi bekjentskap med oppvarmingsbandet Boko Yout. Bandet er ledet an av Paul Adamah, og alle er antrukket i speiderklær. I løpet av deres set, skjønner jeg godt hvorfor akkurat dette bandet ble spurt om å varme opp. De er helhetlige og de er karismatiske, dansinga er trollbindende og bandet, især Adamah, har vanvittig god kontakt med publikum.
Viagra Boys entrer en scene med et tilfredsstillende visuelt helhetsinntrykk: Ampene er tagga ned, musikantene har på seg korte shorts, gnomelue og bar overkropp. Samkjøringen av inntrykk videreføres til samspillet på scenen. Dette bandet er samkjørte, samspilte og ikke minst: De har det gøy sammen. I en seanse under en saksofon- og gitarsolo griper vokalist Murphy sjansen til å tulle og tøyse med gitarist Hillborg. Det er fornøyelig å se at de har det gøy sammen, og det smitter over på publikum.
Murphy er en samlende frontfigur. Han er karismatisk, han er interessant. Det er spesielt morsomt å følge det som virker som en kamp mellom karakteren og han selv. Han begynner på anekdoter, men avbryter seg selv og proklamerer at nå skal det bli spilt rock’n’roll. Scenespråket hans er fengslende, han går fra å danse kokett og white girl-y, til å bli fanget av rockeånden og gå helt bananas.
Denne tosomheten er drivende, og den er spesielt interessant med tanke på tematikken som går igjen: De gjør narr av det konsumeristiske, det høyrelente, det korttenkte. Da er det heller ingen overraskelse at sangen “Troglodyte” er den som klart gir best stemning i salen, ei låt som latterliggjør høyreekstrem alienering og selvjustis.
Samtidig vet Viagra Boys å ta det helt ned. Undertegnedes favorittlåt, “River King” får sin plass i encoren. Det er en sår og inderlig sang om enkelheten ved kjærlighet og om å føle seg trygg med sin utkårede. Det er treffende i sin mundanitet. Samtidig illustrerer dette godt en annen ting bandet mestrer godt, nemlig det å utnytte scenerommet. Her er staginga langt til venstre, med tangenter, vokal og saksofon presset sammen i ei klynge. Denne nærheten gir implikasjoner av nettopp det intime ved å trygges i en slik relasjon. Utover dette bruker Murphy scenen godt: Han er oppe, han er nede, han er her, han er der.
Samtidig er han ikke den eneste som vet å utnytte plassen. Under “Research Chemicals” tar keyboardist og bongotrommespiller Jungqvist senter scene og spiller en heidundrande bongotrommesolo, for så å returnere med en keytar.
Konserten går slag i slag, overgangene er myke og de vet å spille på sjangeren: Midt i konserten har de en interludium og går av scenen, for så å returnere som for å gjøre narr av den klisjéaktige gangen der man går av selv om alle vet at man kommer på igjen. Publikum blir i løpet av hele konserten servert et tett og lagvis lydbilde: Det er alltid noe å lytte etter om man er lysten på å fokusere på noe spesielt, være det synthdetaljer, en særs drivende saksofon, bongotrommer, en gitar som går vill eller en vokalist som vet akkurat hvordan han skal bruke stemmen sin for å formidle en type, en stemning og en historie.
Viagra Boys er livlige, de gir alt og de gir faen. Det satiriske fra musikken oversettes fint til Murphys karakter, og det er en rød tråd gjennom hele konserten som fører til en tilfredsstillende oppbygging og avslutning. De har det tydelig gøy på scenen – og milde måne, så gøy man har det i folkemengden og! Kvelden overgikk mine forventinger, og Viagra Boys på Sentrum Scene gjør seg fortjent til terningkast 6/6 .
Tekst: Gina Rønning Sørbye
Foto: Ole Skog
