Noise/BMG
Striden gjelder opphavsrett til Venom-logoen som pryder «Welcome To Hell». Lant har svart med å saksøke Bray. Parallelt med at bandets klassiske medlemmer møter hverandre i rettssalen, så turnére Tony «Demolition Man» Dolan fremdeles under Venom Inc.-flagget, trass bittert tap av livslangt vennskap med Dunn. Ah, hvor det formelig spruter av dysfunksjonell slangegift på nevnte planet… Mens Dunn og Bray skal oppføre debutplata under selekterte sommerfestivaler inneværende år, tviholder Lant på egen Venom-formasjon, i spann med gitarist Stuart «Rage» Dixon og trommeslager Danny «Dante» Needham. Nevnte konstellasjon har vist seg konstruktiv siden 2009, og later sågar til å bevare både husfred og vennskap. «Into Oblivion» kan regnes som Venoms 16. studioalbum, men er i realiteten «det nye bandet»s fjerde langspillutgivelse. Plata skiller seg markant fra øvrige Venom-titler da angjeldende trio har nedlagt såpass flid i arbeidet at det begynner å minne om storproduksjoner fra utgangen av 80-tallet. Det klinger riktignok uavvendelig bitende og skittent, men man slås av en forøkning i sofistikerte arrangementer. Dessuten er skiva mikset i Abbey Road Studios og trommeslager Needham gitt mulighet til å legge om alt av slagverkspor etter at fonogrammet i praksis lot seg ferdigstille. Mer om det plateprosessuelle står å lese i intervjuet med Lant, som publiseres i Norway Rock Magazines sommerutgave.
Siden «Fallen Angels» av 2010 har Lant, Dixon og Needham spilt hverandre gode – stikk i strid med fortidige Venom-konvensjoner. Følgelig er «Into Oblivion» blitt bandets desidert mest musikalske fonogram. Med Lant i front som Gammel-Erik (bokstavelig talt) fungerer det tålelig godt også, uansett hvilket perspektiv man måtte innta. Et fengende tittelkutt åpner ballet, hvorunder Lant annekterer rollen som Gene Simmons’ uglesette fetter, og allerede halvannet minutt ut i låten åpner Dixon for velkomponerte, harmoniserte og østligtonale gitarsoli; dette har vært blant Dunns klassiske varemerker i Venom-kontekst, og Dixon eleverer nevnte impuls med autentisitet og historisk forståelse. Generelt hviler mye av albumets musikalitet på dets instrumentale interludium, hvor trioen henter frem sin mest initiativrike plenumsforse. Atmosfæriske «As Above, So Below» fører et uvanlig refreng, hvor alle tre bidrar vokalt, mens intense «Kicked Outta Hell» gestalter et virkelig orkestrert intermesso, gitt metriske vekslinger, og som ender i progressiv bass-solo, til understøttelse av Lants følelser for Rush (den komplette tapningen av «At War With Satan» klokker inn på 21 minutter og 12 sekunder). Kinematografiske «Unholy Mother» gis rettmessig finaleplass, og nytter effektive synthesizerlegg, ondskapsfullt gitarostinat, virkningsfulle lydeffekter, samt en riktig snål struktur. Blant platas rock’n roll-vennlige bastarder svinger særlig «Death The Leveller», med sirlig nikk til «Poison» fra 1981-klassikeren.
Dagens Cronos-frontede Venom imponerer, rett og slett. Siden vil debatten løpe om hvorvidt herværende trio burde gis et annet navn.
4,5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 1. mai 2026