Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Anne-Marie Forker, Necroshorns
At Venoms originalmedlemmer går i tottene på hverandre er intet nytt. Ei heller at Mantas og Abaddon bryter samarbeidet, for så å gjenoppta kontakten noen år senere. Å involvere rettsvesenet er imidlertid nytt for Newcastles oppviglere, og den pågående tvisten er noe Cronos verken kan eller ønsker å kommentere i øyeblikket, selv om frustrasjonen sporadisk bobler til overflaten i løpet av en ellers vårlig og gemyttlig samtale.
– Den nye Venom-skiva står i gjeld til Covid. Plutselig hadde vi all verdens tid til rådighet. Min ideale livsposisjon er å spille inn musikk når jeg vil, å være våken når jeg vil, å hoppe opp og ned når jeg vil, og å plukke meg i nesen når jeg vil. Jeg ønsker ingenlunde å være bundet av industrielle fordringer som stiller krav til album- og turnésykluser. Initialt føltes imidlertid Covid som et slag i fleisen. Bandet var just repatriert fra 70.000 Tons Of Metal-cruiset. Heldigvis strandet vi ikke i Miami, men Covid-restriksjonene satte all aktivitet på vent. Vi kunne ikke besøke hverandre. Kommunikasjonen ble kronglete. Bandets lydstudio gikk finansielt til faen, men vi greide å beholde brorparten av fasilitetene. Smått om senn vendte frustrasjon til kreativitet. Vi fremholdt å presentere idéer for hverandre, per digitalfiler, og mistet aldri platemisjonen av syne. Det uforutsette tidsaspektet la grunnen for at materialet fikk utvikle seg naturlig, uten stressende deadline-datoer, hvilket ledet til en musikalsk Venom-milepæl. To år inn i prosessen sa Dante: «Hør Cronos, jeg tror at jeg kan legge trommesporene tusen ganger bedre nå som jeg har lært låtenes natur å kjenne. Har du noe imot at jeg spiller inn alt på nytt?». Vant som jeg er med dørgende late trommeslagere falt jeg nesten død om, men ga selvfølgelig grønt lys. Vi rigget opp utstyret igjen, og resultatet ble faktisk tusen ganger bedre. Tiden spilte på lag. Dante hadde rukket å absorbere og utvikle forståelse for hvor de enkelte låtene kom fra og hva de representerte. Jeg svevde på skyer. Som bassist må jeg være i hundre prosent overensstemmelse med slagverket. Vi hentet ut det beste av hverandre denne gang. Sluttresultatet er overveiende positivt, trass i at dette trolig ble mitt livs vanskeligste album å komplettere. Det grenset til komikk, hvor mitt eget omkved lød: «Hvordan er det mulig, etter å ha drevet med dette i over 40 år, at jeg fremdeles slåss mot all denne dritten i studio?» Det som kunne gå galt, gikk galt, og det har bare tilstøtt meg én gang tidligere, nemlig da vi gjorde «Black Metal»-plata. 1982-opuset innesto katastrofer på løpende bånd, hvor folk ble skadet og masterteiper røyk i hytt og pine. «In Oblivion»-prosessen fortonte seg likedan. Og kanskje hviler triumfen i selve miséren.
– Pressen elsket å rakke ned på Venom i 80-årene. Medlemmer fra datidens klagekor burde oppleve en låt som «Kicked Outta Hell».
– Ha ha ha… Sannheten er, min venn, at fiendskapet med pressen var noe vi selv nørte opp under. På 1980-tallet solgte Venom tusenvis av skiver og ble bedt om å gi sinnssykt mange intervjuer. Mellom slagene drakk man seg obsternasig på Jack Daniels og tedde seg som småunger. Jeg kunne proklamere at jeg aldri hadde rørt en gitar i hele mitt liv og at andre spilte bass på plata; noe som ble heftig dementert i neste intervju ved å hevde at jeg var klassisk skolert fra Beethoven-akademiet i Berlin. Det gikk sport i å overgå hverandre med villfarne presseuttalelser, og journalistene kastet seg helhjertet over dette med at Venom ikke kunne traktere egne instrumenter.
– Hvilket ratifiserer mine daværende anelser om en infernalsk trio full av selvmotsigende tøys. I et intervju med svenske Okej, våren 1985, står nemlig bandets frontfigur frem og sier at han kun lytter til klassisk musikk og heller vil dø enn å spinne den nye Venom-skiva, «Possessed», da denne fortoner seg som en klump avføring.
– Ha ha ha… Jeg tviler ikke. Det var slik vi holdt på den gang.
– «Into Oblivion» preluderer med alvorstynget tittelkutt, hvor Rage leverer lekkert harmoniserte, østligskalerte linjer, hvilket faktisk danner en historisk Venom-trope.
– Rage er i full overenskomst med bandets arv, og besitter vidsyn til å bringe Venom inn i sin samtid og fremtid. På øvinger er det alltid han som foreslår en gjennomgang av klassisk materiale, det være seg «Witching Hour», «Bloodlust», «Buried Alive» eller «Countess Bathory». Han elsker og ivrer for disse låtene, også fordi årgangs-Venom hjelper med å definere hans egen rolle i dagens band, noe jeg er takknemlig for. Her hersker ingen frykt for beskyldninger om at Rage etterstreber å kopiere fortidige Venom-medlemmer. Han er seg selv – som Venom-fan og Venom-gitarist.
– «Lay Down Your Soul» representerer tidløs Venom i punk-enden av vektstangen.
– Absolutt. Jeg er stolt over bandets historie og har null problemer med å anerkjenne egen fortid, sågar assimilert i dagens konstellasjon. Et aspekt det rigide sortmetall-politiet ofte glemmer er at liv og levner utgjør en kontinuerlig reise. Venom var hva det var, jeg gjorde hva jeg gjorde, og jeg kommer ikke til å angre en tøddel på noe som helst. 80-årene forløp som en fest, hver dag. Hvorfor fordømme de beste dagene av ens unge liv? Vi kom opp med noe ingen andre hadde tenkt på. Jeg betrakter Venom som en katalysator snarere enn innovatør. Vi oppfant ikke noe som andre kopierte. Nei, vi uttrykte det som ingen hadde tenkt på ennå, som et essensielt ledd i ekstremmetallens evolusjon.
– Både Dixon og Needham har ervervet en utsøkt forståelse av beistet Venom, noe som gjør angjeldende trioformasjon umulig å avfeie.
– Kult! Jeg setter umåtelig pris på å høre deg si dette, og skulle bare ønske jeg møtte gutta mine tidligere. Glem ikke at dagens Venom-besetning entrer sitt 17. eksistensår. Rage og Dante søker ikke rikdom og berømmelse; de er her utelukkende for musikken. Dante behersker uendelig mange stilarter. Jeg minnes 70.000 Tons Of Metal-cruiset i 2015 hvor fyren stilte i en av kveldens supergrupperinger, som blant annet oppførte en Deep Purple-låt. Fra balkongen bivånet jeg fyren nagle de mest innfløkte Ian Paice-figurer. Han er mye mer enn en streit metallbatterist.
– Og Rages gitarsolo i «Lay Down Your Soul» er pur rock’n roll…
– Han er hva jeg kaller metallgitarvirtuos, som dessuten medvirker i et sideprosjekt tenkt som hyllest til Slayer. Igjen, alt handler om musikk for Rage.
– «Death The Leveller» er et skittent Venom-destillat, hvis riff griper tilbake til «Poison» fra «Welcome To Hell», mens det instrumentale interludiet kler deskripsjoner som «komponert» og «rytmisk-harmonisk smart».
– Som nevnt skyldes mye av albumets gjennomarrangerte natur en uforutsett åpning av tidsvindu. Til «Lay Down Your Soul» entret jeg øvingslokalet med nye og ofte radikalt omkalfatrende idéer hver bidige uke. Rytmiske og tonale endringer akkumulerte i absurd grad. Én dag sa jeg: «Jeg forventer at dere snart ber meg og mine stadige endringsforslag ryke og reise», men det ville de ikke høre snakk om; dette ble en alt for spennende plate å skape til å underlegges restriksjoner. Å introdusere velintegrerte, uforvarende skiftninger i, det være seg tempo, tonalitet eller taktart, er verdt ekstra arbeidsinnsats. Det eleverer de enkelte låtene, og skulle ting ikke fungere så er det bare å forkaste anbudet. Jeg maner mine kumpaner til å utvise kurasje i skriveprosessen; det er bare oss tre i rommet, så man skal risikere å drite seg ut, bare man slenger så mange idéer i potten som mulig! Du vet aldri hva som vil fungere i kontekst, og skal derfor ikke utvise noen form for sjenanse. Dette er en sunn innstilling, som forfølger meg idet vi entrer scenen. Jeg søker utfordringer og risiko. Følgelig er det stundom sunt å oppføre låter man ikke helt vet hvordan vil arte seg foran horder av mennesker. Det får adrenalin til å pumpe, og det skjerper sansene.
– Blant den ferske skivas kjerneøyeblikk stiller mørke og hjemsøkende «As Above, So Below», med underlige snuoperasjoner, samt uortodokst refreng.
– Låten er hovedsakelig Stewarts, som ikke trodde den gikk å nytte i Venom. «La meg se på saken», sa jeg, fordi jeg er driftig på uforvarende idéer. Det slo meg plutselig at Stewarts rudimenter var et storartet utgangspunkt for «As Above, So Below»-konseptet, hvilket jeg alltid har ønsket å spille på, men det er uegnet normert låtstruktur av «vers-pre-refreng»-modell. Jeg puslet sammen et arrangement og presenterte en sangskisse, som vant gehør. «Men hør», sa jeg, «hvis vi noensinne skal oppføre dette live, så må alle tre bidra vokalt til refrenget, som forøvrig foreligger på latin». Gutta tok utfordringen på strak arm, og refrenget klinger massivt bra. Rage og Dante har lagt basal koring på forutgående album, men ikke i samme grad som på «Into Oblivion». Bandet strekker virkelig hals denne gang, og blant de enkeltøyeblikk som gjør meg stoltest er det latinske refrenget i «As Above, So Below».
– Og hva med fengende, aggressive «Kicked Outta Hell»? Denne armeres med albumets mest imposante instrumentalpassasje av melodiske og rytmiske omstillinger, samt skarpskodd bass-solo, som et historisk nikk til «One Thousand Days In Sodom». Jeg tråkker ingen på tærne om jeg erklærer at dine Rush-influenser spilles i relieff under nevnte solo?
– Ah, takk for at du registrerer dette; det var min eksakte intensjon. Det gjøres ikke ofte, men om det skulle tjene helheten så åpner jeg gjerne for en liten bassgitar-sekvens, jamfør «One Thousand Days In Sodom». «Kicked Outta Hell» er et tordenskrall, som jeg uavbrutt presset plateselskapet til å lansere som singel nummer to. Låten presser grenser på alle hold, inkludert det tekstlige. I hine dager leste man vårt «I’m in league with Satan, I was raised in hell» som ekstremt, farlig og sjokkerende. Black Sabbath sang om frykt for Satan.
– Jeg skimter dog en liten analogi kontra Black Sabbaths Dio-frontede «The Devil Cried»…
– Teksten til «Kicked Outta Hell» innmelder at protagonisten er jævligere enn Djevelen selv. Vedkommende skaper så mye trøbbel at han bortvises fra helvete, ha ha ha. Og hvor faen går man derfra?
-Hva med de bitende mollakkordene i «Live Loud», som definitivt klinger påtagelige i Venom-sammenheng?
– Enig. Låten oppsto fra en jam uten føringer. Vi liker å plukke opp instrumentene og legge ut på oppdagelsesferd. Tempo og temperatur spiller ingen rolle; ei heller hvor reisen ender. «Live Loud»-jammen pågikk i omtrent en time og rommet kimene til nok en låt som unndrar seg «vers-pre-refreng»-formularet. Personlig elsker jeg ukonvensjonelle strukturer; de besørger spontanitet og individualitet.
– Apropos, hva med den forunderlig strukturerte finalen «Unholy Mother», kolorert med synthesizere?
– Hvis du liker denne, så vil du elske fullskalaversjonen.
– Hva behager?
– Det du foreløpig har hørt er halve låten, noe som endog gjelder «As Above, So Below» og «Nevermore», hvor lengre sekvenser er utelatt. «Unholy Mother» har eksempelvis en gigantisk og atmosfærisk introduksjon av myke gitarer, som veves inn med refrenget i episk byggestil. Utgangen av låten ekstensiveres med rikelige gitarsoli. I «As Above, So Below» parafraserer vi faktisk Prokofiev, tro det eller ei.
En skulle tro at album av tre kvarters varighet, utkjevlet over fire vinylskivesider, kunne gjøre rom for skisserte fullskalaversjoner, men ingenting fungerer normalt på planet Venom.
– Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvorledes de komplette utgavene av nevnte trekløver skal komme fansen til gode, men trolig forbeholdes de det japanske markedet, i form av bonusdisk. Vi får se. Enn så lenge er ikke dette diskutert spesifikt med plateselskapet, men jeg lover at fullskalaversjonene vil bli offentligjort. «Lay Down Your Soul» og «Kicked Outta Hell» er de to første singlene fra albumet; muligens lanseres en singel i fysisk format, med muligheter for b-side-snacks. Den doble LP-utgaven settes med 45 omdreininger, snarere enn 33, for å gi økt volum og slagkraft.
– Hva kan berettes om plateomslaget? Jeg antar at vi beskuer legemliggjørelsen av bandets maskot, S(a)tan?
– Korrekt. Som du sikkert vet så tegnet jeg «Black Metal»-coveret, med raffinert logo over vår venn Stan, og jeg har alltid ønsket å bringe fyren til live. «Into Oblivion» hefter for et fotografi av Stan. Vi har jobbet med flere talentfulle kunstnere i årenes løp, for jeg liker å gi andre en mulighet til å bidra kreativt. Jeg står ansvarlig for alle klassiske Venom-omslag, inkludert de fire første albumene, samt singlene. Dette omfatter sågar emblem-illustrasjoner, som Venoms Legions-logoen, men jeg er svak for å kommunisere med eksterne kunstnere som utviser begeistring for egne idéer omkring bandets visuelle presentasjon. Følgelig oppnås uttrykksvariasjon. Til «Hell» ble Lucifer utrustet med krigshjelm. «Metal Black»-illustrasjonen var et forsøk på å gi Stan flere karaktertrekk, men det er først i 2026 at han formidles med kjøtt og blod. Således viser «Into Oblivion» et foto av Lucifer, mens «Black Metal»-coveret er hans emblem, i samme grad som et kongehode på en mynt.
– Hva er det beste og det minst tilfredsstillende omslag til noen Venom-utgivelse?
– Det er umulig å svare på, da alle visuelle plateinnpakninger var gode og relevante i sin tid, men jeg har en personlig favoritt i «Hell To The Unknown – A Cronos Anthology» anno 2006, fordi coveret oste Venom, og Cronos-logoen dessuten undergår Venom-metamorfose. De to øvrige originalmedlemmene har forsøkt å kreere nye logoer etter mal av de Venom-klassiske, uten å imponere.
– Noen utbryter «Fucking hell!» på tampen av «Unholy Mother»?
– Ah, det fikk du med deg? Mot slutten av opptak legger jeg alltid pekefingeren over leppa for å indikere at jeg ønsker få med mest mulig av toner og cymbaler som dør naturlig ut i rommet, men Dante var så eksaltert over egen innsats at han ikke maktet å holde tilbake. Han holdt på å besvime og kauket «Fucking hell!» for å komme til hektene igjen. Det føltes betimelig å la utbruddet gå på plate, som et prosessøyeblikk hugget i stein, noe ala piano-tøyset mot slutten av Black Sabbaths «Sabotage».
– Den nye skiva er raus med lydeffekter. Venom har alltid vært flinke til å fortelle historier, understøttet av ekstramusikalske elementer.
– Jeg elsker å krydre studioinnspillinger med effekter. Å bivåne band fra scenen åpner automatisk en visuell dimensjon, som kan inkludere selve musikerne, lysshow eller kreative spesialeffekter. Alt dette akkompagnerer materialet som oppføres, mens et fonogram kun presenterer lyd. Jeg liker å addere soniske valører man vanligvis ikke presenterer i konsertsetting, hvilket induserer spenning, stemning og interessante teksturer. Lydeffektene går kanskje den gjengse lytter hus forbi innledningsvis, men vil senere åpenbares og borge for mer interessante opplevelser.
-Enhver giftspyttende platesamler pines uavbrutt av at det eneste Venom-albumet som fortsatt unndras vinyltapning, er «Metal Black» fra 2006.
– Dette vil bøtes på, ta det bare rolig, ha ha ha. Jeg jobber med saken, men bruker i øyeblikket mye tid på problemer tilknyttet de to andre originalmedlemmene, som du sikkert vet.
– Tror du Lindisfarne noen gang hørte sitt eget demo-utdrag, som dere plantet og latterliggjorde i starten av «Red Light Fever»?
– Ha ha ha… Det er jeg faen ikke sikker på. Sjefen for Neat Records…
– Den legendariske og Status Quo-fanatiske Dave Wood…
-… likte ikke å bruke penger. Han var så gjerrig at Raven skrev en låt om fyren. Herr Wood ville for eksempel ha seg frabedt å investere i ny innspillingsteip, så da vi nedfelte «Red Light Fever» oppdaget vi en munter liten fele-melodi i starten av opptaket, som vi åpenbart hadde overspilt.
– Og i god, hovmodig Venom-ånd lar dere fele-snutten gå på egen plate. Var dere aldri redde for søksmål herom?
– Nei, det var bare gøy, og det passet jo unektelig godt inn i kontekst.
– Neat Records var et knipent foretak. Hvordan ble Dave Wood overtalt til å sende Venom – et band han i realiteten avskydde – inn i Abbey Road Studios for å gjøre «Manitou»-singelen i 1984?
– Vi betalte kalaset av egne lommer, som hovedsakelig besto av royalty-inntekter fra «Black Metal»-skiva, samt opptjente midler etter «Seven Dates Of Hell»-turnéen. Dave Wood ville ha pådratt seg et illebefinnende om vi forespurte ham å nytte Abbey Road Studios. Vi diskuterte internt hvorledes pengehaugen best ville tjene bandet, og konkluderte med at man burde slippe Venom løs blant fasilitetene hvor The Beatles og Pink Floyd skrev rockehistorie. Forresten, min venn, «Into Oblivion» er mikset i Abbey Road, av samme lydtekniker som jobbet med «Storm The Gates». Selv det første miks-utkastet hans klang massivt, så vi angret aldri beslutningen.
– Har du lagt deg opp egen Venom-platesamling?
– Jeg var førstemann inn studiodørene da testpressingene eller et ferdig produkt ankom. Skivene ble umiddelbart bragt hjem til eget stereoanlegg – i første omgang for å forsikre meg om at alt låt ok – og objektene er fremdeles i mitt eie, et eller annet sted.
– Minnes du den magnifikke studiokollaborasjonen mellom Venom og Warfare i 1984, kalt «Rose Petals Fall From Her Face»?
– Ha ha ha… Et umistelig øyeblikk. Warfare var i gang med innspillingen av debutalbumet «Pure Filth», og mens de nedfelte spetakkel måtte jeg spørre lydteknikeren deres om noe presserende. For ikke å ødelegge eventuelle opptak listet jeg meg inn døra og hvisket mitt ærende til Keith Nichol. Dette registrerte vokalist og trommeslager Evo, som kunngjorde at det ville gjøre menneskeheten godt å få Warfare og Venom på samme skive. Jeg løp ned trappene og hentet mitt eget band, som momentant slengte seg med i valsen. «Rose Petals Fall From Her Face» ble eksekvert like spontant som innspillingen bærer bud om.
– Det er et festlig opptak vel verdt å oppsøke fra tid til annen; også fordi det klinger overmåte Venom.
– Selvsagt. Alt vi berører, uavhengig av instrumenter og utstyr, klinger automatisk Venom.
– Bandets turnévirke fungerer heller ikke som resten av røkla…
– Korrekt. I øyeblikket booker vi festivaljobber, men jeg har aldri vært interessert i lengre turnéer for å tekkes musikkindustrien. Venom gjør konserter når det passer Venom. Vi har i senere år blitt ganske flinke til å besøke Norge, hvor det åpenbart kryr av dediserte Venom-fans. Det er interessant å se hvilke territorier som i sin tid forsto «Black Metal»; Skandinavia utmerket seg tidlig. Jeg elsker mange av de nordiske bandene som oppsto i etterdønningen av Venom. Fucking hell yeah!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2026