Zero Budget Production
Men en kompisgjeng fra Trondheim vil det annerledes, og har virkelig lagt seg i selen for å få ut historien om bandet som forsøkte seg på verdensherredømme nærmest timer før flere band iført shorts overtok rockescenen. Vi snakker altså om tre fans av bandet, som reiste land og strand med videokameraer midt på 90-tallet for å filme et av sine favorittband, som har gjort timevis med intervjuer med bandmedlemmer og samarbeidspartnere for å fortelle historien som aldri i verden hadde blitt fortalt ellers. Det fortjener honnør, før vi i det hele tatt har sett filmen.
Da TNT gikk opp i liminga, følte gitarist Ronni Le Tekrø og bassist Morten Skaget at de hadde lyst til å prøve noe nytt. De tok med seg TNTs live-keyboardist Dag Stokke, og plukket med seg trommis Steinar Krokstad, som hadde forlatt Stage Dolls, for å starte det som skulle bli Vagabond. Kvartetten var et faktum, men hvem skulle synge disse låtene? To vokalister var oppe til svenneprøve, først ute var Hans-Olav Solli (Sons Of Angels), før den til da ukjente Jørn Lande fikk prøve seg. Ingen hadde noe å utsette på Solli, men Lande fikk jobben, og når vi hører låtene, så har vi overhode ingenting å klage på.
Trioen Terje Singstad, Tor Morten Stamnsve og Kim Feuerherm klinger nok ukjent for de fleste utenfor Trondheim, men de har en historikk med å dra på konserter, ofte med videokameraer i sekken, og mange timer med opptak har det blitt, kanskje spesielt med Vagabond og TNT, men også andre artister. De har også samlet en anselig mengde utklipp fra blader og aviser med intervjuer, plateanmeldelser og så videre, så dette er gutter som har gjort hjemmeleksen sin. I tillegg har de fått tilgang på private klipp, mye av det fra Skaget. Det ferdige produktet, en dokumentar på en time og førtifem minutter dykker dypt inn i historien til Vagabond. Alle de gjenlevende medlemmene (keyboardist Dag Stokke gikk bort i 2011) er sterkt delaktige i filmen, i tillegg til konsertopptak og intervjuer guttene gjorde i tiden bandet var aktive, så historikken mellom bandet og filmprodusentene er lang.
Kanskje kan man mene at noen av musikkinnslagene er i lengste laget, men når musikken er så helvetes bra, er det bare å sette seg tilbake og nyte, i stedet for å hengi seg til sutring. Bandet ga ut bare to skiver («Vagabond», 1994, «A Huge Fan Of Life», 1995), men begge har gått inn i historien som legendariske utgivelser i musikermiljøet i Norge, og tilfeldighetene vil ha det til at begge disse endelig kom på vinyl i fjor, mens denne filmen ble redigert. Men platekontrakt og etablerte musikere til tross; det var ikke stor butikk da gutta flyttet til Toten for å jobbe med bandet på heltid. Vi hører om vennskap som starter mens de enda er guttunger, og den spede starten da Tekrø skrev «Silent Woman Sheila», som egentlig var tiltenkt TNT, men som aldri kom lengre enn til demo-stadiet der. ZBP har også fått med seg videoklipp som ble brukt på skjerm bak scenen, og det må jo bare sies at solopartiet på «Gold In The Air», som brukes i filmen mens dette er tema, er noe av det feteste som er gitt ut i norsk rock. Soloen til Tekrø er i beste Gilmour-ånd, og det seige kompet til Krokstad og Skaget er regelrett hypnotiserende.
Dokumentarens sterkeste øyeblikk er likevel da avdøde keyboardist Dag Stokke blir hedret. Varmen bandet viste ham var ektefølt, og denne skribenten tok nesten til tårene, og selvfølgelig var «Angels Serenade» bakteppe for denne sekvensen. Stokke gikk altså bort i 2011, etter å ha kjempet mot kreft, noe som var et stort tap, kanskje spesielt for Tekrø. Stokke hadde ord på seg for å være en usedvanlig hyggelig herremann, og han var også en svært begavet musiker. En svært fin gest fra produsentene å gi Stokke såpass mye plass i filmen, drøye ti minutter har de gjort plass til.
Trioen i Zero Budget Production har ikke dette som levebrød, men her er det gjort svært godt håndtverk fra første trykk på «record»-knappen til siste runde i redigering, og hadde det ikke vært for denne gjengen, tviler jeg sterkt på at historien om et av de tøffeste bandene Norge har fostret hadde blitt en realitet. Det er lagt mange timer inn i dette prosjektet, og bare innsatsen står til terningkast seks. Nå er det bare å håpe at en større aktør ser kvaliteten i arbeidet, og sender det ut til et større publikum enn det gutta får til på egen hånd. Mere Vagabond til folket!
5/6 | Jan Egil Øverkil