Onsdag 4. februar 2026
72 timer før Uriah Heep annonserer sin avskjedsturné, så blir gitarist og eneste gjenlevende musiker, Mick Box, hentet av legepersonell. Hva gjør man?
Spørsmålet er muligens retorisk.
Sam Wood (Black Star Riders) blir bedt om å leke Mick Box. Han sier «ja».
Dette er utgangspunktet for den nordiske farvelturnéen til et av verdens beste band.
Interessant nok er Sam Wood én av to som plager meg minst på det som skal være et verdig turnérende farvel. Han låner gliset til Box, og gjør en generelt uangripelig figur som gitar-erstatter.
Den andre som ikke plager meg er vokalist Bernie Shaw – kokken, som i sin tid ble overtalt av Box til å «la nå mat være mat, kom og spill med meg». Canadieren er blitt en god historieforteller. Det eneste problemet oppstår, vedvarende, når han påminner publikum at Uriah Heep gjorde «slik og slik» i 1972 og det ikke er ett eneste menneske på scenen som er involvert i mytologien.
Jeg beklager å si det, men både Nazareth, Uriah Heep og flere til kan skylde sitt eget bedritne ettermæle. Det eksisterer ikke et eneste sammenfall mellom måten musikk-arven til Uriah Heep forvaltes på, og for eksempel Deep Purple eller Pink Floyd. Mick Box har latt det skure og gå siden 1982, fordi han elsker å stå på en scene og fremføre noen av verdens beste låter. De samme låtene – la oss kalle noen av dem komposisjoner, hvilket de er – oppføres sågar av en rytmeseksjon som burde vært imaginært skutt.
Dagens Uriah Heep har en trommeslager uten tonalitetssans, og som uavbrutt radbrekker Lee Kerslakes raffinement. Hos Russell Gilbrook eksisterer kun doble basstrommer og det å slå mest mulig muskuløst. Han hører hjemme i et kott med eller uten bøtter. På bass finner man Trevor Bolders erstatter, en mann som går kledt i skinn fra topp til tå og som spiller bass lik Joey Demaio fra Manowar. Disse to aner ikke hva de holder på med; de har null forståelse for materialet de oppfører, annet enn at et ukritisk publikum lar dem holde på.
Phil Lanzon, keyboardisten som «reddet» Uriah Heep på 90-tallet og strengt tatt burde vite bedre, kunne like gjerne stått og spist salat. Jeg synes jeg ser Ken Hensley, Jon Lord eller Don Airey forholde seg så sarvet til et musikalsk ettermæle.
Hvorom allting er, så lenge Bernie Shaw, med venner, fremfører «The Magician’s Birthday», «July Morning» og «Gypsy» så vinnes jeg over.
Hvorfor? Fordi disse låtene, komponert av Hensley og Box, og ingen av de på scenen, er i verdensklasse. Sagt med andre ord: Så lenge Uriah Heep-katalogen levendegjøres, så kan man vel ikke klage. Eller?
Hvis du synes dette ble i overkant strengt, så minn deg selv på hvorfor det ble så strengt. Jeg elsker Uriah Heep. 4/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge