Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Eddi Bachman
– Hei, Mathias. Hyggelig at du hadde tid til en prat med oss. Hvordan går det?
– Jo, takk, bare bra.
– La oss snakke litt om gamle dager og nåtiden. Hvordan er det å være tilbake i bransjen igjen og jobbe med Udo Dirkschneider?
– Det føltes litt som å komme hjem, du vet, da vi gjorde de siste platene i 90-91, de to siste UDO-platene, var jeg veldig nær Udo og veldig nær Stefan Kaufmann som var produsent av disse albumene, og du vet, jeg mistet aldri kontakten i løpet av årene med Udo og med Stefan. Noen ganger hjalp jeg Udo litt som advokat. Og noen ganger spilte jeg noen ting på UDOs plater her og der med frosne fingre.
– Frosne fingre?
– Ja, fordi jeg ikke var i form spillemessig, du vet, jeg spilte ikke på over 20 år. Og nå å være tilbake og høre Udos stemme igjen med all sin kraft og å jobbe med Stefan (Kaufmann), Sven (Dirkscheinder), Manuela (Bibert), og Peter (Baltes) er utrolig gøy og spennende. Det har vært en stor opplevelse for meg å lage musikk med disse fantastiske musikerne.
– Men du hadde et tidligere comeback med Gravestone tilbake i 2019.
– Å, du er godt informert.
– Ja, jeg liker Gravestone. Jeg elsker virkelig de to platene. Jeg husker ikke navnet på platene i farten, men jeg har dem på vinyl.
– Takk, takk. Det er flott å høre.
– Men du startet vel musikkarrieren allerede på 70-tallet. Jeg leste et sted at du startet et band på skolen. Men Gravestone var det første profesjonelle bandet. Er det riktig?
– Ja, det ble det første profesjonelle bandet. Gravestone var et band som eksisterte på 70-tallet, og det var som et slags hippieband. De laget psykedelisk musikk og sånne ting. Og så fikk de med denne gitaristen fra hjembyen min, som jeg kjente, Klaus Reinelt, Doc Reinelt. Og han var en fantastisk gitarist, og jeg kjente ham med hans tidligere band, det lokale bandet kalt Solar Plexus. Og da han ble med i Gravestone, tenkte jeg at jeg kanskje burde bli med dem også, for da kunne jeg spille med Doc Reinelt og lære av ham.
– Så det var inngangsporten til Gravestone og heavy metal sirkuset for deg?
– Det var en av grunnene. De hadde to gitarister, og den andre gitaristen var ikke så interessert i å spille metal, så spurte jeg dem om de kunne bruke en annen gitarist som meg, og de sa ja. Og så ble jeg med i det bandet, og med Klaus og meg ble det blitt et twin guitar metal-band. Når var det? Jeg tror det var 1981/82. Jeg gikk i hvert fall fortsatt på skolen da jeg begynte å spille i Gravestone. Jeg tror jeg var 17 eller 18 år gammel.
– Kan du fortelle litt mer om Gravestone og starten av karrieren?
– Vi deltok i en bandkonkurranse med unge band på en offentlig radiostasjon. Vi var en av de siste vinnerne av de 10 siste bandene på lista. En del av premien var å delta på et show i Stuttgart, som også ble publisert på tysk TV. Og fortsatt kan du finne det på YouTube. Og jeg var, tror jeg, rundt 19 eller 20 år gammel. Og så fikk vi platekontrakt på Gamma-etiketten. Kanskje du kjenner til den. Og det var egentlig historien bak Gravestone i korte trekk for min del.
– Kult. Det var mange gode tyske band på 80-tallet, slik som Gravestone.
– Ja, det er sant.
– Railway, Killer for å nevne noen få, og Accept, selvfølgelig, men de var jo veldig store. Men hvorfor sluttet du egentlig i Gravestone?
– Hvorfor sluttet jeg i Gravestone? Vel, du går langt tilbake i tid, ikke sant? Jeg sluttet i Gravestone i utgangspunktet fordi jeg hadde muligheten til å gå til bandet som het Sinner.
– Stemmer, “Coming Out Fighting” er en knakende god skive.
– ”Coming Out Fighting” var albumet jeg ble med på. Og du vet, i Gravestone hadde vi noen konflikter i bandet angående karrieren og veien videre, hva ønsker vi å oppnå? Hvor vil vi dra? Og det var medlemmer i bandet som ikke var forberedt på å jobbe så hardt som jeg ønsket at vi skulle. Og det var vanskelig å få enkelte med på øvingslokalet. Det var vanskelig å få dem med på konserter og det meste egentlig. Du vet, det kan være et ganske vanlig problem i et band, at man vil ulike ting. Og så kom Matt Sinner og sa, vel, vi har noe å tilby her. Dette var for meg en mulighet til å gå et skritt videre, noe enkelte i Gravestone, som fortsatt er mine venner, ikke var villige til å gjøre.
– Ok, jeg skjønner. Det er vel ikke et ukjent fenomen nei…
– Nei, og jeg var ganske ambisiøs og ville rett og slett komme litt videre med karrieren.
– Men hvor mye øvde du på den tiden da du begynte å spille gitar og kanskje tenkte at dette kom til å bli jobben din?
– Vel, for å være ærlig, trodde jeg egentlig ikke at det kom til å bli jobben min. Jeg drømte litt om det, men tenkte aldri at jeg egentlig var god nok…og sånn er det fortsatt.
– Virkelig? Ikke god nok??
– Ja. Du vet, jeg så og hørte alle disse unge gitaristene, hva de gjorde teknisk og alt det der. Jeg kunne aldri spilt slik. Så jeg tenkte ofte, er jeg god nok? Kan jeg gjøre låten godt nok? Har jeg nok teknikk til å lage en god solo? Vel, noen ganger er jeg glad for at det fungerer. Så hva gjorde jeg de dagene? Jeg øvde mye, for å være ærlig. Jeg øvde, vel, ikke så mye som Yngwie Malmsteen sannsynligvis, men jeg tror vi alle spilte tre, fire, fem timer om dagen, og så gikk vi på øvingslokalet og resten av tiden var skolearbeid. Og selvfølgelig hørte jeg mye på plater. Det var den tiden hvor du ikke hadde YouTube, Spotify eller andre digitale verktøy/plattformer. Jeg husker at jeg hadde en liten kassettopptaker, og den første gitarsoloen jeg spilte inn da jeg var 15 eller noe sånt var David Gilmore, en av mine favorittgitarister. Det var gitarsoloen “In Time”, som ikke er teknisk vanskelig, men inneholder mye følelser og emosjoner. Det var greit å starte med den da jeg bare var en 15 år gammel gutt. Men den første ordentlige gitarsoloen som jeg senere lærte meg note for note var en av Michael Schenkers soloer “Only You Can Rock Me”. Og jeg husker at jeg satt alene i øvingsrommet helt alene med denne lille kassettopptakeren, og satt der og virkelig strevde med soloen. Jeg hadde min gamle Ibanez Flying V og prøvde å spille som Michael Schenker, og vel, jeg fant ut av det til slutt. Og for ett år siden sa jeg til sønnen min, hvis du lærer denne soloen, fordi han spiller også gitar. At hvis du lærer deg denne soloen, får du 50 euro. Og vet du hva som skjedde to uker senere? Han sa: ‘Gi meg de 50 euroene. Nå kan jeg spille det. Jeg skal vise deg.’
– Jøss. Det var kult.
– Ja, det er kjempebra.
– Det er ikke den enkleste tingen å spille, Michael Schenker, altså.
– Nei, og jeg elsker måten Michael Schenker spiller på. Og på den tiden spilte jeg hver sang av “Strangers in the Night» live -albumet. Dette var i bunn og grunn mitt DNA som gitarist. Det var det jeg elsket og jeg elsker fortsatt.
– Ja, jeg kan høre noe av det i gitarspillet ditt fra Udo-platene, men du har din egen signatur når du spiller. Så et av spørsmålene mine var, hvem inspirerte deg? Og du sa Michael Schenker og David Gilmour. Det er to vidt forskjellige gitarister
– Ja, begge de inspirerte meg, og gjør det fortsatt. Men da jeg var ung, var min første gitarhelt faktisk Michael Schenker, ikke David Gilmour, han har aldri vært den største gitarhelten min. Det var bare akkurat den soloen, og han er en stor gitarist. Jeg elsker gitarspillet hans, men det har aldri vært sånn, åh, han er den største. Han er en av de største, selvfølgelig. Det var ikke det, men jeg var ikke så opptatt av å spille som han, mer som Michael Schenker. Michael Schenker gjorde mer med spillet mitt. Og selvfølgelig Richie Blackmore, fordi jeg var en tidlig Rainbow-fan. Jeg var, du vet, jeg er født i 1964, så … 1978, tror jeg det var Rainbow Rising kom, og i 1976 Rainbow “On Stage” eller omvendt? Jeg husker ikke nøyaktig, men det var den typen musikk vi hørte på, og det var rett før heavy metal og den nye bølgen av britisk heavy metal. Så det er litt av det som påvirket meg sannsynligvis, og uten tvil Ritchie Blackmore og Michael Schenker også, selvfølgelig. Og en annen gitarist som jeg fortsatt beundrer er Al Di Meola. Jeg har hørt mye på han og har også spilt i en flamenco-trioen hvor vi spilte noen Al Di Meola-låter. Det er ikke lett.
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har ikke prøvd på det en gang…
– Ikke sant, jeg måtte øve mye. Jeg mener han er av en annen verden, vet du. Jeg så ham et par ganger live, og Mathias Dieth stod med kjevene hengende ned til gulvet. Fantastisk. Han er fantastisk.
– Ingen tvil om det, men når du spilte Udo på den tiden, hadde du en ganske særegen lyd, og du hørtes veldig metal ut. Du har mange riff og soloer, og du var ikke … Hvordan skal jeg si det? Du hørtes ikke ut som de andre gutta. Du hadde din egen lyd. Forstår du hva jeg mener?
– Takk for det. Det er godt å høre. Men hvis du spør meg nå, hva gjorde jeg for å oppnå denne lyden? Jeg vet egentlig ikke, det var bare måten jeg spilte og spiller på.
– Nei, bare som… en av sangene jeg alltid har vært veldig glad i er “Kick in the Face”. I introen der har du denne veldig distinkte harde og feite gitarlyden, hvilket utstyr brukte du på den skiva?
– Det var på “Timebomb”, ikke sant?
– Ja, det stemmer.
– På “Timebomb” var utgangspunktet min egen 50 watt Marshall, som ble modifisert av Reinhard Bogner. Bogner er en av de mest kjente forsterkerbyggerne i dag. Han kommer fra samme by i Sør-Tyskland som meg. Og det var en av de første modifikasjonene han gjorde før han dro til Amerika og ble en stor aktør innen forsterkere. Jeg hadde også en Kramer Beretta som jeg solgte til Reinhard Bogner da vi hadde siviltjeneste i Røde Kors i Tyskland sammen. Og han modifiserte som sagt Marshallen min, og det låt helt fantastisk. Jeg har fortsatt Marshall-forsterkeren, en 50 watt JMP 2204. Jeg hadde i utgangspunktet to gitarer på den tiden. Og det var den hvite ESP-M1, som var litt tilpasset, som jeg fortsatt har. Og du kan se denne gitaren i den nye musikkvideoen “Metal Sons” fra “Babylon” skiva. Flott gitar, det er det. Og den andre jeg brukte mye var en Kramer-gitar. Den fikk jeg da vi var på turné med Guns N’ Roses. En dag dro vi til Kramer-fabrikken i Philadelphia. Jeg tror det var Philadelphia. Og de ga oss, Andy Suzumi, var den andre gitaristen, hver vår gitar en gitar. De sa, dette er prototyper, ta dem. Vi vil at dere skal teste dem og gjerne bruke de. Det var en flott ting. Å dra til Amerika og komme hjem med flere gitarer enn du dro dit. Så kort oppsummert er det en forklaring på gitarlyden min. Modifisert Bogner-Marshall, ESP og Kramer. Det er lyden.
– Da fikk vi en grundig og interessant forklaring på det. Hvordan var det å slutte med musikk tidlig på 90-tallet, og starte på jusstudier? Noe helt annet over natten. Hva skjedde egentlig?
– Jeg fikk nok. For å være ærlig mistet jeg spillegleden og all slags inspirasjon.
– Hm, vil du utdype det litt?
– Det var tiden, og det er egentlig ingen å skylde på. Du vet, det var bare slik det ble. U.D.O var over fordi vi mistet platekontrakten vår i 1991, etter “Timebomb”. Dessuten var det disse nye bandene som kom fra Amerika, grungen. Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og musikkstilen hadde endret seg drastisk ganske raskt. Jeg hadde vært med i et metalband siden starten av 80-tallet med langt hår og alt sånt. Og jeg var, hvor gammel var jeg? Jeg var rundt 26/27 år gammel. Og jeg tenkte at jeg ikke var sikker på at talentet mitt som gitarist eller musiker ville være stort nok til å bære meg gjennom de neste tiårene og overleve som profesjonell musiker. Så jeg tenkte, hva kan jeg gjøre? Det var en slags naturlig og logisk utvei. Utdanning. Jeg tenkte, vel, som 26-åring er det ikke for sent å gjøre noe annerledes. Jeg hadde lenge hatt en drøm om å bli advokat, fordi jeg ønsket å vite hvordan ting fungerte fra et juridisk perspektiv, hvordan samfunn fungerer, hvordan de er organisert lovlig. Det er spørsmålene jeg fant veldig, veldig, veldig interessante. Og jeg tenkte, hva med å gå på jusstudiet nå og slutte med musikk? Og det var som, du vet, når du er på turné med U.D.O og alt fungerte. Det var gøy. Det var flott. Men hjernen min var tørr. Jeg skjønte fort da jeg startet på jusstudiet, på universitetet i Köln, og hadde de aller første øktene der, at dette er ******* flott. Det de snakker om, jeg vil vite mer, jeg vil lære mer. Og dette var en naturlig ting som så fikk meg til å slutte med gitaren og jeg tok gitaren og spilte her og der, men jeg følte aldri at det ikke var noe nytt som kom ut. Jeg var rett og slett ferdig med det livet og måtte prøve noe nytt. Noe nytt som ga meg inspirasjon og et levebrød..
– Men jusstudiet er ikke det enkleste å studere. Det er ganske vanskelig, antar jeg.
– Ja, helt klart. Men du vet, når du er 26 eller 27 og alle dine medstudenter er fem, seks år yngre enn deg. Du må jobbe hardt for å konkurrere. Og det gjorde jeg. Jeg ønsket å gjøre det. Og jeg ønsket å fullføre det. Og jeg avsluttet det med en ganske god eksamen. Og i tillegg tok jeg en doktorgrad også om musikalsk opphavsrett. Og som hjelper meg mye nå, noe som hjelper meg i dag. Og det var veldig gøy å gjøre dette. Jeg elsket det. Jeg elsket det på samme måte som jeg elsker å spille gitar.
– Ja. Og jeg antar at det gir deg en trygg økonomisk grunn også?
– Det stemmer. Og det er selvfølgelig veldig viktig.
– Men hvordan kom lysten og inspirasjonen til å spille gitar igjen? Hva skjedde? Hva fikk deg rett og slett til å plukke opp gitaren igjen?
– Før jeg ble med i Sinner og i de tidlige Sinnerdagene, var jeg på Munich Guitar Institute, MGI, som var en gitarskole. Kanskje du har hørt om dette. Det ble grunnlagt av folk som dro til GIT i Los Angeles tilbake på 80-tallet. Og de prøvde det samme konseptet på en gitarskole i München. Jeg var en av elevene der i omtrent ett år, og jeg avsluttet det ikke med en grad eller noe sånt, fordi jeg dro til Sydney og et studio der, hadde rett og slett ikke tid til å gå der lenger på grunn av det. Men tilbake til MGI, vi spilte ikke bare gitar. Vi gjorde også andre aktiviteter som sjakk av alle ting. Uansett en av lærerne var en fyr som het Gunnar Geise, og Gunnar var en utrolig gitarist. I dag er han professor innen moderne musikk og lager musikk med gitar, strykere, bærbare datamaskiner og alt elektronisk, hva som helst. Han er et geni, vanskelig å følge, vanskelig å forstå, ikke som rockemusikk. Og han hadde denne gitaren, som var en svart ES-355. Gibson ES355, du vet, den med stor kropp. Jeg hadde denne Kramer Barrettaen med en pickup og whammy bar, metallgitaren fra 80-tallet. Jeg prøvde å spille jazz på den, ikke lett og det låt selvfølgelig ikke riktig. Gunnar ville lære oss skikkelig jazz. Jeg syntes den svarte 355’n en var veldig vakker, så jeg foreslo å byttelåne. Vi byttet gitarer. Og han hadde min Kramer Barretta med whammy-baren, uten å vite hva han skulle gjøre med denne tingen. For han var ikke interessert i rock eller metal i det hele tatt. Jeg mener, han hadde sikkert hørt om Eddie Van Halen, men det var ikke hans type musikk, vet du. Da jeg spilte på den svarte ES’n følte jeg at dette er en fantastisk gitar. Jeg elsket den, men jeg hadde ikke råd til å kjøpe en så dyr gitar. Så jeg glemte det. Og da jeg, jeg tror det var i 2011, skulle klippe meg hos frisøren min, gikk jeg forbi min faste gitarbutikk som ligger rett ved siden av, Ulis musikk. Mange av mine første gitarer kjøpte jeg hos han. Og en dag etter frisøren dro jeg dit, og der hang denne svarte ES-355 på veggen. Jøss. Jeg tenkte, holy **** dette er en vakker gitar. Og han er en god selger, han er en god selger. Han skjønte hva som skjedde. Og han sa til meg umiddelbart, ah, ok, denne gitaren passer deg. Bare ta den med hjem og sjekk den ut. Og han skjønte at jeg kom til å kjøpe den. Gitaren minnet meg om Gunnar Geise, læreren min ved MGI i München, husker du? Ja, for det var akkurat gitaren han hadde. Jeg fikk den til en veldig rimelig pris, og så begynte jeg å spille igjen og jeg spilte alt mulig, bortsett fra heavy metal. Jeg prøvde meg på mye jazz og lignende. Prøvde å gjenvinne noen gitarferdigheter, men ikke metall, bare andre ting. Og en av mine favorittsangere er den franske sangerinnen Zaz. Hun lager fantastisk musikk med sigøynerpåvirkning, ikke ulikt Django Reinhardt, og jeg elsker sånn type musikk. Kort fortalt var det starten på comebacket. Det ga meg spillegleden tilbake. Min første spillejobb etter mange år ble da med flamencokvartetten på en liten og intim klubb. Jeg var skikkelig nervøs etter så mange år uten å ha stått på en scene eller å ha spilt for andre mennesker. Men det gikk heldigvis bra.
– Så det var rett og slett den svarte ES-355’n som fikk deg til å spille igjen?
– Ja, det var den svarte gitaren og Ulis musikk. Etterhvert ble jeg også spurt av Udo om jeg ville være med på jubileumsshowet på Wacken. Det var gøy og da var jeg så smått i gang igjen. Jeg visste hva som kunne komme, men jeg vil aldri gi opp advokatfirmaet mitt.
– Ja, og nå kan du si at advokatfirmaet er din prioritet nummer én og musikk er nummer to. Er det riktig?
– Helt riktig.
– Hvis du ser tilbake, hvordan var det å være metalgitarist på 80-tallet? Du var jo blant annet på turne med Guns N’ Roses som du nevnte, men også med Ozzy Osbourne. Husker du noe fra den turneen som gjorde inntrykk?
– Det var en flott opplevelse. Ja, ja, ja. Det var i 1989 og vi hadde et fantastisk forhold til musikerne. Jeg møtte Ozzy personlig. Han var ganske rar noen ganger, du vet, han var litt ute av sinnet, men han var et geni uansett. Og vi ble gode venner med Zach Wylde. Jeg husker at da vi møttes i lokalene om ettermiddagen, hadde vi våre små øvingsforsterkere i backstage-rommet, i garderoben, og det hadde de også, og vi sang sammen. Vi ble behandlet veldig bra av Ozzy selv om vi var med som supportband fordi Ozzy respekterte Udo. Det første showet var i Helsinki. Jeg husker det veldig godt. Vi møtte Ozzy for første gang. For å være helt ærlig møtte jeg Ozzy kvelden før fordi han ble kastet ut av et diskotek i Helsinki. Jeg husker at jeg kom dit med taxi, vi spiste middag med et plateselskap og de sa at nå er klokken halv tolv, så la oss dra til den beste klubben i Helsinki. Utenfor inngangen stod det en fyr med solbriller, langt hår og skinnbukser. Åh, tenkte jeg, dette er vel den lokale rockestjernen. Han så veldig, veldig full ut. Og da vi kom nærmere, skjønte jeg, herregud, dette er Ozzy Osbourne selv. Og det var ham. Det var ham. Og han ble bare kastet ut. Og en av kameratene hans ble ført bort av politiet fordi han hadde ****** på trappen. Så dette var den første kontakten min med Ozzy, og jeg tenkte, jøss, dette kommer til å bli flott. Men vi ble behandlet veldig, veldig bra. Og noen ganger når Ozzy kom for sent til lydsjekk eller hele bandet kom for sent på grunn av en eller annen grunn, laget vi lydsjekk for dem. Så det hendte at jeg testet Zakks Les Paul, og du vet, jeg er ikke den høyeste fyren. Gitaren hans hang under knærne mine, og jeg måtte sitte på en flightcase for å teste den under lydprøvene. Ingen utrolig historie, men et morsomt minne og noe jeg aldri kommer til å glemme. Og som sagt så var Ozzy og gjengen hans utrolig hyggelig med oss. Så jeg har bare gode minner fra den turneen.
– Nå må jeg spørre deg litt om fremtiden og veien videre med Dirkschneider & The Old Gang. Vi kan ikke bare snakke om gamle dager. Du vil kanskje fortelle litt om nåtiden også? Hvordan er det å være tilbake hos gamlesjefen?
– Du vet, denne platen og dette prosjektet kom sammen ved en tilfeldighet. I utgangspunktet var det ikke planlagt. Vi laget den første EP’n med tre låter i 2021. I utgangspunktet deltok jeg på to av disse sangene. Så kom ideen om å lage en plate. Nå er platen ute og reaksjonene er fantastiske, og det er jeg veldig takknemlig for. Det er mange som tydeligvis setter pris på at jeg er tilbake med Udo igjen, og det er jeg veldig glad for å høre. Så nå må vi se hvordan dette går og kanskje blir det mer etterhvert. Vi har ikke planlagt å spille live med dette prosjektet, for alle er veldig opptatt på hver sin kant med andre band og prosjekter. Og jeg har firmaet mitt som jeg må tenke på. Men vi skal aldri si aldri. Kanskje kommer det et tilbud vi ikke kan eller vil si nei til. Det er mye som skal klaffe og planlegges, Vi er ikke et band med låter som bare kan møtes og kjøre i gang et livesett. Produksjon og alt mulig må være på plass. Vi finner nok ut av det, og blir det ikke turne, så er det helt greit, da blir det kanskje en ny plate. Hvem vet.
– Ja, og det viktigste er vel at du har det gøy. Og på den nye plata “Babylon” høres det nettopp slik ut. Skiva høres ikke ut som gamle, slitne menn i studio, men en kompisgjeng som har kost seg.
– Ja, det er helt riktig. Vi hadde det veldig gøy, for det er en fantastisk gjeng.
– Vi snakket litt om en potensiell ny plate og kanskje noen show i fremtiden. Jeg skjønner at det er mye som skal passe, men hvordan var det å jobbe med Stefan Kaufmann og Peter Baltes igjen? Gamle helter fra Accept.
– Å jobbe med Stefan Kaufmann er alltid en utfordring og morsomt på samme tid. Jeg respekterer han høyt for han er en utrolig musiker. Han har en utrolig rekkevidde både som trommeslager og låtkomponist. Han er også en veldig dyktig rytmegitarist, en av de beste mener jeg. Jeg har aldri møtt en annen musiker som er så allsidig som han faktisk. han respekterer også meg, enkelte sier at han er vanskelig å samarbeide med, men jeg vil definere han som en venn. Vi kan ha tøffe samtaler og diskusjoner. Av og til kan han få meg ut av komfortsonen, og det liker jeg. Han utfordrer meg. Peter Baltes har jeg aldri spilt med før. Han møtte jeg for første gang da Accept spilte inn “Eat the Heat”. Samtidig som vi spilte inn “Mean Machine”. Vi var i samme studiobygget, og Baltes måtte ha tilgjengelig opptaksutstyr til enhver tid, for han komponerte nye sanger hver dag. Han har en utrolig kreativ output. Han komponerer alt mulig, fra pop, easy listening til heavy metal. Alt du kan tenke deg, men kanskje ikke jazz. Han synger, spiller og komponerer alt mulig. Vi prøvde å gjøre noen morsomme ting tilbake i de dagene. Han er etter min mening en av verdens beste bassister, og det var veldig gøy å spille med han den gangen, og nå.
– Ja, og hvis du husker Don Dokken sin “Up from the Ashes” så kan du høre forskjellen på det og Accept. Husker du den skiva? Men du er kanskje ikke egentlig så opptatt av å høre på metal og hardrock? Vi har snakket mye om jazz og flamenco…
– Jeg liker heavy metal, da jeg spiller heavy metal.
– Men hører du på heavy metal?
– Ikke må mye. Jeg er en stor Judas Priest-fan, og når jeg lager mat på kjøkkenet så hører jeg ofte på Priest. Men jeg kjøper ikke nye metal-plater. Noen ganger sier folk hør på dette og dette, men jeg er ingen ekspert på det som skjer på metal-scenen i nyere tid. Jeg beklager…hehe.
– Jeg skjønner det, selv om jeg hører mye på nye ting så vender jeg alltid tilbake til de gamle, slik som Judas Priest. Og siden vi er inne på det og snakket litt om Gravestone, så er det vel ganske tydelig hvor inspirasjonen kom fra den gangen? Nå kom jeg forresten på noen av låtene, “I Love the Night” og “The Tiger”. Det låter skikkelig K.K Downing og Glenn Tipton…
– Gjør det?
– Ja, jeg synes det. Du får ta det som et kompliment. Men hvor viktig har det vært for deg å ha gode musikere rundt deg? Du har jo spilt med mange dyktige musikere.
– Vel, jeg liker å spille med andre som tenker helt annerledes enn meg. Samtidig liker jeg å spille med andre og få en kobling med de. Når man har samme visjon så er det mye enklere å spille sammen. Jeg har jo dette bandet Tiffany Kills, du har kanskje hørt om de? Vi har en plate ute som vi ga ut selv, og spilte inn på egen hånd. Dette er først og fremst et liveband, og vi har spilt en del konserter i Nederland. I det bandet tenker vi veldig likt og det er veldig gøy å spille med de også. Det er kanskje ikke så mye heavy metal, men litt hardrock og slike ting. Jeg liker også å spille flamenco. Det å utfordre seg selv og lære nye ting driver deg fremover, og selv om det er gøy å spille heavy metal når jeg gjør det, så er det gøy å spille andre ting også. Slik som jazz og flamenco. Du må tenke helt annerledes. Hvem man spiller med og hvilken genre man spiller har selvfølgelig mye å si, og man er avhengig av å ha en dynamikk sammen som virker og som driver det fremover.
– Skjønner, men litt tilbake til Dirkschneider & The Old Gang, hvordan er det dynamikken der og hva driver dere fremover?
– DATOG er noe helt annet, og selv om det er noe vi tar på alvor, så er det en helt annen tidslinje på det. Det er ikke så mye som er planlagt fremover. Udo er opptatt med sitt og er vel fullbooket langt frem i tid, samme med Peter så klart. Vi hadde det ikke slik med “Babylon” (som er anmeldt her!). Plateselskapet sa at de ville at vi skulle lage et album og ga oss et tilbud, helt uten tidsfrist. De ville bare at vi skulle lage det. De fikk høre noen demoer underveis og var begeistret, og vi visste at vi kunne sluttføre det når vi følte for det og hadde tid til det. Alle bor forskjellige steder også, så det måtte tilpasses hver enkelt sin situasjon. Det var en form for frihet som jeg liker veldig godt, for jeg er forpliktet til mitt yrke som advokat. Og de andre føler det på samme måte. At det er godt å ha den friheten og ikke bli presset. Det er kanskje noe av grunnen til at plata låter slik den gjør.
– Men litt tilbake til starten av karrieren din igjen. Jeg leste et sted at du var/er stor fan av The Sweet. Stemmer det?
– Ja, The Sweet var det første bandet jeg oppdaget som jeg beundret og tenkte kunne være forbilder. Da jeg var liten måtte jeg lære å spille piano og måtte ta pianotimer. Jeg hatet det etterhvert for jeg så kule musikere med langt hår og elektriske gitarer, og det så mye morsommere ut enn å sitte og spille Chopin på piano. Så jeg sa til mine foreldre at jeg vil ha en elektrisk gitar, og The Sweet var en viktig grunn til det. Jeg husker albumet “Strung Up” det gjorde virkelig inntrykk på meg, og det var det første albumet jeg kjøpte. Jeg spilte det dag og natt, og elsket det.
– Jeg har ikke noe spesielt forhold til bandet, men perioden før de ble helt disco var jo bra, og dette var vel før det?
– Ja, det stemmer. Dette var skikkelig rock.
– Vi har allerede snakket om pausen din, men jeg regner med at mange maste på at du skulle komme tilbake? Det tok jo sin tid.
– Nei, ingen maste. Alle respekterte at jeg var ute av musikkbransjen og at jeg fokuserte på utdannelse, og etter hvert advokatyrket. Jeg var ikke helt ute av musikkbransjen for jeg jobbet med artister som jeg representerte som advokat, og fikk en viss innsikt. Jeg jobber fortsatt med mange heavy metal artister for å hjelpe de med kontrakter og slike ting, og det er selvsagt taushetsbelagt med hvem og hva. Men det er en veldig viktig og spennende jobb det også. Jeg jobber mye med å beskytte varemerker på vegne av de, og mye av det foregår i stillhet. Det skal ikke frem i offentligheten nødvendigvis. Mye av dette er viktig for å beskytte artistene og det de har skapt. Jeg ser på det som en veldig viktig jobb. Som advokat holder du munnen lukket når du skal. Ofte tenkte jeg at jeg var glad for ikke å være direkte involvert som musiker i bransjen. Spesielt som musiker på turne. Jeg likte egentlig aldri å være på tur for å være helt ærlig. Det å reise rundt, vente og alt det der. Jeg likte ikke det så godt. Å spille var gøy, men det var alt det andre rundt. 14-16 timer med venting og ikke gjøre noen ting, og så måtte være presis på plass et sted til et bestemt tidspunkt. Jeg foretrakk å jobbe i studio. Det var alltid morsommere, selv om det å spille live var veldig gøy. Det å få energi fra publikum var selvfølgelig gøy, men det var aldri hovedtingen for meg.
– Det var et veldig ærlig svar. Setter pris på det, men synd å høre at du aldri egentlig likte å være på turne.
– Vel, noen liker det. Udo er en turnefyr. Han elsker det. Peter også, han liker å stå på scenen hver kveld. De gjør en fantastisk jobb. For meg er det ikke så viktig, misforstå meg rett for jeg liker å spille selve konserten og få reaksjoner fra publikum. Jeg er også nervøs før hver konsert, og tenker ofte hva går galt i kveld? Jeg syntes det var gøy i fjor da jeg gjorde to gjesteopptredener med UDO, det var godt å kjenne lukta og følelsen av å stå på en stor scene. Det var selvfølgelig et mye større publikum der enn med Tiffany Kills. Det kjentes godt, jeg skal innrømme det, men å være på tur i 4-5 måneder, jeg er glad jeg slipper det. Det er klart at hvis jeg hadde måttet gjøre det, så hadde jeg gjort det, men det er ikke slik at jeg våkner hver morgen og tenker at jeg må spille live i kveld. Vi er alle forskjellige, og sånn er det for meg. Jeg får mye ut av jobben min, og får dekket mange behov gjennom den. Det føles tilfredsstillende på en god måte å gjøre en forskjell på som advokat. Se på gamle band, slik som Scorpions. De har holdt på i femti år, og Klaus Meine må være snart 80-år. Turnelivet er hardt, og jeg skjønner ikke hvordan de orker. Dessuten er de steinrike, så de må ikke gjøre det. Så tenkte jeg, de gjør det ikke fordi de må på grunn av penger, men fordi de trenger det selv. Å spille altså. Det er livet deres. Det står det respekt av. De har ikke et annet yrke slik jeg har, mulig de har andre hobbyer, men de gjør det fordi de elsker det. For meg er det annerledes. Jeg elsker musikk, men det er ikke alt.
– Ja, godt eksempel og jeg kom til å tenke på Kiss. De trenger neppe mer penger i banken de heller. Uansett, nå har vi ikke mye tid igjen dessverre, og vi har fått snakket om mye. Helt sånn avslutningsvis, hva skjer videre med DATOG og ikke minst Udo Dirkschneider som også begynner å bli en voksen mann?
– Udo er i kjempeform, bedre enn på mange år. Stemmen hans er fortsatt fantastisk. Selvfølgelig ikke slik som for 40-år siden, men han holder seg veldig godt. Det er ikke uten grunn at han blir kalt “maskinen”. Han treffer også fortsatt tonene og jeg elsker å se han live. Han leverer hver eneste kveld. Vi vet jo aldri hva som skjer frem i tid, men det er jo et mirakel at han fortsatt orker å turnere og synge slik han gjør. Han varmer heller aldri opp, han går rett på scenen. Helt utrolig. Klaus Meine sa i et intervju at det første han gjør når han kommer på hotellet er å gå til badet. Der er lyden best for hans oppvarming av stemmen. Udo gjør aldri noe av det der. Han tar et glass vin og går på scenen.
– Imponerende ja. Men sånn helt til slutt, kan du komme på et øyeblikk fra karrieren som du aldri vil glemme?
– Oj, det var et vanskelig spørsmål. Men hvis jeg skal svare helt spontant så må det bli en konsert med U.D.O som vi gjorde i Tsjekkoslovakia i 1989. Det var på Ozzy Osbourne-turneen. Det startet å regne og jeg skulle spille en gitarsolo, og da kom jeg på at jeg skulle spille “The Moldau”. En vidunderlig klassisk melodi. Det hadde begynt å regne og atmosfæren var helt hinsides. Lyden var også helt fantastisk. Tonene fra gitaren min og lyden ut var bare wow. Det var et fantastisk øyeblikk og publikum likte det. Det er et øyeblikk jeg aldri vil glemme.
– Hadde du øvd det inn i forkant, eller var det helt spontant?
– Jeg kjente melodien, og dro det inn i det andre jeg hadde øvd inn på soloen, men det var spontant, for det føltes bare så riktig der og da.
– Jeg hater å måtte si det, men nå må vi dessverre runde av her. Dette ble en lang og god prat, kanskje en av de lengste jeg har hatt med en artist, så jeg setter pris på alt du delte med meg og leserne våre. Så håper vi også at det blir mer Mathias Dieth og Udo Dirkschneider fremover, både på plate og kanskje også live. Det er det nok mange som ønsker.
– Takk det samme, og vi får se hva fremtiden bringer.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
