Darkness Shall Rise
Det nakne klassiske lydbilde i H-10 i Oslo er byttet ut med det litt mer massive lydbildet til Andy LaRoque i Los Angered. Ikke at Tulus sin musikalske mal er fryktelig annerledes, men et nytt sound gjør likevel til at det låter friskere. Det er fremdeles en powertrio med minimalt med ekstra pålegg. Det er fremdeles, om ikke mer, lekent. Men det låter tyngre. Spesielt trommene synes jeg har et deilig sug. En annen ting er at dette er Tulus’ lengste skive, med over trettisju minutter. Jaja, vi er nå likevel langt unna en dobbelskive og fyllstoff. For det starter ganske så rett i trynet, med «Salme II». Javisst, en oppfølger til «Salme» fra «Evil 1999». Nå vet jeg bandet prøvde å få med førsteutgavens vokalist Eikind, uten at det klaffet. Dermed havnet clean vocal oppdraget på deres tidligere produsent i H-10, Lars Erik Westby. Vi snakker oppfølger til en klassisker, men jeg synes dette er en veldig fet låt, som ikke gjør skam på tittelen. Mer referanser til «Evil 1999» får vi i «Hedengangen», en ordentlig Motörhead rocker hvor dokkemakeren segner om. Og apropos engelske gudommeligheter, det skal være mulig å gjette hva «Sabbat» kan være en hyllest til. Her hentes både kubjelle og munnspill frem, og rolige partier som kanskje gir mer Black Sabbath-referanser enn hva jeg synes selve riffet i låta gjør. Også basses det. Eller Geezes, som vi gjerne sier i en sånn setting. Og det er mye kul bassing på plata. Og akustiske partier. Dette i seg selv er ikke nytt i Tulus, men kanskje denne typen produksjon gjør at dynamikken kommer tydeligere frem og at skiva fremstår mer progressiv enn forgjengerne. Jeg synes «Fossegrimens Vakt» er godt eksempel på dette.
Også er det verdt å nevne at «Morbid Desires» er plata hvor vi får låten «Tulus», en herlig groover som ikke gjør skam på bandnavnet. Det er det ikke noe på denne plata som gjør, som tross sin engelske tittel, fremdeles er tro til det norske språk tekstmessig.
5/6 | Ronny Østli
Utgivelsesdato 27. mars 2026