Søndag 7. juni 2026
Det ble flere barer, mange flere matboder, og større toalettområde. Alt lå altså til rette for en fin dag med det som må ha vært den tyngste line-upen Trondheim Rocks har hatt. Aldri før har vi sett flere band med doble basstrommer på trommepodiene.
Først ut var britiske Tailgunner, som sågar lot trommis Eddie Mariotti gå på scenen alene mens introen rullet. Bandet slapp debuten «Guns For Hire» i 2023, og nå åpnet de altså årets festival i Trondheim, og overbeviste denne skribenten som hadde nada kjennskap til bandet fra før. Spesielt vokalist Craig Cairns overbeviste, og bassist Thomas Hewson gjorde også gagns innsats, og viste seg å være ikke bare litt inspirert av Iron Maiden-bassist Steve Harris. Det samme må kunne sies om bandets låtmateriale; det var som snytt ut av strengene på Iron Maiden, men de holdt fanen høyt for den nye bølgen av britisk heavy metal. Det skal sies at bandet viste noe mer usikkerhet mellom låtene, der har de en jobb å gjøre. For all del; sjarmen var der, men det var liten tvil om at de behøver enda litt mer erfaring fra større scener enn de viste under Trondheim Rocks denne søndagen. Det finnes da grenser for hvor mange ganger man kauker «Trondheim» under en 45 minutters konsert. Men se opp for Tailgunner, de har noe å fare med! 4,5/6
Hovedscenen hadde fått det treffende navnet «Nidaros», og først ut var en av de fire store i norsk sammenheng, Raga Rockers, og som fansen har fått med seg, har frontmann Michael Krohn flyttet seg fra senter av scenen til stage left, og har overlatt vokalen til Ivar Eidem, uten at det utgjorde noen nevneverdig forskjell i sounden til bandet. I motsetning til Tailgunner, som kjørte show fra første til siste tone, så Raga ut som om de sto på øvingslokalet. Ikke et ord ble ytret mellom låtene, og ikke et «takk» eller «farvel» var å spore fra bandet. Ok, det er en del av bandets image, men det smitter over på publikum når det ikke er kommunikasjon mellom scene og sal, men dette til tross var stemninga god under Raga Rockers’ tilmålte tid. 3,5/6
Så skulle tempoet opp igjen, når Bleed From Within entret scenen med sin skotske metalcore, noe gutta i publikum som var ikledt kilt så ut til å sette pris på. Og hva er det med den skotske aksenten? Må jo bare bli glad av sånt, til tross for at musikken er forholdsvis sinna. Bandet fremsto som særdeles tighte og samspilte, og selv om det growles heftig, var melodilinjene i hovedsetet. Det er fremdeles tidlig på ettermiddagen, folk ankommer området, og det er ikke fullt foran scenen, men stemninga er upåklagelig, men like fullt forlanger vokalist Scott Kennedy mer energi fra publikum, noe de velvillig etterkommer, dermed blir «The End Of All We Know» og «In Place Of Your Halo» parademarsjer, før sekkepipene ljomer over anlegget mens bandet takker for seg. 4,5/6
Bandet jeg var mest spent på å se, var Avatar, og jeg ante ugler i mosen allerede da et crewmedlem entret scenen med ei gaveeske. Opp av eska kom frontmann og sjefsskumling Johannes Eckerström, og showet var i gang, med «In The Airwaves». Jeg hadde hørt gjetord om bandet, og til tross for at dette er musikk jeg ikke låner øre til særlig ofte, var jeg bergtatt fra aller første sekund. Energien i bandet var på topp, de var samspilte som et hælvete, og låtene satt som skudd. ‘DÅ! Blir det hårdrock!’, proklamerte Eckerström, og hårdrock, det ble det! Men nå er det på tide å ta et oppgjør med lydfolkene i rocke-verdenen, for basstrommene var alt for fremtredende i lydbildet på de fleste bandene denne søndagen, så også for Avatar. Joda, såvisst er de viktige for trøkket, men når de er de høyeste instrumentene i PA-en, blir det forstyrrende. Vel, skit samma, ‘ni ska få stryk!’ fikk vi beskjed om, og «Bloody Angel» rister liv i publikum, og jeg er helt solgt. Plutselig var Lade arena blitt et sirkustelt, og midt oppi det hele sto et svensk band som ikke har vært i Trondheim på elleve år, da de spilte på Byscenen, og det var på høy tid de kom tilbake, for dette likte trønderpublikummet, og jubelen sto i himmelen da de lovte å komme tilbake. Jeg er der, foråsiesånn! Fytti hælvete! 6/6
Så var det tilbake til den noe mindre «Domen» scene, for en dose symfonisk metal, servert av nederlandske Epica, et band det så ut til at flere i publikum så frem til, mengden t-skjorter tatt i betraktning. For første gang denne dagen var lydbildet uryddig, og det var vanskelig å høre vokalist Simone Simons’ tidvis skjøre vokal innimellom. Basstrommene (igjen!) var rett og slett horribelt høye, og tok det meste av fokuset fra de doble gitarene, som skulle servere heftige riff fra hyller et stykke opp på veggen. Dette til tross, leverte Epica et svært solid sett, og fremsto som et band som var forberedte på oppgaven, og kanskje spesielt midtveis i settet satt låtene som de skulle. Låter som «Apparition» og «Cry For The Moon» låt svært bra. Det samme gjorde «Unchain Utopia», og mens blodmånen viste seg på skjermen bak bandet, viste sola seg for første gang på Ladesletta. «Beyond The Matrix» satte punktum for et solid sett fra nederlenderne. 4,5/6
Dermed var teppet klart for bandet jeg antar svært mange var spente på; DumDum Boys er viden kjent for å levere varene hver eneste gang, og etter en kort intro var «Enhjørning» i gang. Da jeg så bandet på Pstereo-festivalen i leverte de bortimot til perfekt; denne gangen var de litt mer rustne, men det viste seg at det var problemer på scenen, midt i «Lunta Brenner» måtte bandet stoppe opp så crewet fikk rydda opp i problemene, og etter et par minutter iherdig innsats var gutta i gang igjen. Med DumDum Boys på scenen er allsangen alltid til stede, så også denne gangen, spesielt på låter som «Englefjes», «Splitter Pine» og «Metallic Hvit», men publikum er alltid med på notene, og stemningen på området er upåklagelig. Prepple kasta selvfølgelig skjorta på ekstranummerene, før det tok helt av på parademarsjen «Splitter Pine» og «Metallic Hvit». Me-me-me-mer!! 5/6
Et annet band jeg var spent på, var Turbonegro, et band jeg aldri har sett live før. Passende nok besto introen av kirkeklokker, der bandet ruslet på «Domen» scene, og som første band var flammer og pyro en del av showet. Turbonegro har rykte på seg for å være et solid liveband, og de innfridde også i Trondheim i 2026. Bandet var i storform, og serverte låtene med overbevisning og den mest sexy tamburinfremførelsen ble ført til scenen av keyboardist Haakon-Marius Pettersen. Vi får bare håpe mannen ikke pådro seg en lei tamburinveisinfeksjon. Vokalist Tony Sylvester loset band og publikum med stø hånd, mens bassist Thomas Seltzer, som har gjort trønder av seg, har fremdeles ikke fått helt teken på trøndersken. Ikke alle trøndere høres ut som Oddvar Brå, Seltzer, men nå har humor alltid stått sentralt med Turbonegro på scenen. ‘You’re all my friends’, proklamerte Sylvester, før “All My Friends Are Dead” ble servert, sikkert med en solid dose ironi. «I Got Erection» var også en publikumsfavoritt, og det virket som fansen, mange ikledt hvite seilerluer, var svært fornøyde med guttene i Turbonegro. Litt amputert ble konserten for skribentens del, for han måtte innom «Munken» scene i teltet for å få med seg et par låter med Triosphere. 5/6
På «Munken» scene, i teltet like ved inngangen sto de mindre bandene, og der måtte vi melde pass på de fleste bandene på grunn av tidspress med kun én skribent til stede, men Triosphere, de måtte vi lukte litt på. Bandet er i ferd med å ferdigstille et nytt album, og virka skikkelig spillesugne, og burde vel strengt tatt heller ha stått på en av de større scenene på hjemmebane under Trondheim Rocks, men de kommer nok tilbake ved en senere anledning. Nok en gang var basstrommene alt for dominerende, noe spesielt vokalen til Ida Haukland led under. Hun synger aldeles strålende, men det var vanskelig å få tak i underveis i de tre låtene jeg fikk med meg. Triosphere gjør det bra i utlandet, og med signert kontrakt med Frontiers vil nok gi de vind i seilene når den nye plata når hyllene om ikke så alt for lenge. Vi fikk blant annet med oss «Breathless» fra «The Heart Of The Matter» (2014), som henta fram jubelen fra publikum. Det ble en kort affære med Trisophere denne gangen, men bandet har helt klart mye å fare med, det blir nok en større scene neste gang. 4,5/6
Årets headliner var danske Volbeat, et band som splitter publikum mellom elsk og hat, men det var mange ikledt Volbeat-merch, så fansen var mange også i Trondheim, og halvannen time skulle publikum få med danskene. Nærmest scenen var snittalderen plutselig halvert siden DumDum Boys takket for seg halvannen time tidligere, nå var det den yngre garde som skulle få sitt. Det er noe merkverdig med Volbeat; er de metal, rockabilly eller pop? Kanskje noe midt imellom? Uansett hvilken stilart vi skal låse de inn i, er det et direkte svakt band som står på scenen. En headliner på en festival av denne størrelsen skal ikke spille så mye feil som Volbeat gjør, spesielt med tanke på hvor enkle låter de faktisk har i katalogen. Det hagler med feil så vel i riff og rytme som i gitarsoli, noe som virkelig legger en demper på opplevelsen for de i publikum som vet opp og ned på et instrument. Det ble kommentert mye på ferdighetene til medlemmene. Jeg har ikke god kjennskap til katalogen til Volbeat, men jeg skjønner hva folk mener når de sier at låtene er like. De går hardt ut fra start, med «The Mirror And The Ripper», «Lola Montez» og «Demonic Depression», og fansen er med på notene. «Guitar Gangsters & Cadillac Blood» hadde ikke vært i settet på 13 år, og fikk god mottakelse. For den som liker bandet er det nok stor stas å få de til byen, men når trommisen ikke klarer å fullføre fills der de skal være, blir det en lidelse å høre på. Man blir stående å lure på om bandet har øvd eller ikke, for det henger ikke sammen i det hele tatt, dessverre. Årets headliner var det svakeste bandet jeg har sett live på en så stor scene. Muggen skribent til tross, fansen var storfornøyde med bandet sitt, og da «Pool Of Booze, Booze, Booza» tonet ut og bandet takket for seg med et knippe yngre fans sammen med seg på scenen, var stemningen høy, og da har arrangørene oppnådd det de ønsker. 2/6
Årets Trondheim Rocks har fått en del tyn for line-upen, men sett bort fra en usedvanlig svak headliner, var bandene solide, og leverte alt fra veldig gode til latterlig bra konserter. Jeg var veldig begeistra for den gamle E.C. Dahls arena, men om de kommende festivalene og storkonsertene i Trondheim blir på Lade arena, stiller jeg gladelig opp, for dette funka som fjell!
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Solstad
