Frontiers
Ikke bare er de bedre musikere nå enn de var da de lagde fem skiver på 80- og tidlig 90-tall, de – eller spesifikt gitarist Anders Wikström – er mye bedre låtskrivere nå. For etter gjenforeningen i 2006 har Treat levert den ene kanonskiva etter den andre, kjemisk renset for svake låter, og jaggu gjentar de ikke bedriften med «The Wild Card», deres femte album i deres andre liv. Oppskriften er den samme – tretten sterke låter, meget velskrevne og godt fremført, og de fleste av typen positive og energiske tempolåter som gir deg lyst til å slenge knyttneven i været og hodet bakover og kauke med av full hals på de massive allsangrefrengene.
Kred må også gå til bandets nå faste produsent Peter Månsson, som har gitt «The Wild Card» en sensasjonelt bra og glassklar lyd, med trøkk i både komp og gitarer, og veldanderte lag med vokal langt frem i miksen. (Glem det, alt er langt frem i miksen!)
Lista legges øyeblikkelig med første singel «Out With A Bang», som bygger seg opp med en atmosfærisk intro, som er kraftig redusert på videoen. Strålende refreng og en gnistrende solo fra Wikström. Og derifra og ut er det en fryd. Ingen flere låter nevnt, og ingen glemt. Du kauker med på alle i løpet av et par gjennomhøringer. (Okei da, vi må nevne den låten som kanskje skiller seg mest ut – den Rainbow-aktige «Mad Honey», hvor Wikström leverer sin mest Blackmoreske solo noensinne.)
Treat høres ti ganger hvassere og sultnere på 2020-tallet enn på 80-tallet, og de har et moderne lydbilde, de er på ingen måte et retroband. Skal jeg på konsert med Treat nå, vil jeg ha mest mulig fra de tre nye – de må gjerne ta et par gamle låter og, så lenge det ikke er på bekostning av det nye gullmaterialet – vanligvis er det stikk motsatt. Sverige har lenge vært markedsførende innenfor sjangeren melodisk hard rock, og det har kommet til mange nye, gode band siden Treat la opp i 1993. Men hvis du er fan av band som Eclipse, H.e.a.t., Art Nation eller Nestor uten å kjenne til Treat, så er du helt nødt til å ta affære. Dette er gull. Det føles ganske repetitivt å anmelde nye skiver fra Treat, for de er så bunnsolide i alle departementer og skuffer aldri. Skal jeg virkelig kjøre surmaget pirking, kunne denne skiva blitt kuttet ned fra tretten til ti-elleve låter, og da hadde sekseren vært selvskreven, men at vi både får kvantitet og kvalitet kan man ikke klage på. En soleklar kandidat til Årets album.
5,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 21. november 2025