fredag 9. januar
Hvor høyt skatter man ikke jazzmusikere som kan faget, men ikke nødvendigvis inntar sjangerdoktrinært verdensbilde? Spørsmålet er retorisk.
Pianist Tord Gustavsen har sakte, men med ugjenkallelig styrke, forlangt min oppmerksomhet. Jeg oppga all motstand i desember 2022, da 55-åringen lekte i dypeste alvor med salmer og julesanger på mesterverket «Stille Grender», frontet av Det Norske Jentekor. Tord Gustavsen Trio – komplettert av batterist Jarle Vespestad og bassist Steinar Raknes – fyller tomrommet mellom geistlig hymnologi og sekulær kammermusikk, med en naturgitt eleganse man knapt har opplevd siden progressive brytningstider, hvor Jan Johansson og Don Shirley nådde den konklusjon at barokk- og folkemusikk ikke utgjør polære jazzfiender.
Trioen opptrer for et smekkfullt hus denne kvelden, og intonerer det hele med et lengre potpurri av repertoarnummer, inklusive «Ingen Vinner Frem Til Den Evige Ro». Vi gis en oppvisning ikke bare i sjangertranscendental musikk som puster og lever, men sågar i kunsten å lytte/respondere til medmusikanter. At nevnte medley, som bærer innbyrdes mening i en slik grad at man snarere burde nytte ordet suite, ikke var opptegnet på forhånd, men avdekket veien mens man gikk den, understrekes av maestro Gustavsen når han etterhånden griper mikrofonen og nærmest hvisker publikum sitt kunstneriske kall: «Å ta seg tid til å lytte er forløsende».
Jovial stemning til tross – ikke minst de gangene herr Raknes bøyer knærne og vokaliserer nonverbalt gjennom kontrabassmikrofonen – illumineres Dokkhuset av en sakral, medmenneskelig ånd som projiserer musikalsk skjønnhet, uten staffasje eller antydning til forsert pjatt.
Trommeslager Vespestad kan ikke annet enn å glise milevidt konserten gjennom. Jeg forstår ham; veteranen, som slår skinn og cymbaler så stille og velplassert at det sporadisk smerter, utgjør en umistelig del av et fullstendig unikt ensemble.
Jeg beklager til alle tær som måtte føle seg forulempet, men Tord Gustavsen Trio er det beste bandet i Norge rotet i jazzen. Mye beror på Gustavsens musikalske ærend, som løper fra Bach og Erik Satie til midt-østlig og latin-amerikansk folkemusikk, samt nordisk kirkemusikk, overdratt en immanent aversjon for artifisiell sjangeruniformering. La meg også understreke at pianisten er en fordømt god komponist, på egne bein, som for lengst har definert sitt eget tonespråk, og som er blant de få hvorom man kan ytre: «Ah, akkurat det der er det bare Tord Gustavsen som gjør».
Tord Gustavsen Trio kan fremstå stillfarne i sitt vesen, men det trioen utøver på et musikalsk plan er alt annet enn minimalistisk. Faktisk rocker de kirkespiret av imaginære katedraler når Raknes griper buen og trakterer kontrabassen som elektrisk gitar – her blir likheten med Iver Kleive og Knut Reiersrud slående, for en stakket stund.
Idet evenementet avrundes med inderlig vakre «Seattle Song» vil jeg bare ha mer. Det vil jeg fortsatt. 5,5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge