Tekst: Sven O Skulbørstad, Ronny Østli, Geir Amundsen, Thomas Olsen, Pål J. Silihagen, Olivier Fillion Boutin, Anders Palm, Karstein Helland & Anne-Marie Forker.
Foto: Anne-Marie Forker (except where indicated – with special thanks to NRM brother Geir Kihle Hanssen)
Onsdag 24. juni
Etter tidenes lengste opptelling var så klart Black Debbeth klar for å starte årets Tons, og gjorde det med stil. Svartmalt i håret og med en blåserekke til å akkompagnere så startet de årets Tons med stil. Som de alltid gjør. Vi fikk gode versjoner av “Mongo Norway” blant annet, og om man lurte på om Black Debbath gjør seg med blåserekke så er svaret helt klart ja. Vi fikk også en liten hyllest til den legendariske “Sædfuck”-taggen over videoen, så det var gøy. Egils obligatoriske quiz er også et must, og når den leder inn i et kakofoni av rock og blåsere så er vi vel i mål allerede der, er vi ikke? “De Fire Statsmakter” gjorde seg også særdeles godt med blåsere i sommerværet. Her var det rett og slett og episk. Og hoppestokk må selvfølgelig til under en avslutning med klassisk Debbath-pyro og en maler som maler avslutningsbilde med publikum. Knall! 5/6 | SOS
Die Spitz
Akkurat som i fjor, er det satt opp et meget interessant band i teltet samtidig som Black Debbath åpner på hovedscenen. Litt irriterende å gå glipp av de velfriserte herrene fra Bøler igjen, men grunge/punk-kvartetten Die Spitz fra Austin Texas er for min del noe av det mest interessante på hele festivalplakaten i år, så det er ikke noe å lure på. De er et lite band, med bare ett album og noen EP-er bak seg, og de kjører et enkelt oppsett uten backdrop eller andre effekter. Bassist Kate Halter kommer gående på henda inn på scenen, og gitarist Ava Schrobilgen snerrer “You’re in the jungle, baby… time to Die…” Knall åpning, men lyden er litt grumsete, så flere av de første låtene blir ganske anonyme. Kate er super-energisk hele konserten, men de andre virker litt ubestemmelig nervøs-konsentrert-slitne. Det tar seg litt opp etter hvert, med låter som “American Porn” og “Hair of Dog”. Ava tar over trommene, og Chloe de St. Aubin kommer frem på gitar og vokal på “Punishers” og den fascinerende voldelige “Groping Dogs Gushing Blood”. På den Motörhead-aktige låta “Riding With My Girls” legger Ellie Livingston fra seg gitaren, går utover i teltet mens hun synger, klatrer opp i en søyle og danser seg tilbake til scenen.Disse instrumentbyttene og bevegelsene gir selvsagt konserten litt ekstra liv, og når de annonserer sistelåta “Throw Yourself to the Sword”, sitter publikum på bakken og ror, og spretter opp i en liten moshpit. Totalt sett en litt rotete konsert. Jeg hadde forventet mye mer fra Die Spitz, men jeg satser på at de bare hadde en litt dårlig dag, kombinert med litt dårlig lyd. 4/6 | KH
Cavalera
Det som skulle bli et av mine høydepunkter ble dessverre en kortvarig affære, da et særdeles lite velkomment strømbrudd rammet Ekebergsletta. Mulig de mange øltørste tok det tyngre at tappekranene ikke fungerte i den stekende sola, men for de som forventningsfullt stod og ventet på 90-talls eposet Chaos A.D foran Vampire Stage ble det en real nedtur. Kun fem låter rakk Cavalera & Co. å fremføre før strømmen gikk, og det lille vi fikk høre fra Chaos A.D låt jo jævlig bra. Men som sagt, det var nesten over før det startet. Mange var nok like skuffet som undertegnede, men ikke bandets feil, så jeg ser ingen vits i å kaste terningen her. Så får vi bare leve med tanken på hvor sterk opplevelse dette kunne blitt. Starten var i hvert fall meget lovende. Vi får håpe Igor & Max kommer tilbake for revansje. PJS
President
På grunn av strømbruddet starter President sju minutter før de egentlig skal være ferdig, men de får likevel lov til å holde på i 24 minutter. De åpner med låta “Fearless”, og en solid kjerne i publikum er godt med helt fra start. Det er tydelig at dette ferske engelske bandet har rukket å få seg noen fans også her i Norge. De spiller en slags moderne autotune-plastikk-emo-RnB-disco-metalcore, med fengende melankolske pop-harmonier. Måten de bruker masker på gjør jo at man kan sammenligne med for eksempel Ghost, men musikalsk er det vel nærmere en slags lettbrus-variant av Sleep Token, bare for å nevne noen andre maskerte banditter. Vokalisten i President kaller seg The President, ser litt ut som en ung Dangfart Tønnesen i smoking, og er herlig ekkel når han stirrer ut gjennom masken og slikker seg på leppene. Vi får dessverre ikke høre Deftones-låta som de ofte spiller, men de avslutter sitt korte sett med “In the Name of the Father”, som har litt ekstra trøkk i seg, og ganske bra allsang fra publikum. 3/6 | KH
Trivium
I år har jeg latt gubbehatten ligge igjen hjemme, og Trivium blir årets første konsert for meg på Tons of Rock. Dette er et av ytterst få metalcoreband som evner å skrive interessante og objektivt gode låter – nok til å sette sammen en habil setliste. Og det begynner også bra denne solfylte dagen på Ekeberg. Til tross for strømbrudd og diverse andre problemer er lyden topp når «Pull Harder on the Strings of Your Martyr» åpner ballet med sin karakteristiske trommeintro. Deretter følger «Strife» fra «Vengeance Falls», før vi er tilbake på «Ascendancy» med «Gunshot to the Head of Trepidation». Sistnevnte er konsertens klare høydepunkt, der gitarsamarbeidet mellom Heafy og Beaulieu virkelig får skinne – slik man kanskje kan forvente etter over tjue år sammen. «The Sin and the Sentence» fungerer også godt, men etter dette hektes jeg dessverre gradvis av. Problemet er ikke fremføringen – dette er profesjonelt og velspilt – men låtmaterialet. Trivium bygger mange av låtene sine med den samme oppskriften: aggressive vers som munner ut i melodiske refrenger med påfallende like melodilinjer. Det fungerer innledningsvis, men etter hvert blir mønsteret så forutsigbart at låtene flyter sammen. «Until the World Goes Cold» og «Catastrophist» er gode eksempler på hvordan den siste halvdelen av settet mister noe av brodden. Leveransen er heldigvis upåklagelig. Heafy interagerer mye med publikum, selv om det stort sett går i oppfordringer om moshpits og et utall «tusen jævla takk». Responsen lar heller ikke vente på seg, og det er åpenbart at mange rundt meg har en helt annen opplevelse enn jeg har. Alt i alt er dette en konsert som starter lovende, men som ikke klarer å opprettholde momentumet. Trivium leverer varene rent teknisk, og publikum virker å elske det de får servert, men et stadig mer forutsigbart låtmateriale gjør at opplevelsen til slutt ender opp midt på treet. 3,5/6 | TO
Carburetors
Endelig klart for litt freidig foroverlent rock’n’roll, og de mest breiale gutta i gata på Ekeberg heter Carburetors! Norges beste band, ifølge Disneyland After Dark -bassist Stig Pedersen. De har nettopp sluppet sitt sjette album “We Ride at Night”, det første uten Kai Kidd, men med nykommer Phillie Obuscovic fra Crown Electric og Phillie & The Cruel Faces. Phillie var også vikar for Filippa Nässil i Thundermother på Tons of Rock for to år siden. Carburetors har spilt på Tons én gang tidligere, for ti år siden i Halden. De åpner showet med klassisk posering, røyk, pyro og “Burning Rubber”. Jeg hører ikke gitaren til Phillie så godt der jeg står litt ute på venstresiden, men ellers er lyden god. Gitarist Chris Marchand spiller som en helt, og er frisk og lett i kroppen der han hopper rundt på scenen. Samspillet mellom de to gitaristene er også svært underholdende. Vokalist Eddie Guz snakker om at de har veldig mange låter med “rock’n’roll” i tittelen, og det er herlig å se at de kan ha litt humor og selvironi på dette. To av de nye låtene som fremføres heter (selvsagt) “I Wanna Rock’n’Roll” og “Rock’n’Roll Never Dies”, og selv om jeg ikke synes disse to er blant de beste på skiva, så synes jeg de fungerer bra live. En annen ny låt, “Who Likes to Boogie”, tilegnes den avdøde Backstreet Girls -vokalisten Bjørn Müller. Settet avsluttes med en eksplosiv “Burnout”, og Eddie annonserer Carburetors-konsert på John Dee 4. desember. “See you in hell!” 5/6 | KH
Babymetal
Jeg skal være dønn ærlig og si at musikken til japanske Babymetal kommer høyt opp på lista over det verste jeg noensinne har hørt. Samtidig er det noe fascinerende som tilsa at når de står på plakaten skal jeg da jammen se det. Et Idolselskap plukker ut tre småjenter til å synge, legger på litt moderne metal og blir det første japanske band med topp 10 plassering på Billboard 200. Hvordan er dette live? Joda, jentene er nå i tjueårene, har fått lang fartstid og et massivt og drevent backingband. Det er mye visuelt på skjerm, jentene danser og jeg skal ikke benekte at det er show. En ting som kanskje overrasker meg er at der jeg står er det veldig mye voksne folk. Jeg ser til og med godt voksne menn med Babymetal t-skjorter i løpet av festivalen. For meg er dette kanskje den vanskeligste anmeldelsen jeg har skrevet. Jeg skjønner ikke bandet, klarer ikke ta det helt seriøst og synes det musikalsk er helt jævlig. Samtidig leveres det proft, jeg kjenner til og med igjen en låt; «Gimme Chocolate». Show og underholdning får vi, som jo er en grunn til at man oppsøker kulturarrangementer. Dermed må jeg lande et sted i mellom dette. 3/6 | RØ
DumDum Boys
Presis klokken 18:15 går de rutinerte trønderne i DumDum Boys inn på hovedscenen og drar i gang “Enhjørning”. Lyden er fantastisk, og godlåtene kommer elegant svevende som perler på en snor, ut i sommervarmen. “Halla! Vi er DumDum Boys! Vi spiller rock! Vil dere ha noen kilo?” De spiller en rekke låter fra det tjue år gamle albumet “Gravitasjon”, blant annet den beintøffe “Gå på vannet”. Kompet fra Aslak og Sola er ballefett, og det er vel kanskje ingen andre som har hatt så bra basslyd på Ekeberg som det Aslak har her på denne låta. Hele bandet er så vakre, så vakre, og alt som overføres i sort/hvitt på storskjermene er som om Morten Krogvold skulle ha tatt en rekke portrettfotografier og satt dem sammen til en film. Når Prepple og Kjartan på “Oppned” står nese mot nese og synger “…herregud, jeg er gammel…” inn i samme mikrofon, så slår det meg hvor priviligerte vi er som fremdeles kan oppleve en skatt som DumDum Boys etter førti år. Man kan jo bli litt lei de mest ihjelspilte låtene, særlig “Splitter Pine”, men det er jo sanger som sitter i folkesjela sammen med hardingfeler, tusser og troll. Apropos troll, så har Aslak en lang og fin introduksjon til “Kald Dag I Helvete” der han snakker om hatefulle nettroll, om troll som stjeler regnbueflagg fra barn, og om kjærlighetsfiendtlige politikertroll som Dag-Inge Ulstein. Her er de helt på linje med Tons of Rock, som har en aktiv profil for kjærlighet og at alle skal få lov til å være seg selv. Dette føler jeg er eksponentielt viktigere å ha med seg ettersom festivalen stadig trekker flere publikummere som i utgangspunktet ikke nødvendigvis har noe forhold til individualistisk musikknerd-kulturfellesskap. Men jeg sporer av. Vi får selvsagt fin avslappet allsang på “Slave”, og en deilig jam med gitarsolo der Kjartan blant annet er innom “I Was Made for Loving You” i et par sekunder. Denne jammen kunne de gjerne gjort enda lenger, men vi er på festival, og tiden er begrenset. Som første ekstranummer får vi “Bønda i fra nord”, og det er helt greit. Det er visst et eller annet fotballmesterskap som foregår for tiden, og låta engasjerer publikum. Etter en obligatorisk “Metallic Hvit” er det slutt. Prepple kommenterer “det herre va mye gøyere enn frykta”. Jeg vil kommentere “det herre va enda bedre enn forventa”. 6/6| KH
Blood Incantation
Dødsmetalens Pink Floyd inntar Moonlight Stage med en drøss artefakter fra annetsteds, og er innom Tons of Rock for å promotere «Absolute Elsewhere» fra 2024. Dette er en praktplate, der bandet sømløst blander inspirasjon fra Morbid Angel og 70-talls progrock til et fascinerende deilig kaos. På kveldens konsert får vi servert albumet i sin helhet. Lyden foran scenen er dessverre svak i starten, med lav vokal og grøtete gitarer. Heldigvis bedrer dette seg innen tredje og siste del av «The Stargate», og samtidig våkner også publikum. Crowdsurfingen tar til, og energien stiger markant idet låten bygger mot klimaks. «The Message» er også tredelt, og viser kanskje best hvorfor «Absolute Elsewhere» er en så vellykket plate. Særlig del to, «Tablet II», senker tempoet i et vakkert, drømmelignende parti som vanskelig kan oppfattes som annet enn en hyllest til Pink Floyd. Rundt meg virker publikum nærmest trollbundet, før dødsmetalen igjen tar over i «Tablet III» og løfter både intensiteten på scenen og energien i teltet. Ved å vie hele spilletiden til sitt foreløpig sterkeste album tar Blood Incantation et modig, men riktig valg. Materialet er så kontrastfylt at konserten aldri mister fremdriften, og selv om noen sikkert kunne ønsket seg låter fra «Hidden History of the Human Race», er det vanskelig å argumentere mot prioriteringen. 5/6 | TO
Jordsjuk
Mitt første besøk på Stormscenen noen sinne er for å se årets spellemannsprisvinnere i sjangeren metal. Nå er ikke prisen i seg selv grunnen, da debuten «Naglet Til Livet» var med på min topp ti liste over fjorårets skiver. «Siste Skanse» fra bandets EP «Råtner på Rot» åpner, og med påfølgende «Grovt Skadeverk» starter bandet uten å ta tempoet helt ut. Lyden på dette tidspunktet vil jeg kalle ok minus. Jeg føler Storm er en mer plug and play scene, da dette også er en bar, så jeg er usikker på hvor mye soundcheck det er snakk om her «Kollaps» blir i så fall det jeg mistenker, såpass kjapp at det det drukner i lydgrøt. Dette bedrer seg heldigvis, og da «Naglet Til Livet» spilles til slutt og dedikeres Vidar «Slangen» Langerud og er tilsvarende kjapp, låter det langt bedre. Kvartetten er drevne som musikere, og som band synes jeg også dette er solide saker. Min første Jordsjuk-konsert blir garantert ikke den siste. 4,5/6 | RØ
Blood Fire Death
På kveldens siste konsert i teltet skal Quorthon, mannen bak legendariske Bathory og en av svartmetallens viktigste pionerer, hylles. Med Blood Fire Death har Ivar Bjørnson og kompani samlet musikere fra noen av sjangerens mest sentrale band for å gi nytt liv til et låtkatalog som i liten grad ble fremført live da den ble skapt. Bandet åpner naturligvis med «A Fine Day to Die», der Gaahl (ex-Gorgoroth, Gaahl’s Wyrd) leverer en verdig tolkning av Quorthons vokal. Deretter beveger konserten seg bakover i Bathorys katalog med hovedvekt på «Under the Sign of the Black Mark», «The Return……» og debutalbumet. Erik Danielsson (Watain) tar hovedansvaret bak mikrofonen, mens Grutle Kjellson (Ensalved), Nergal (Behemoth) og Attila Csihar (Mayhem) alle bidrar på utvalgte låter. En ekstra fin detalj er at Bathorys opprinnelige bassist, Frederick Melander, også er med på et par av numrene. Foran scenen er stemningen elektrisk. Crowdsurferne kommer tett, og vaktene får hendene fulle med å holde dem unna flammene langs scenekanten. Det føles også passende. Dette er låter som nærmest fikk mytisk status som og som inspirerte en hel generasjon musikere. Å se medlemmer av bandene Bathory var med på å forme, forvalte arven hans på denne måten er spesielt, og gir konserten en tyngde som strekker seg utover ren nostalgi. 5/6 | TO
The Offspring
Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har likt The Offspring sin lettbeinte pop/party-punk, sikkert fordi jeg er en gammel grinebiter som har vokst opp med Iron Maiden, Dio, Ozzy og Judas Priest. Da grungen kom var det som å leve i et endeløst mareritt med flanellskjorter og «skyt meg»/»jeg orker ikke mer»-låter. The Offspring skal ha kred for å ha vært en motvekt med sin partypunk og «Smash» fra 1994 (deres tredje skive) var starten på noe stort for de som liker denslags. Samma det, festival er festival for faen og vi alle må ta en for laget. Uansett så var det smekkfullt foran Vampire Stage, og å benytte seg av ordtaket sild i tønne er vel ikke å overdrive. Etter en litt seig start dro det seg kraftig opp etterhvert, og selv om ikke Dexter Holland er verdens beste vokalist teknisk sett, så vet han å sjarmere publikum med vitser, fjas og masse energi. Både han og Noodles interakterte hyppig med publikum fra scenen, underholdende var det uten tvil, og passer bra med bandets lettbeinte og lite selvhøytidlige image.
Lydmessig gikk det seg også til utover i settet, selv om de bakerst i folkehavet umulig kan ha fått med seg stort av det musikalske som utspant seg på scenen. Fra min posisjon ganske langt fremme låt det ihvertfall tight og bra. Så var det låtene da. Etter en litt seig start som nevnt så dro det seg kraftig opp da de store hittene kom utover i settet. Festlig var det også med Taylor Swift coveren “Love Story” og real moshpit. Selvfølgelig også et stort pluss med hyllesten til Ozzy med låta “Crazy Train”. Slikt går ikke upåaktet hen i anmelderblokka.
Ikke uventet tok det virkelig av under siste del av settet med “Gotta Get Away”, ”Why Don’t You Get A Job?”, “Pretty Fly (For A White Guy)” og ”The Kids Aren’t Alright”, en real hitrekke der altså, og om ikke sletta foran Vampire var i ekstase allerede så tok det uten å overdrive rimelig av foran scenen med ekstranumrene “You’re Gonna Go Far, Kid” og selvfølgelig megahiten “Self Esteem” helt til slutt. Da var det bare å konstatere at The Offspring virkelig hadde levert et knakende bra sett til stor glede for entusiastiske fans i alle aldre. Fint lite å trekke for med et stødig band som oste av spilleglede og som skrudde på turboen etterhvert, og selv om jeg ikke ble omvendt, så leverte de varene og vel så det. 5/6 | PJS
(Kvelden ble avsluttet med britiske Bring Me The Horizon på Scream Stage, men når de insisterte på fotokontrakt, så får de heller bare seile sin egen sjø.)
Torsdag 25. juni
Audrey Horne
«GOD MÅREN TONS OF ROCK!» runger det utover sletta idet gladgutten Torkjell Rød ønsker festivalpublikummet velkommen. Bergensbandet Audrey Horne er en herlig liten kvintett som har beveget seg fra post-grunge og hardrock til et uttrykk som ligger betydelig nærmere klassisk heavy metal. Bandet åpner med «This Is War», en hyperenergisk rocker som oppsummerer alt Audrey Horne gjør så godt: fengende vokallinjer, doble gitarsoloer og ekte spilleglede. I sentrum står gitaristene Arve Isdal og Thomas Tofthagen – sistnevnte humoristisk introdusert som «Janick Gers» av Rød – med en deilig crunchy gitarlyd skrudd akkurat høyt nok. Samspillet mellom de to er konsertens største styrke, og selv om Isdal ligger litt lavt i miksen innledningsvis, sitter lydbildet ellers godt. Det er dessuten en fin detalj at et band som bærer inspirasjonen fra Iron Maidens karakteristiske gitarharmonier så tydelig utenpå skjorta, spiller tidligere samme dag som britene selv skal avslutte festivalen. Setlisten fungerer godt, selv om jeg gjerne skulle hørt mer fra «Devil’s Bell», som etter min mening fortsatt er bandets sterkeste utgivelse. Energinivået dabber litt av etter den eksplosive åpningen, men med låter som «Straight Into Your Grave», «Waiting for the Night» og selvsagt «Redemption Blues» er allsangen et faktum lenge før klokken passerer 14.00. En bedre start på festivaldagen er det vanskelig å be om. 5/6 | TO
The Baboon Show
Et av de første banda ut på torsdagen var The Baboon Show på Moonlight Stage, som hadde den noe utakknemlige oppgaven å konkurrere med Audrey Horne som virket å legge Vampire Stage fullstendig i grus omtrent samtidig. Men hey, man tar da en for laget og det er samtidig gøy å oppleve nye ting, så da var det bare opp til bandet å levere. Og idet bandet entret scenen etter en fet intro var det til full jubel i et ganske bra oppfylt telt, og høyenergisk rock var det som sto på menyen. Jeg bestiller den retten alle dager i uka ihvertfall. Og allsang på første låt til et relativt ukjent band tidlig på dagen lar seg jo absolutt høre. Kan ikke si at jeg kan noe som helst av bandet, men anført an en meget energisk dame i front ledet hun firspannet i mål med god margin. Musikalsk sett så tror jeg ikke blir arrestert når jeg plasserer de i pop/punk-kategorien, men kanskje med en liten dæsj mer fresrock i ryggmargen enn de fleste andre samme sjanger. En hyllest til Ozzy under andre låt i form av snutter av både “War Pigs” og “Iron Man” skapte stor stemning i teltet. Et høydepunkt her var da gitaristen kommenterte fil vokalist at hun kunne snakke svensk, da all kommunikasjon hittil hadde vært på engelsk. Morsomt! Ekstremt bra publikumstekke på både vokalist og gitarist, så her har de mye gull å ta av. Festivalens kanskje mest sjarmerende person i gitaristen hadde de og, så her var det mye positivt. Underveis i konserten så viste det seg at de hadde mer å by på musikalsk, for her kom det låter ikke langt ifra AC/DC heller, så gjengen har funnet sin egen stil. Det definitive høydepunktet var da vokalisten kom ut i publikum, lagde en sirkel rundt seg og kommanderte oss alle ned i knestående før vi skulle hoppe i ren Slipknot-stil, eller da hun lagde allsang crowdsurfende på publikum. Dritfett! Årets definitive positive overraskelse,og det fikk heldigvis et etterhvert meget godt oppfylt telt også med seg. 5/6 | SOS
Apocalyptica
Det finske bandet Apocalyptica slår meg som et typisk festival-band, men selv om de har spilt jevnlig i Norge siden nittitallet så er dette deres første opptreden på Tons of Rock. Bandet består av Eicca Toppinen, Paavo Lötjönen og Perttu Kivilaakso på hver sin cello, og Mikko Kaakkuriniemi (ex Von Hertzen Brothers) på trommer. Selv om de har skrevet mye eget materiale, så er de mest kjent for sitt debutalbum fra 1996 der de tolker Metallica. For et par år siden ga de også ut albumet “Plays Metallica Vol. 2”, og dagens konsert består utelukkende av Metallica-låter. Bandet er veldig gode på publikumskontakt, deres gode humør er smittende, og allerede på andrelåta “Enter Sandman” blir det ganske grei allsang. “Blackened” fungerer overraskende bra, med mange muligheter for krumspring og utbroderinger. “Nothing Else Matters” er faktisk nokså rørende vakker, og avslutningen med “Seek and Destroy” er fin underholdning, der Perttu danser, spiller med tenna på strengene, og med celloen bak på nakken. 4/6 | KH
Grandson
Amerikansk/Canadiske grandson eller Jordan Edward Benjamin platedebuterte med EP’n «A Modern Tradegy Vol. 1» i 2018. Han blander rap, rock og grunge med samfunnskritiske tekster og kan i stilen minne om Rage Against the Machine. Tekstene handler mye om urettferdighet og opprør mot makteliten. grandson har fått gode kritter både for sine utgivelser og sine liveshows. Han gjestet John Dee i 2023 og på Tons of Rock skulle han denne torsdags ettermiddagen spille i teltet på Moonlight Stage. Det var ganske bra med folk når grandson gikk på scenen og dro energisk i gang med metalliske «Autonomous Delivery Robot». Lyden var passe høy og bra. Det fire mann sterke bandet fremstod som både eksplosivt og scenevant. De gikk rett over i tunge «Bury You» hvor den massive gitarlyden og den stødige rytmeseksjonen drev frem låta. Publikum var bra med og klappet og hoppet opp og ned. Under brutale «Bells of War» ble det mer hopping blant publikum. Benjamin sa det var mye å være sint for i verden akkurat nå, men at det var bedre å få utløp for dette gjennom musikken. Dagens president i USA og hans venner fikk så hatten passet. Showet fløt videre med sterke meldinger, rap og de tunge gitarriffene. Setlisten var dominert av låter fra den siste plata «Inertia» fra 2025. Publikum var stort sett bra med hele veien og ga bandet velfortjent applaus etter hver låt. Under «Little White Lies» ble det mest rap og det ble i lengden litt masete. VI fikk en sterk og støyende liveversjon av Bob Dylans «Masters of War», som en påminnelse om protestsangens makt. Bandet avsluttet sitt sett med fine «Blood//Water» og publikum fikk med seg meldingen om at løsningen i verden nå var å være opptatt av «Love and Community». Grandson var for meg et nytt bekjentskap og ikke direkte i min musikksmak. Det ble allikevel en livlig konsert, som sjeldent stod stille. Det var mange tøffe gitarriff og sterke meldinger i løpet av det korte settet. Låtene skled litt i hverandre, men alt i alt kan jeg skjønne at mange liker dette. 3,5/6 | AP
Imminence
Selv om sola steiker, så er det svenske metalcore-bandet Imminence gjennomført super-emo-uniformert i sorte dresser og alvorlige ansikter. Vokalen kommer litt dårlig frem i lydbildet, og det er tidvis litt vanskelig å få med seg hvem som synger og spiller hva, men det går seg til litt underveis, og fiolinist Eddie Berg og keyboardist Fredrik Berlin utgjør tilsammen et greit vokal-team, selv om ingen av dem er spesielt imponerende hver for seg. Settingen på scenen er veldig teatralsk, og et visuelt høydepunkt er når gitarist Harald Barrett drar en bue over strengene som om han var en alv som drar våpen i kamp mot orkene. Instrumentalt er det tidvis flere ting å glede seg over i løpet av konserten, og publikum bidrar etter hvert med god bevegelse og engasjement. Sola smelter etter hvert alle låtene sammen i en litt ubestemmelig masse, men de avslutter godt, med tittelsporet fra det nyeste albumet “The Black”, med påfølgende “Le Noir”, der fiolin og keyboard står alene igjen på scenen. 3/6 | KH
Angell
Eplet faller som kjent ikke langt fra stammen. Angell, sønn av Emperor-legenden Ihsahn, har allerede fått vist seg frem på både Inferno og Tons of Rock. Det er lett å høre hvor inspirasjonen kommer fra, men dette er langt fra et forsøk på å kopiere farens svartmetall. Musikken ligger nærmere dødsmetal, og er både buldrende, teknisk og melodisk. Men det er også en god dose djevelskap i uttrykket. Dessverre gjør lyden bandet få tjenester innledningsvis. Vokalen er altfor lav, gitarene mangler definisjon, og det tar flere låter før miksen faller på plass. Først da blir det mulig å høre kvalitetene i materialet. For når lyden omsider sitter, viser Angell lovende takter. Låtene har både driv og teknisk finesse, og gitararbeidet vitner om et betydelig talent. Samtidig høres det ut som et band som fortsatt er i utvikling, som ikke er veldig uventet på dette stadiet. Publikum lar seg også rive med. En massiv dødsvegg og høy aktivitet foran scenen vitner om at bandet allerede har fått et følgerskare som tror på prosjektet. Undertegnede skal også hjem for å høre mer. 4/6 | TO
D-A-D
På Scream Stage var det nå klart for de danske drenge i D-A-D, eller Disneyland After Dark, og erfaringsmessig vet man at det er alltid en fest hvor man står med et bredt glis fra start til slutt. De skrider til verket med «Jihad» fra klassikeren «No Fuel Left For The Pilgrims» (1989), og det er umiddelbart klart at selv om Jesper Binzer er vokalist, gitarist og midtpunkt, så er det bassist Stig Pedersen som er blikkfanget. Kledelig innført i glitrende sølv fra topp til tå, med knehøye sølvstøvletter, kort sølvshorts og sølvtopp, og et imponerende utvalg av gøyale spesialdesignede tostrengsbasser. Og når han løper rundt med gnistsprutende fyrverkeri på hjelmen, så er det vanskelig å fatte at fyren er 61 år gammel. Setlisten spente over hele karrieren, fra «Riding With Sue» (fra debuten, med Pedersen på vokal) og frem til nyeste skiva «Speed of Darkness», men det var tydelig at det var låtene fra «No Fuel…» og oppfølgeren «Riskin’ It All» som fikk de høyeste jubelbrølene. Et lite høydepunkt midtveis var da Binzer hoppet ut i publikum og gikk rundt blant fansen og sang «Something Good» fra den undervurderte «Everything Glows» fra 2000. Lydmessig var ikke all verden, det låt grumsete og ullent fra vår plass midt på, og det er strengt tatt ikke nødvendig å dra låter som «Grow Or Pay» og «Bad Craziness» ut i 8-10 minutter med jam og gitarsolo. Spesielt ikke når de da ikke fikk tid til å spille trumfesset sitt, «Laugh ‘n’ a ½», som garantert hadde skapt rungende allsang på sletta. Men nei. (Og karer, ikke spill «Bad Craziness» og avsluttende «Sleeping My Day Away» rett etter hverandre, de er altfor like til det. Spre dem litt mer utover. Takk.) Så joda, D-A-D er alltid gøy, men det er mye gøyere når de spiller på kveldstid på Rockefeller eller Sentrum, enn midt på ettermiddagen i sollys. En helt ok dag på jobben. 4/6 | GA
Yonaka
Torsdag er en dag med mange klassikere på Ekeberg, og noen må ha den utakknemlige oppgaven med å spille samtidig med noen av disse. Nå ser ikke Yonaka ut til å ha noe problem med å ha samme spilletid som D-A-D, da jeg ankommer et Moonlight telt hvor det er trangere om plassen enn da jeg så The Carburetors omtrent på samme tid der dagen før. Trioen fra Brighton har Tons Of Rock som siste konsert på deres tre uker lange turné, og selv om bandet er ganske så nye i min verden har nok bandets to plater og noen flere EP´er gjort inntrykk hos ganske mange nordmenn. Jeg ser på sideskjermene allsangen blant publikum har høy tilstedeværelse. Uten å helt klare å beskrive bandet lander jeg på catchy hard indie pop/rock. Og veldig koselig sådan. Vokalist Theresa Jarvis er en svært god vokalist, og har en sjarm som gjør at jeg oppriktig tror på henne når hun sier hun setter pris på å spille på Tons Of Rock. Selv om jeg fra før vet musikken er trivelig å høre på vil jeg likevel si dette var dagens største positive live overraskelsen for min del. 4,5/6 | RØ
Suicidal Tendencies
Suicidal Tendencies har vært med meg siden ungdommen, og forventingene var store da de entret Vampire Stage. “You Can’t Bring Me Down” startet ikke overraskende ballet til fullstendig eufori på Vampire Stage, og etter oppfølgeren “Possesed To Skate” så ST aldri seg tilbake. Surtryner kan nok argumentere for at dette kun er Mike Muir med innleid band, men så lenge bandet låter så fett som de gjør, og den ene innleide musikern er sønnen til seks-bassist og nåværende Metallica-bassist Robert Trujillo så tenker jeg at det er greit. “Freedumb” satte fullstendig fyr på en solfylt slette, såpass at en stakkars skribent nesten ble knocka sidelengs under et ubemerket øyeblikk. Men det er punk, og det er akkurat sånn det skal være. Når “Send Me Your Money” kom tidlig i settet var det nesten så det rabla for nevnte skribent, da var absolutt alt på plass. Klassiker på klassiker ble presentert, og “War Inside My Head” hadde den til da villeste moshpitten ihvertfall undertegnede hadde bevitnet til da. Og for å kommentere Mike Muir ytterligere, høyt og lavt og overalt på scenen under hele konserten i en alder av 63. Slettest ikke verst. Plass til funk var det og, og viste et band som takler mer enn bare én stil. Og for å nevne avslutningen da, med “I Saw Your Mommy And Your Mommy Is Dead”, “Cyco Vision” og ikke minst “Pledge Your Allegiance”, der scenen ble fylt opp av fans og skribent i både moshpit og circlepit samtidig som Suicidal Tendencies la Vampire Stage fullstendig i grus. Hjelpes! 6/6 | SOS
The Warning
De mexicanske søstrene Villareal har spilt musikk sammen gjennom hele oppveksten, noe som gjenspeiles ved at de dannet The Warning i 2013 og eldstesøster Daniela på gitar og vokal er 26 år. Det var først i 2022, og plata «Error» det løsnet skikkelig, og trioen kan vise til oppvarmingsturneer for navn som Halestorm og Foo Fighters. Lyden er god, bandet er tight og jeg har ikke spesielt god plass i Moonlight teltet. Jeg synes de nevnte banda ikke er helt feil referanser til bandets musikk, og vi får i løpet av bandets femti minutter videosingler som «Ego», «Ritual» og spanskspråklige «Qué Más Quieres», som har gitt bandet en latinamerikansk grammy for beste rockelåt. Til og med «Takk» på norsk får vi etter at den er spilt. 4/6 | RØ
Anthrax
De fleste er nok på Tons of Rock for Iron Maiden, men det er også mange som er her for å se thrash-legendene i Anthrax. Publikum forsøker å heie dem inn før tiden, og når bandet først entrer scenen, åpner de med «Among the Living» fra albumet med samme navn. Starten er nådeløs. «Got the Time», «Madhouse» og «Caught in a Mosh» kommer som perler på en snor og får publikum til å eksplodere fra første stund. Belladonna er i god form og beveger seg etter hvert ned i snakepit for å hilse på fansen, noe som understreker bandets sterke publikumstekke – selv om de egentlig ikke trenger å anstrenge seg mye for å få respons. Det er fullstendig kaos foran scenen med crowdsurfing og sirkulering i pit allerede tidlig i settet. Setlisten består i hovedsak av klassiske låter, med «It’s for the Kids» som eneste bidrag fra det kommende albumet «Cursum Perficio». Likevel får settet en liten dupp midtveis. Verken «Keep It in the Family», nevnte «It’s for the Kids» eller «Medusa» klarer helt å opprettholde intensiteten fra åpningen. Det tar seg imidlertid kraftig opp igjen med «Indians», som fungerer som et intenst og effektivt avslutningsnummer som får det til å koke ordentlig i gryta. Det eneste som virkelig trekker ned, er lyden. Trommene ligger altfor høyt i miksen, spesielt basstrommen, som til tider drukner både gitarer og vokal. Det påvirker helhetsinntrykket nok til at konserten ikke helt når toppnivået, selv om energien på scenen og i publikum er upåklagelig. 4,5/6 | TO
Det er ikke mange artister jeg synes fortjener stempelet «legende» – da skal til og med bestemora di kjenne til vedkommende, helst indianerstammer i Amazonas og gjetere på Mongolias stepper også. Men Alice Cooper er en legende. Han er nå i sitt syvende dekade som artist, og 78 år gammel er han fortsatt i storslag og viser ingen tegn på å dabbe av. Mannen er rett og slett tidløs som Dracula, eller en rockens Kaptein Krok. Han har hatt nesten samme bunnsolide band i 15 år nå, og bassist Chuck Garric er for lengst den musikeren som har spilt lengst med Cooper. De siste 15 år har Cooper også alltid hatt en hot blondine som gitarist, og årets nykomling i bandet, engelske Anna Cara, har store sko å fylle etter Orianthi og Nita Strauss. Og visst er hun en gnistrende gitarist, men virker fortsatt langt på nær like komfortabel på scenen som forgjengerne. Men hun er bare 22 år gammel og har bare spilt på de store scenen med Cooper i to måneder. (Sist observert med ex-Krokus-vokalist Marc Storace, for øvrig!) Cooper & co startet med en kort medley av «Hello Hooray» og «Who Do You Think We Are” før settets første hele låt, «Spark In The Dark» fra «Trash» (1989). Det var for øvrig et fokus på «Trash» og oppfølgeren «Hey Stoopid» med tre låter hver, noe som utgjorde godt over en tredjedel av settet – men det var nok disse låtene flest i publikum hadde hørt. Etter «Poison» midtveis i settet, ble det merkbart bedre plass på sletta – en lang gitarsolo mens Cooper skifter kostyme samt tittelsporet fra «Brutal Planet» var ikke det som fikk folk til å bli.
Sceneshowet til Alice Cooper er noe av det som har gjort ham legendarisk. Her var det bødler og drap på fotografer, nekrofili og den klassiske giljotineringen av Cooper, en diger Frankenstein kom ravende inn på scenen under «Feed My Frankenstein», diamantkjeder (18 karat, minst! Kanskje 24!) ble drefset ut til publikum under settets nyest låt, tittelsporet fra «Dirty Diamonds», 2005. Mange har kanskje ikke fått med seg mye av den kølsvarte humoren som gjennomsyrer Coopers sceneshow, men det er der i fullt monn! Mange hadde kanskje regnet med at «School’s Out» skulle bli siste låt, men overraskende nok var det i stedet en cover av Nirvanas «Smells Like Teen Spirit», av alle ting. Cooper er helproff til fingerspissene, mannen har ingenting mer å bevise, og bare det at han som 78-åring fortsatt turnerer og nyter respekt er imponerende. Om to år kan han faktisk fremføre «I’m Eighteen» med teksten «I’m eighty, and I don’t know where I am, eighty!». Skal man pirke, kan man si at dette bandet spiller 70-tallslåtene med litt for tung labb, de blir hardrocklåter selv når de i studioversjonene ikke er det, og jeg skulle gjerne hatt flere låter fra klassikerskiver som «Billion Dollar Babies» (kun «…Nice Guy») og «Killer» (ingen). Som alltid er det en fornøyelse å se og høre Alice Cooper, men jeg har sett ham hvassere – som mørkets fyrster flest gjør han seg ikke like bra i sollys. 4,5/6 | GA
Paleface Swiss
Noen av de som må sies var mest uheldige med spilletiden må være sveitsiske Paleface Swiss der de ble satt opp omtrent samtidig som Alice Cooper. Men Moonlight Stage var nå allikevel rimelig godt fylt opp da de gikk på, så her var vi klare for metall! Og metall ble det så definitivt, mer spesifikt en blodtight form for metallcore – vanligvis ikke undertegnedes kopp med te – men når det leveres så er det fett, og det gjorde sveitserne til gangs. Med pyro, og det blir jo aldri feil. Kan ikke skryte på meg låttitler, men de skapte nå en moshpit nesten på Suicidal-nivå og trøkka som få forunt. Sjokkerende mange var tilstede med tanke på hvem som spilte på Vsmpire, så det var gøy. Og vokalisten eide scenen med sine mitraljøseskrik konserten igjennom, og måten Moonlight responderte på var rett og slett magisk. Han gjorde også et poeng at så mange var tilstede samtidig med Alice Cooper og basert tydelig takknemlig overfor akkurat det. Mot slutten ble det også VM i crowdsurfing, og her tror jeg at Paleface Swiss vant. Personlig var jeg vel ikke helt enig i balladen mot slutten, men mengden av folk som satt på skuldre eller lyste opp med mobilene sine var helt åpenbart ikke enig med meg, så hva vet vel jeg? Ellers var det en knall oppvisning fra start til slutt som fikk en til å ikke andre å ha gått glipp av Alice Cooper, fullbyrdet med en nydelig wall of death og en Slipknot “sit and jump’. 4,5/6 | SOS
Iron Maiden
Flaggskipet Iron Maiden var igjen klar for Tons of Rock, fire år siden sist. Denne gangen er de på runde to av sin 50 års-markering «Run for Your Lives»- turné. I fjor gjestet de Stavanger og Trondheim, og denne flotte og varme kvelden var det Oslo sin tur. Settet er basert på «Gammal Maiden» for å bruke navnet til den populære podcasten. Denne turneen er første gang man stifter bekjentskap med trommis Simon Dawson, som tok over etter at Nicko McBrain valgte å steppe ned fra trommepodiet i 2024.
Scenen var enkelt bygd opp med to nivåer med trommesettet i midten og gigantisk skjerm i bakgrunnen. Skjermen bidro til at Maiden ikke bare er å høre på, men også fremstod sterkt visuelt og ganske så teatralsk. Nå bidro også etter hvert Dickinson sine mange kostymeskifter og innlevelse til dette.
De åpnet kvelden med et knippe klassikere fra de to første skivene, med tilhørende bakgatepreg i filmene på skjermen. Det låt etter litt lydskruing, fantastisk bra. Akkurat der og da virket det som tida hadde stått stille fra 80-tallet, hvor Maiden virkelig bygde seg opp til å bli et av verdens største rockeband. Det er ikke noe ved fremførelsen til disse gutta som tilsier at de er 70, eller nærmer seg. Stemmen til Bruce Dickinson er tydelig i miksen og han synger fortsatt utrolig bra. Et tidlig høydepunkt ble «Wratchild» hvor publikum var bra med og under «Killers» kom også Eddie på scenen og jaget gitaristene. Etter et kort «Hello Oslo» ble det mer teater med sterke «Phantom of the Opera». Her ble det mer liv i publikum og de tre gitaristene Murray, Smith og Gers briljerte med sine soloer. Utrolig hvilke sterke låter de to første skivene til Maiden har. Så ble starten på konserten også en slags hyllest til avdøde vokalist Paul Di’Anno, som gikk bort i oktober 2024, bare 66 år gammel.
Etter den sedvanlige introen til «Number of the Beast» ble det fullt kjør, allsang og pyro på scenen. Dickinson skrøt av det norske fotballaget og jammen ljomet «ro-ro» over Ekebergsletta. Stemmen hans var suveren på fine «Infinite Dreams», som blir spilt for første gang siden 1988 på denne turneen. Så er det klart for nok et høydepunkt med episke «Powerslave», hvor Bruce dukker opp med maske og fremfører låta oppe på andre nivå på scenen. Bandet låter både tett og bra, og trommis Dawson gjør jobben og vel så det. Iron Maiden blander de lange progressive låtene, med de korte og raske låtene. Etter en tøff «2 Minutes to Midnight» blir vi tatt med ut på sjøen i et av bandets flotteste låter «Rime of the Ancient Mariner». Skjermen viser et skip på opprørt hav, tåka legger seg over scenen og det knirker i gammelt tauverk. Det fine gitarspillet til Murray må nevnes i en låt man bare står og nyter.
Så blir det løping og mer allsang med «Run to the Hills». Bandet trøtner ikke og Dickinson tar på seg den lange frakken og han imponerer i den lange «Seventh Son of a Seventh Son». Så hører vi kanskje at han ikke er i 20-årene lenger når «The Trooper» dras i gang, men han redder seg helt greit inn igjen i løpet av den galopperende avslutningen med «Hallowed Be Thy Name» og «Iron Maiden».
Etter en kort pause dras i gang den velkjente talen til Churchill og krigsscener og fly flerrer over skjermen til tonene av raske og tøffe «Aces High». Her ikler Bruce seg passende en pilothjelm og vokalen sitter fortsatt. Sola har gått ned over Ekeberg og skumringen kommer smygende med passende «Fear of the Dark» før det hele avrundes med «Wasted Years» fra «Somewhere in Time» fra 1986. Etter to timer med fullspekket sceneshow, dyktige musikere, god lyd, og en suveren vokalist, kan man ikke la seg annet enn å bli imponert. Og at Iron Maiden leverer dette 50 år etter sin spede begynnelse i Londons bakgater, er nesten ikke til å tro. Det ble en fin balanse mellom de korte, raske låtene og de lange episke kuttene. Det er nok noen som savnet en låt fra det oversette albumet «No Prayer for the Dying» fra 1990, men med en så rik låtkatalog er det ikke enkelt å velge. Folk på vei ut av Ekebergsletta var happy, og jeg hørte mange si det var de beste de hadde sett av Iron Maiden. Jeg har hvert fall ikke sett de bedre siden 80-tallet. 6/6 | AP
Fredag 26. juni
Eivør
Fredagsprogrammet starter ekstra tidlig på grunn av fotballkampen, så allerede 12:30 går Eivør på scenen med “bandet” sitt, som består av tre teknikere som trykker på knapper, tangenter og trommepads. Eivør er fra Færøyene, og spiller moderne folkemusikk som vil passe perfekt inn på en festival som for eksempel Midgardsblot. Men det er overraskende mange folk som dukker opp tidlig for å se Eivør på Tons of Rock, og vi får etter hvert både rock-trommer og rock-gitar fra bandet, selv om det ikke akkurat kommer opp i måleenheten tonn. Tittelsporet fra det foreløpig nyeste albumet “Enn” høres ut som en slags nordisk tribal triphop, med et kult groove som bygger seg opp slik at deler av bandet headbanger mot slutten. Vokalen er ganske variert gjennom konserten, og minner tidvis om alt fra japansk animé-lydspor til beatboxing. Vi får også sjamantromme, og elektrisk kontrabass både med og uten bue. Helt greit. 3/6 | KH
Raga Rockers
Når det kommer til Raga Rockers, så tenker jeg i utgangspunktet at jeg vil prøve å legge godviljen til, det er jo trist at Michael Krohn på grunn av sykdom ikke er i stand til å synge lenger. Jeg har vel også satt størst pris på musikk som Krohn har gjort uten Raga Rockers, og føler veldig på at det er den direkte koblingen av personlig levd liv uttrykt i egne sangtekster som er det viktigste i alt som både han og Raga Rockers totalt sett har gjort. Men Krohn er fremdeles med i bandet, som en slags sirkusdirektør med rytmegitar, og han smiler og vinker til fansen når de kommer inn på hovedscenen. Som ny vokalist har de med seg Ivar Eidem, som noen sikkert husker fra åttitallsbandet Matchstick Sun. I dag ser han litt ut som om skuespiller Trond Espen Seim har fått en filmrolle som “gammel rocker”, men at kostymeavdelingen har kranglet med regissøren. Han synger jo ganske greit, og var nok et bra valg av vokalist når de først måtte finne noen, men jeg klarer ikke helt å tro på det han synger om. Stemningen er ganske slapp, og lyden er ikke veldig bra, spesielt om en sammenligner med hva DumDum Boys fikk til av god lyd på samme scene to dager tidligere. Det er lav bass, og en litt ubehagelig diskant. Noen låter ute i settet, sånn omtrent rundt “Ekspander eller dø”, så aner jeg at lyden kanskje blir litt bedre, men det som i hvert fall blir tydeligere og tydeligere utover i konserten er hvilket unikum gitarist Eivind Staxrud er. Han leverer riff etter riff av stor kvalitet, og noen gitarsoloer som virkelig kan gløde og glede alle rock-hjerter ute på sletta. Dette er jo ingen overraskelse for alle som kjenner til Staxrud fra før, men det man kan være litt overrasket over, eller stille seg litt undrende til, er at han i det hele tatt gidder å spille i akkurat dette bandet. Men det er ikke tvil om at Raga Rockers har mange fans som har fulgt dem lenge, og som kan mange av tekstene utenat, så utover i settet er det på et vis publikum som redder konserten, og det viser jo at bandet har en imponerende styrke i form av sin historie. 3/6 | KH
Queensrÿche
Det var plenty av Queensrÿchee-trøyer å observere i publikum i dag, og Seattle-bandet inntok Vampire Stage kl 14.10 med signaturlåten «Queen of the Reich» – og når Todd LaTorre drar åpningshylet der, er det ingen som savner Geoff Tate, for Tate selv er ikke lenger i nærheten av å takle 80-tallslåtene like bra som LaTorre gjør. Herregud som den mannen synger! I dagens Queensrÿche er det kun to originalmedlemmer igjen, og det er gitarist Michael Wilton og bassist Eddie Jackson. Og dagens setlist fokuserte fullstendig på de første fire skivene – den nyeste låten var tittelsporet fra 1990-skiva «Empire». Så kan man diskutere om det er en fallitterklæring at de ikke spiller en eneste låt fra de siste 35 år – har de så liten tro på sitt nyere materiale? – eller om de velger å servere de låtene som fansen kjenner best. For andre låt var tittelsporet fra bandets bauta «Operation: Mindcrime», og i løpet av 45 minutter fikk vi også «Anarchy-X / Revolution Calling» og avsluttende «Eyes of a Stranger». Litt mer overraskende var det kanskje at vi fikk «Rage For Order»-låtene «Neue Regel» og «Screaming In Digital» på bekostning av f.eks. de mer kjente «Silent Lucidity» eller «I Don`t Believe In Love» eller «Take Hold of the Flame». Queensrÿche har også supplert lydbildet med effekter og koringer på tape, og jeg er brennsikker på at vi f.eks. hørte Geoff Tates stemme i versene på «NM 156», men det gjorde at det låt veldig likt studioversjonene – her ble ingen låter dratt ut og jammet, Queensrÿche er en velsmurt maskin som leverer låtene presis slik man er vant til å høre dem, og LaTorre synger låtene eksakt som Tate gjorde. Det er grenser for hvor mye det kan ta av i sollyset tidlig på ettermiddagen, men de gjorde max ut av tiden de hadde til rådighet, og som gammel blodfan koste jeg meg stort. 4,5/6 | GA
The Hellacopters
Etter Tom Morello måtte avlyse steppa svenske Hellacopters inn på veldig kort varsel, og gjorde det med bravur. Ekte rock’n roll gjorde seg virkelig godt på sletta, og det så ikke ut som noen var skuffa over erstatterne. De rocka bra ifra seg, og selv om det var ganske tynt foran Scream Stage så virket det ikke å plage bandet det minste grann. Kan ikke skryte på meg å kunne titler, men det jeg hørte før jeg måtte halse ned til Vampire låt skamfett. Rock’n roll i som pureste skandinaviske form, og en liten fight mellom hammond og gitar gjorde seg så absolutt. Tror ikke veldig mange var misfornøyde med erstatteren, for Hellacopters tok etterhvert fullstendig over og eide sletta. Høydepunkter for min del var “The Devil Stole The Beat From The Lord”, der stemte absolutt alt. 4.5/6 SOS
Storm
I teltet var det gjensyn med en ung gutt som spilte Tons of Rock som 16-åring for to år siden. Siden da har Storm (Leo Davadi Sundli) gitt ut sitt debutalbum, fått litt mer sceneerfaring og fått stemmerett, førerkort og lov til å drikke øl. Og det var tydelig at unggutten hadde mange fans blant de yngre og kvinnelige i publikum – for Leo er en meget kjekk kar som lett kan fylle tomrommet Yungblud etterlot seg denne dagen. Musikalsk er dette en mer variert metalcore enn jeg hadde forventet, (Nei, jeg hadde bortimot null forhold til Storm før denne konserten) med et spenn fra den akustiske starten på «Sorry» til de mest aggressive partiene med brølevokal på «House of Cards», og jaggu oppsto det ikke en circle pit foran scenen. Så selv om jeg ikke ble superfan i løpet av konserten, ble jeg imponert over nivået, variasjonen og energien. Navnet Sundli har jo forlengst fått en plass i norsk musikkhistorie takket være pappa Sveinung og tante Gunhild i Gåte, men gi denne karen tid til å spisse låtskrivevnene, utvikle stemmebåndene og ta noen vokalleksjoner, så kan dette bli riktig, riktig så bra. Meget lovende, ikke helt der ennå, men Stormen er underveis. 4,5/6 | GA
Avatar
Og med tanke på erstattere kan ikke Avatar sies å være et dumt valg heller. For da de gikk på med “In The Airwaves” tror jeg ikke jeg tar i at de tok sletta med fullstendig storm. “Let It Burn” satte så sletta ytterligere i fyr og flamme, hjelpes for et band i sitt absolutte prime. “The Eagle Has Landed” sementerte dette så det sang etter. “The Dirt I’m Buried In” gjorde heller ikke bort seg skal sies, og Avatar har gjort noe positivt ut av det litt negative ordet “Norgesvenner” for her er vi så langt unna Smokie man kan komme. “Don’t Go In The Forest” har allerede rukket å bli en aldri så liten klassiker, og gjorde seg meget godt på Vampire Stage. Samme med “Captain Goat”, da var vi klare for å ro VM-style. Og da avslutta ikke overraskende nok med “Smells Like A Freakshow” og “Hail The Apocalypse” så var vi i mål og vel så det. Leve Apokalypsen! 5/6 SOS
Dogstar
Når jeg står og venter på at Dogstar skal gå på scenen i teltet, så overhører jeg noe som bekrefter alle mine fordommer, da en ung og pen dame sier at hun bare er her for å se én person. Sukk. Det er litt for enkelt å si at Dogstar kun får spillejobber fordi Keanu Reeves er kjendis, men jeg vil i hvert fall påstå at det er grunnen til at de får såpass BRA jobber. De spiller helt greit, og det er jo mange som kan like litt lavmælt polert indierock sånn sjangermessig, men jeg vil jo tro at det finnes mange band der ute som gjør dette bedre enn Dogstar. Jaja. Jeg tror nok helt sikkert at Keanu er en veldig hyggelig og fin fyr, og han må jo også få lov til å spille i band hvis han vil. De åpner konserten med “Siren” fra den nye skiva “All In Now”, og fortsetter med “Joy”, som høres omtrent helt lik ut som forrige låt. Lyden er beskjeden og fin. Heldigvis har jeg nettopp drukket en kaffe. Høydepunktet på konserten er de første førti sekundene av “Shards of Rain”, med fin gitarlyd og en litt dypere vokal. Men publikum jubler og kjøper t-skjorter, så det er nok slik at mange helt oppriktig liker det de hører her. 3/6 | KH
The Hives
I’ve seen a lot of bands live in my life but for some reason, I’ve always missed The Hives, so I was looking forward to «experience»’ the Swedish garage rock veterans live. And so I did on Friday afternoon.
Dressed in their signature black-and-white uniforms, the band exploded onto the stage with «Enough Is Enough», immediately setting the tone for a fast-paced 50 minutes ‘’punch in the face’’ and chaotic set. «Main Offender» and «Hooray Hooray Hooray» kept the momentum going, while frontman Pelle Almqvist relentlessly engaged with the crowd in between songs. Whether sprinting across the stage, climbing the risers, or delivering his trademark over-the-top banter «Mina damer och herrar», he had the Ekebergsletta crowd eating out of the palm of his hand.
The Hives also showcased newer material. «Paint a Picture», «Bogus Operandi», «O.C.D.O.D.», «Countdown to Shutdown», and «Legalize Living» fit naturally alongside the classics. Their newer songs retain the same sharp riffs, infectious hooks, and punk attitude that made them famous over two decades ago, proving that they are not ready to be categorized as a legacy band just yet.
The biggest reactions, however, were reserved for the hits. «Hate to Say I Told You So» sparked one of Friday’s loudest singalongs before «Come On!» and the irresistible «Tick Tick Boom» turned the festival grounds into one giant jumping crowd. «Walk Idiot Walk» provided one last explosion of energy before the closing anthem, «The Hives Forever Forever The Hives», brought a perfect end to a brilliant performance.
It wasn’t the most elaborate production of the weekend with five white ballons hung at the back of the stage, but it didn’t need to be. The Hives relied solely on Pelle Almqvist’s charisma, the chemistry with their fans, and an endless supply of infectious songs. 5/6 | OFB
Elder
Det psykedeliske stoner-bandet Elder kommer opprinnelig fra Massachusetts, men holder til i Berlin, og gir ut plater på det tyske selskapet Stickman Records. Deres syvende album “Through Zero” ble gitt ut i mai, og konserten starter like godt med åpningssporet fra den skiva; “Sigil to Ruin”. Lydmessig høres det i starten litt ut som at alle instrumentene sloss om plass i miksen og at alle taper, men det løser seg opp litt etter hvert, med luftige instrumentalpartier og fine gitarsoloer. Bass og vokal er nok bandets svakeste punkter for min del, men gitarene og keyboardet sender rykende gode vibrasjoner ut i teltet. Bandet bruker en del fiffige taktarter, og det er fort gjort å bli stående å telle og analysere, men det fungerer best når man kobler ut og bare la seg lede inn i trippen. Det er mulig at musikken fungerer aller best sammen med enkelte dopingmidler, men det er nokså fint å lytte til i edru tilstand også. Høydepunktet kommer med settets siste låt “Halcyon” fra det seks år gamle albumet “Omen”, der vi får noen riktig så vakre hypnotiske partier. Elder kommer tilbake til Oslo på Rockefeller 9. februar. 4/6 | KH
Behemoth
Også var det tid for polske Behemoth, som nok en gang satte fyr på sletta. Vi har sett det før, vi går ikke lei da Nergal & Co setter igang. Og du snakker om å komme og gå som vinnere da! Under “The Shit Of God” eide de fulstendig sletta og bevarte det konserten ut. Her var det pyro, allsang, og det man trenger for en fin konsertopplevelse. Bra lyd og bra resonans fra publikum, og vi er godt i mål og vel så det. Antagelig blant de aller mest tekniske banda på hele festivalen, og de gjorde absolutt ikke bort seg. Og å ikke ha fullstendig koll på backlista til Behemoth må jeg si at avslutningen var av den mer episke sorten – såpass at til og med fruen som egentlig ikke er så glad i sort metall måtte slenge seg med. Knall opplevelse! Og da de avslutta med “Oh Father Oh Sun Oh Satan», så var vi i mål og vel så det. 5/6 |SOS
Koco Franco
Koco Franco, the punk rock alter ego of Norwegian Idol-winner Jorun Stiansen, made their live debut at Tons of Rock alongside her backing band, The Dogs. The performance was short but packed with energy and attitude, immediately winning over the crowd. The set revolved around Koco Franco’s 2026 singles, including «Mom», «I Am a Rich Man», «Idiots Is a State of Mind», and «Please Don’t Love Me». If they play in your area, make sure to check them out. 4,5/6 | OFB
Mayhem
Mayhem’s appearance at Tons of Rock wasn’t just another festival slot; it was a homecoming for Norwegian black metal royalty. Unlike many frontmen at Tons who declare “Make some f***ing noise”, Attila Csihar did not rely on conventional stage banter, he used theatrical movement, haunting vocal textures and his presence to command the audience, blurring the line between concert and ritual. From the opening song “Realm of Endless Misery” from the 2026 album “Liturgy of Death” to the end, the rhythm section delivered precision while the guitars alternated between icy tremolo melodies and dissonance. The set balanced newer material from their current era with essential classics that defined the Norwegian black metal movement. Long-time black metal devotees stood alongside younger fans discovering the band for the first time, creating one of the festival’s most diverse crowds. The church burnings may be over, but Mayhem still know how to set fire to a stage. 4.5/6 | AMF
Egentlig skulle Yungblud ha headlinet fredagskvelden på Scream Stage, men da han kansellerte på et par dagers varsel, ble gode gamle Joan Jett hanket inn som reserve. Men siden hun nedla fotoforbud, har vi i likhet med all annen ansvarsfull media ignorert henne. Vil du ikke ha oppmerksomhet, så får du ikke oppmerksomhet, Joan!
Rival Sons
Rival Sons had the unenviable task of going head-to-head with Norway’s World Cup match on the festival’s big screen—a scheduling clash that would test even the “gods” of rock. They also had the potential problem of the headliner, Yungblud, cancelling a 19.30 performance that day, so some of his fans were expected to leave early. Kicking in to gear on stage at 21.30, the band impressively drew a full crowd at the Vampire stage. Some bands rely on spectacle, but Rival Sons rely on songs, chemistry, and the kind of effortless confidence that can’t be manufactured. The rock n roll band from Long Beach, California proved once again that classic rock doesn’t need to be nostalgic, it just needs to be played with conviction. The hour long set included fan favourites, with tracks like “Pressure and Time”, “Electric Man”, “Do Your Worst”, and “Too Bad” drawing loud singalongs and some of the biggest reactions of the evening. Newer material sat comfortably alongside the older songs, demonstrating just how consistent Rival Sons’ catalogue has become over the past decade. The production was relatively understated compared with some of the festival’s larger headliners, yet Rival Sons hardly needed pyrotechnics or elaborate visuals. Their performance was carried by exceptional playing, impeccable dynamics, and a barefoot frontman, Jay Buchanan, capable of holding thousands of people in the palm of his hand. They could have ended the concert after the songs from their planned setlist had been played, but they added a superb cover of Black Sabbath’s “Electric Funeral”. The band made the song their own. Jay Buchanan’s soulful, expressive vocals and preacher like stage presence brought a different emotional weight to Ozzy Osbourne’s haunting lyrics, while Scott Holiday’s thick, blues-infused guitar tone added a raw edge that complemented the song’s ominous groove. The crowd were left in no doubt that those who chose rock n roll over football were richly rewarded. Rival Sons 6, Norge v Frankrike, 1. 6/6 | AMF
Possessed
Siste artist ut på fredagen er death/thrash-legenden Jeff Becerra og hans Possessed. Lyset har omsider begynt å senke seg over Ekeberg, og mørket siger inn i det store Moonlight-teltet og imploderer i en stor, seig satanisk circlepit som fyller hele området mellom scenen og miksebordet. Det er situasjoner som dette som virkelig gjør en festival, som skaper de mest fargesterke minnene som du nesten husker. Det er her den virkelige magien skjer, ikke i pølsekøen foran fotballkampen på hovedscenen. Jeff er en jævlig sjarmerende vokalist, selv om det er litt vrient å få med seg hva han synger og sier. Circlepit’en har snart fullført en hel maraton-strekning. Tenk om gymnastikkundervisningen i skolen hadde tatt inn dette som en øvelse, hvor mange musikknerder hadde da plutselig fått toppkarakter i gym? Teltet har hatt noen utfordringer med lyd i løpet av festivalen, og selv om jeg kunne ønske meg enda litt klarere lyd med mer trøkk i bånn, så er Possessed kanskje noe av det beste teltet har levert lydmessig så langt. Jeff har selvsagt med seg en gjeng dyktige musikere, med erfaring fra andre band som for eksempel Exhumed, Master, Malice, Agent Steel, Sadus, Vio-lence og Hirax. Possessed avslutter med klassikeren “Death Metal”, og selv om vokalen på dette tidspunktet er litt redusert, så gjør det ingen ting. 5/6 | KH
Ikke en Tons uten diskusjon i kommentarfeltet, og i år var det valget om å vise Frankrike-Norge som skapte brudulje. Men vi er i VM, og gjør det bra, så la oss kose oss med det da. Det var forøvrig et meget godt alternativ i Rival Sons for de som ikke er fotballinteresserte, så dette synes jeg festivalen løste meget godt. Nå gikk jo ikke kampen veien med 4-1-tap, men det var uansett veldig moro å se kampen med noen tusen likesinnede på flere måter, og konfetti ved scoring var veldig fett. Men vi er videre uansett, og vi skal både vekke kongen og vinne sjiten. Takk Tons! (SOS)
Lørdag 27. juni
Foto: Geir Kihle Hanssen
Pain
Lørdagens åpningsakt på Vampire Stage var Peter Tägtgren og hans Pain. De kom rett fra festival i Tuska og etter sigende uten blund på øynene. Kanskje de burde ha byttet rekkefølge i settlista og startet med “Party In My Head” istedenfor “Same Old Song”? Jeg har stor sans for Tägtgren som musiker(Hypocrisy) og ikke minst smått legendarisk produsent i Abyss Studios, men hobbyprosjektet han startet allerede i 1996 har jeg aldri likt nevneverdig. Industrimetal har aldri vært min greie, men at mannen er en begavet musiker og har scenepersonlighet er det vel ingen tvil om uansett. Litt vanskelig å gi en objektiv oppsummering av det som foregikk på Vampire, men til tross for at Pain var første band ut, så hadde sletta allerede begynt å fylle seg greit opp på ToR sin siste dag. Fortsatt med værgudene på sin side. Heldigvis vil jeg si, så låt Pain overraskende bra, og med en helt annen vitalitet og dynamikk live enn på fysisk format. Rett og slett mer organisk, mye takket være dyktige musikere på scenen som var utrolig tighte. Ikke minst Tägtgren sin sønn på trommer og en gammel kjenning på bass, Jonathan Olsson, som vanligvis trakterer firestrengeren i et annet svensk band, Dynazty. I tillegg befant det seg også en dyktig nordmann(ca 50% ifølge pålitelige kilder) på scenen for den observante, Sebastian Svalland på gitar, som nå også er med i Katatonia. Nok om det. Tydeligvis hadde Pain en god bunch fans som hadde tatt turen opp på sletta, og de befant seg foran scenekanten med en god porsjon entusiasme. Kort oppsummert ble det en overraskende bra start på lørdagen for min del, selv om de muligens kunne hatt bedre utbytte av å spille inne i teltet på Moonlight for det visuelle sin del. Uansett, godt levert og fansen der fremme i det økende folkehavet så ut til å være strålende fornøyd. 4/6 | PJS
Ego Kill Talent
Lørdagens første band på Moonlight-scenen er Ego Kill Talent fra São Paulo, Brazil. De kjører en slags nittitalls-retro greie, med melodisk og fengende rock. De starter med låta “Move as One”, som de har spilt inn med Andreas Kisser fra sambygdingene Sepultura på gitar. Jeg hadde håpet at Andreas skulle dukke opp på scenen her siden Sepultura spiller på hovedscenen senere på dagen, men det skjedde ikke. De to gitaristene som faktisk er på scenen trekker bandet litt ned for min del, både med spillestil, utseende og manglende utstråling, som om de skulle spilt i et norsk moderne kunstrock-orkester. Men bassisten og de to trommeslagerne er kule, og vokalist Emmily Barreto er helt rå, der hun iført en kledelig Defones-trøye vræler ut “Not me, not you but us!! Fear overcome by trust, we move as one!” Et annet lite høydepunkt blir låta “Last Ride (her)”. Fint driv, og jeg kjenner at kroppen våkner. 4/6 | KH
DDR
En skal oppleve mye. Jeg kommer i god tid før konsertstart, hvor vi får ti minutter oppvarming av en kar på sousafon, som gir oss blant annet «Iron Man» og «Run To The Hills». På nittitallet var jeg en stor tilhenger av radioprogrammet XL, og krumspringene til personene rundt. Og jeg mener det var her DDR kom inn i mitt liv, og deres første album «Über Alles» havnet i platesamlingen. Basert på navnet var det da kun tyske versjoner av DDE-låter som var gjeldende, noe som senere ble utvidet til andre norske hits. Bandet ledes av de tre vokalistene Junghanz, Attila og Beritz. Om dere ikke ser ut fra bildene, eller vet hvem som står bak disse pseudonymene, så får det være min lille festivalquiz til dere. Bandet starter med en svært dooma versjon av «Leben Ist Leben». Jeg lurte i grunn på hvordan disse skulle fylle hovedscenen, men med blåserekke, en kinky kledd kordame i Marianne Sveen og et habilt band, så ser ikke dette stusselig ut i det hele tatt. Det gjelder oppmøte også, selv om flere velger dette som en koselig konsert sittende på plenen, fremfor å fylle plenen på samme måte som sent på kveldene. Det er mye som skjer på storskjerm. Mye østtysk historie, og kanskje ikke alt som skjer denne snaue timen er like politisk korrekt. Uten å nevne hele setlista får vi en hitparade av spor som «Ach, ach, ach! Es geht besser nun”, “Die Winde Am Kai”, og “Schwache Menschen”, samt litt historikk rundt låtene. I noen tilfeller hjelper det på helheten at vokalistene også er standup komikere. Noen låter utmerker seg som favoritter, og der må jeg trekke frem “Scharf im Schlafanzug”, gladcountry låta “Das Leben ist zu schlecht”. Adeles “Guten Tag” blir fremført som en tale av typen vi hører i arkivopptak fra noen og åtti år tilbake i tid. Jeg forventet meg god underholdning, men at konserten skulle være jævlig bra kom som en stor overraskelse. Denne konserten gjorde at jeg måtte redigere Yonakas anmeldelse til å kun være onsdagens overraskelse, for utmerkelsen festivalens store overraskelse går til DDR. 5,5/6 / RØ
Slay Squad
Så var det duket for et nytt bekjentskap for min del, ekte ghetto-metal fra California. Det låt mer hip-hop enn metal i mine ører, og selv om gjengen kjørte knallhardt på energi og utagerende sceneshow tok det liksom aldri helt av for min del. Det ble litt mye pimp-my-ride “metal” hvor motoren løp fullstendig løpsk. Likevel klarte bandet å skape det de sannsynligvis kom for, nemlig kaos foran scenen. Låtene gikk i hverandre og det ble en vegg av beatdowns, ensformig riff og hissig vokal, fint lite variasjon eller dynamikk i settet med andre ord. Rett og slett så synes jeg det ble jævlig intenst og masete, ikke bandet sin feil for så vidt, men musikk er som kjent en subjektiv opplevelse. Bandet skal ha for energien og at de ga full pinne og vel så det, og ikke minst for å ha med seg en DJ på scenen ved navn, DJ Cheeze. Det vitner om selvironi. Dette funket uansett dårlig for min del, men for all del fint om bandet kapret noen norske fans med sin opptreden. Slett ikke et dårlig band, jeg var bare feil mann på rett sted. 3/6 | PJS
Black Label Society
Etter å ha fått fullstendig latterkrampe av Antonsen og Golden på Scream var det å halse ned for å rekke Black Label Society på Vampire, og etter en intro med en mashup av Black Sabbath og og Led Zeppelin var nok de fleste klare for litt klassisk rawk av den litt hardere sorten. Skal ikke skryte på meg titler, men musikalsk har han aldri vært milevis unna Alice In Chains, noe startlåta beviste til det fulle. Dog et det nok en dæsj mer heavy metal i BLS, noe andrekuttet kunne vise til. Her viste også Zakk Wylde seg som briljante gitaristen han er. Og jeg vil anta at det var et tett opptil stappfull Vampire Stage som tok imot Zakk Wylde & co med stormende jubel. Midtveis fikk vi også en Ozzy-hyllest med “No More Tears”, veldig rørende! Ellers var dette en ren oppvisning i heavy metal av en av vår tids absolutte beste gitarister. 4/6 | SOS
Gaerea
Portugisiske Gaerea har siden oppstarten i 2016 vært et spennende band som beveger seg innen den melodiøse delen av ekstrem-metal, en salig blanding av hardcore, metalcore, avantgarde og black metal. Skivene de har gitt ut har vært både varierte og ikke minst musikalsk sett teknisk ganske imponerende. Jeg var derfor spent på om bandet ville klare å gjenskape dette live (nei, jeg så de ikke på Inferno i 2025). Iført masker og svarte “uniformer” må det ha vært jævlig hett der oppe på scenen selv om det var inne i sirkusteltet, men bandet lot seg ikke affisere av det og kjørte på med et energisk sceneshow som det nærmest luktet svidd av. Publikum lot seg rive med og joda det ble skikkelig moshpit på Ekeberg-prærien så det ristet i bakken. Anført av vokalist, Alpha (Gulherme Henriques), som før trakterte leadgitaren, bød portugiserne på et fjellstøtt og teknisk imponerende sett. Det var ingenting å utsette på dynamikken og samspillet i mine ører. Kanskje ikke veldig overraskende, men Gaera hadde fokuset på sine siste to skiver “Loss” og “Coma”. Taktisk å promotere ferskvare, men personlig kunne jeg tenkt meg flere låter fra de første albumene også. Bare litt sånn for dynamikkens skyld. Uansett leverte portugiserne en meget imponerende opptreden og nærmest estetisk perfekt inne i teltet på Moonlight. Stort pluss også for Henriques tilstedeværelse på scenen der han beveget seg som en listig svart katt på scenen. I en annen kontekst (les: inne/mørkere lokale) kommer nok bandets visuelle uttrykk og lydbilde enda mer til sin rett, men for all del, så var dette en real oppvisning i moderne ekstrem-metal med et band som jeg definivt synes skiller seg ut i mengden. De har sterke og varierte låter, teknisk upåklagelige og evnen til å formidle. 5/6 | PJS
You Know Who
Det er dødelig varmt i Storm-teltet når You Know Who spiller. Svetten renner oppover og drypper ned igjen fra taket. Stavanger-bandet er tydelig sultne, og kjører max fart fra første stund. Lyden er som vanlig litt pinglete på denne scenen, men jeg hører tydelig bass, trommer og vokal, så det er bra. Den første gitarsoloen hører jeg nesten ikke i det hele tatt, men den SER bra ut. Tredje låt ut er den nye singelen som kom forrige uke, “Fuck Around and Find Out”, og gærninger i turbosminke og langerma turbojakker lager en fin liten moshpit som nesten går over til synkronsvømming i en pøl av svette og øl. Vokalist Sigvart Waage er en rasende dyktig frontmann, både under og mellom låtene. Han synger en liten parodi på bergensk sutrerock som et eksempel på de eneste musikerne som tjener penger i bransjen(?). “…jeg spilte i et sånt band før, men VI har ingen sånne låter… Her er en låt som handler om knulling!” 4/6 | KH
Sepultura
Etter 42 års aktivitet er det dags for å gi seg, og Sepulturas karriere skal oppsumeres en siste gang i Norge. Dette skal gjøres på en time på hovedscenen på Ekeberg i solsteiken. “Inner Self” åpner og det er circle pit allere i første låt. Denne følges opp av brutale “All Souls Rising” fra nye EP´en “The Cloud Of Unknowing”. Jeg digger den låta, men den er kanskje litt unødvendig her, da også singelen “The Place” spilles og sånn sett er mer naturlig. Og det må jeg si, live er det en låt som løftet seg mange hakk, da jeg ikke falt pladask for studioversjonen. På “Kaiowas” får bandet besøk på scenen av deres landsmenn i Ego Kill Talent som bidrar med perkusjon. Jeg setter pris på “Escape To The Void”, “Arise”, “Roots Bloody Roots” og “Refuse/Resist”. Noe nyere enn dette spilles selvsagt også, og jeg synes de oppsummerer karrieren så godt det er mulig å gjøre på denne korte tiden. Plusser og minuser med en setliste vil det alltid være. Jeg synes det er fett de viser mer av sine brasilianske røtter idag, enn ved mange tidligere konserter. “Beyond The Dream” spilles og vi får hele tre spor fra nye EP´en. Jeg ville kanskje tatt med én av disse på festivaler og resten på de utvidede klubbkonsertene, og fått plass til enda flere klassikere. Men dæven heller, gutta viser oppriktig takknemmelighet over hva Norge har betydd for dem og leverer et solid farvell det er umulig å klage veldig mye over. 5/6 | RØ
Gatecreeper
Endelig var det klart for litt skikkelig death metal fra Arizona i varmen, og Chase Mason & Co. dro i gang et velsmurt maskineri som ikke la lokk på frityrgryta. Gatecreeper (som også spilte på Tuska fredag) fikk full fyr i teltet for å si det kort og konsist. Balansegangen mellom brutalitet og catchy riff behersker de til fulle, uten at det blir for kommers. Kanskje noe av grunnen til at de siden oppstarten i 2013 har opparbeidet seg en trofast, men noe begrenset fanskare. Det har heldigvis endret seg. Fra å være et undergrunnsband har ting riktignok beveget seg markant i riktig retning publikumsmessig sett i de senere årene, og ikke så vanskelig å skjønne etter lørdagens kanonade på Moonlight. Kult at bandet har gått fra å spille på relativt små scener og festivaler til å komme et stykke opp på plakaten på en rekke store festivaler. Forhåpentligvis åpnet også denne energiske opptredenen øynene og ørene hos flere som på forhånd ikke hadde kjennskap til bandet. Nå har nok bandet beveget seg over i et litt mer polert sound i de senere årene, men uten å miste det gamle death metal-soundet. Jeg vil kalle det en god mix-up av gammelt At The Gates og Obituary med et litt moderne sound og veldig Gøteborgske gitarer og trommer. Ikke ueffent det.
Gatecreeper interakterte også godt med publikum, og fikk god respons i belønning. Karismatiske Mason fremstod ikke bare som en rå vokalist, men også som en aldri så liten entertainer. Slikt blir det applaus, mosh og generelt topp stemning av. Jeg fant fint lite å trekke for, og kunne bare konstatere at nok et sultent og heltent band på Moonlight Stage leverte varene så til de grader. 5/6 | PJS
Leprous
Etter å bevitnet Sepultura legge sletta foran Scream Stage fullstendig i grus var det på vei ned til Vampire for å se om våre egne Leprous klarte å følge opp festen. Og en episk intro gjorde ikke forventingene mindre. Og starten levde såvisst opp til forventningene viste et band i sitt livs form. De har jo en av landets desidert beste vokalister i Einar Solberg, som vi godt vet fra før, og med han og band i godt slag så hadde vi en meget god opplevelse under sola foran Vampire Stage. Uten å ha fasit på backkatalog var i hvert fall ikke jeg klar over bandets versjon av a-ha sin eviggrønne “Take On Me”, men denne gjorde seg meget godt i solsteiken. Og det å se et meget habilt band bare kose seg på scenen gjør godt. Bandet bak Solberg er jo latterlige gode i tillegg, og viste god spilleglede konserten igjennom. Et av Norges absolutt mest spennende band, og pyro kledde bandet særdeles godt. Mektig, magisk og majestetisk. 5,5/6 SOS
Accept
Tyske Accept erstattet WASP som erstattet Twisted Sister, men det virket ikke som noen på sletta var misfornøyde med. “Metal Heart” starta ballet, og derifra og ut var det meg eller mindre en hitparade av gamle metalklassikere. Bandet låt omtrent like vitalt som i sine glansdager, og selv om jeg aldri blir helt venn med vokalen til Mark Tornillo var det umulig å ikke bli glad under musikken som Wolf Hoffmann presenterte over sletta. God stemning i solnedgangen, og folk var tydeligvis enda ikke lei og klar for klassisk metal og ga full allsang til de aller fleste låtene. Vi fikk alle de låtene vi ville, deriblant den eviggrønne “Balls To The Walls”, og da var vi i mål og vel så det. Stas å se såpass rutinerte musikere virkelig kose seg på scenen! 4,5/6 | SOS
Blood Red Throne
En skal rekke over mye på en festival, og sørlandets dødsmetalskvadron Blood Red Throne er godt i gang da jeg prøver å bane meg vei litt fremover i Moonlight stage. De er i ferd med å sette igang “Homicide Ecstasy”, og jeg må bare stoppe opp og nyte groovet. Dette er tross alt et band som har spilt mye live i over et kvart århundre, og det er ikke mye å utsette på prestasjonene. På “Itika” får vi en gjesteopptreden av deres tidligere vokalist Bolt, noe både jeg og de jeg ser på storskjerm nærmere scenen setter stor pris på. Og det uten å si noe galt om nåværende vokalist Sindre Wathne Johnsen. Gutta begynner å få noen skiver på samvittigheten, og jeg synes de er flinke til å bringe inn det meste av diskografien. Det er vel kun “Altered Genesis” som er representert med to låter, “Arterial Lust” og “Eye-Licker”. Jeg har sagt det tidligere idag, en skal oppleve mye, og nå er jeg for første gang vitne til crowdsurfing i rullestol. Ja, det er lett å la seg rive med av fet musikk, og jeg følte jeg gikk ut av teltet vuggende i seigt death metal groove. 5/6 | RØ
Baphy
På vei inn for å se Baphy i Storm-teltet i halv åtte -tida blir jeg overrasket over å se flere Baphy-trøyer og gensere. Er dette et større fenomen enn jeg har fått med meg? Ungdommen finner på mye rart. Verdens blideste østfolding med langt rosa hår synger black metal mens hun sitter på sin trone og spiller trommer, og med backingtracks og en gitarist og en bassist som på hver sin side bistår med å sende den positive satanismen ut i universet. Det er overraskende behagelig å høre på. Både kjempefint og kjempedårlig på en gang. Flere låter har hardingfelelyder på teip. Det hadde vært kult om de fikk med seg en faktisk fysisk felespiller! Bandet får en fantastisk mottakelse, og når de avslutter siste låt vibrerer hele teltet og roper “en gang til! en gang til!” God stemning. 3/6 | KH
A Perfect Circle
Maynard James Keenan has been a busy man over the past few years. After a successful Sessanta Tour across the US celebrating his 60th birthday, as well as several short tours with Tool and Puscifer, he has finally found time to give some attention to A Perfect Circle. After a day of scorching heat on Ekebergsletta, the crowd gathered at the Vampire Stage felt slightly quieter than expected, but they still gave the band a warm welcome as they walked on stage, eight years after their last visit to Oslo.
The band opened their set with «The Package», quickly followed by «Weak and Powerless», «Disillusioned», and «The Doomed». It was a solid start before the band took the audience on a slower journey with «Rose», «Gravity», and «Blue». At that point, the crowd became increasingly chatty, and many started making their way towards the Scream Stage. Was the setlist simply too slow for Tons of Rock?
Then came «TalkTalk», «3 Libras» (remixed), the excellent «The Outsider», the crushing «Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums», «The Noose», and finally their new single, «Starless». Until then, Maynard had not said a single word to the audience. He finally broke his silence, but only to announce his return to Oslo with Puscifer this October. Then the crowd got what they had been waiting for… «Judith».
For many years, Maynard refused to perform «Judith» live, saying that his mother had asked him not to. However, towards the end of the «Eat the Elephant» tour, he changed his mind on the matter and began performing the song again. This marked the first time the band’s breakthrough single had ever been played live in Oslo. It was a brilliant performance that was well worth the 26-year wait.
This was a great show for APC fans. Maynard’s voice was flawless, while Billy Howerdel, Josh Freese, and the rest of the band sounded as tight as ever. Perhaps the Saturday crowd at ToR was simply too diverse, but it was nevertheless an excellent set. 4,5/6 | OFB
Death To All
Skal man oppleve Death er dette det nærmeste man kommer. Jeg gikk glipp av bandets forrige Tons opptreden og gleder meg til denne timen med klassikere skrevet av avdøde Chuck Schuldiner. Gitarist og vokalist Max Phelps låter slett ikke ulikt sjefen sjøl, og backes opp av trommeslager Gene Hoglan, bassist Steve DiGiorgio og gitarist Bobby Koelble, som alle har vært innom Death. «Living Monstrosity» åpner og følges opp av «Zombie Ritual». Vi har vært vitne til 2-strengs bass tidligere på festivalen. DiGiorgio kjører 3-strengs. Fretless sådan. Selv om turneen heter «Symbolic Healing» er alle Death skivene representert. DiGiorgio tar seg av litt snakk, ellers er det lite kommunikasjon med publikum fra scenen. Og med et sånt låtmateriale og fremføring er ikke det mye å grine over. «Lack of Comprehension» har alltid vært en stor favoritt, og jeg er stor fan av «Leprosy» som er representert med «Pull The Plug». Jeg må bare konkludere med at dette er en utmerket fremførelse og hyllest til mannen og bandet som var med å danne en sjanger. 5,5/6 | RØ
Limp Bizkit
Headliner Limp Bizkit hadde fotoforbud, så da får det heller bare være, Fred Dust.
Joda, Tons leverte nok en gang. Vi går hjem med såre lemmer og hese halser, etter å ha fått nye opplevelser vi tar med oss livet ut. Litt murring må det være lov til at det gikk tomt for vann, for det var ganske så krise. Og strømbruddet under Cavalera var også ikke bra, men ikke noe vi kan laste festivalen for. Artister avlyste i fleng, men de gjorde nå sitt beste for å erstatte de på rekordtid, så bra jobbet! (Vi må gi en liten sorry til Høst, The Funeral Portrait, Turdius Musicus, Ramona’s Tea Party og Kublai Khan TX, som var de bandene som ingen av oss rakk å overvære denne gang. Men vi rakk da 54 andre!)
Vi må også berømme et publikum som (som vanlig) var eksemplariske, og tok vare på hverandre. Vi observerte ikke et eneste slagsmål eller håndgemeng i løpet av fire dager – og det er ganske unikt for en festival med 40 000 mer eller mindre brisne mennesker hver dag!
Fraktingen til og fra gikk sømløst, det blir faktisk bedre og bedre for hvert år, og når man gjennomgår minnene av alle fete konsertopplevelser og generell meget trivelig stemning så havnet vi mål denne gangen og, med god margin. Tusen takk for i år, vi sees igjen som alltid neste sommer!
