Tekst: Anders Palm
Foto: Mats Vassfjord
Livefotos: Johannes Andersen
– Hei, takk for at du tok tid og snakke med oss midt i en travel tid. Du er blitt mor og sådan en riktig Thundermother – hvordan går det å kombinere med livet som rockeartist?
– Jeg er heldig og har en bra familie som hjelper til, så det fungerer veldig bra. Enten så følger min mamma eller pappa med meg, eller hennes pappa er med. Så hun er med meg på turné og har vært i tolv land allerede. Pippi er blitt ett år nå.
– Og pappa Pontus er jo også rockemusiker? (Pontus Snibb i Bonafide)
– Ja, han turnerer også nå. Så vi hjelper hverandre så godt vi kan og hittil har det gått utmerket. Det blir selvfølgelig annerledes når Pippi skal begynne på skolen.
– Men dere har kanskje andre jobber ved siden av musikken?
– Nei, vi har ikke det. Vi er så heldige at vi kan leve av musikken. Jeg er 100 prosent dedikert til Thundermother, selv om jeg av og til hjelper andre band med låtskriving og sånt.
– Det var du som startet bandet i 2009 og er eneste igjen fra den gang. Det har vært mange utskiftninger i bandet, er du vanskelig å samarbeide med?
– Ja, jeg er en veldig vanskelig person, haha. Men det er ikke lett å være sammen som band på turné når man er tett sammen hele tiden. Vi var tre måneder på turné med Scorpions i USA for noen år siden. Man bor i en buss tett innpå og når man er trøtt og sånt kan det selvfølgelig oppstå gnisninger. Jeg er allikevel stolt over de årene vi lykkes i å holde sammen. Den forrige utgaven av bandet spilte sammen i syv år, det er lenge synes jeg. Noen synes det er en kort tid, men det er lengre enn hva Mötley Crüe holdt sammen den første gangen. Folk skjønner ikke helt hvordan det er når man ikke er midt oppe i det. Og utgaven av bandet før det holdt sammen i fem år. Så har jo bassist Majsan (Lindberg) kommet tilbake, hun var med i den forrige utgaven av bandet også. Så jeg kan vel ikke være så ille, når hun velger å komme tilbake?
– Du er fornøyd med dagens besetning?
– Ja, absolutt. Vi er nå allerede inne i tredje året med denne utgaven av bandet. Vi kom nettopp hjem etter en kul sommerturné på festivaler i Europa. Jeg synes det har gått bedre enn noensinne faktisk. Jentene i bandet er veldig bra på det de gjør. Vi er kompiser og alt fungerer «skitbra». Jeg har en slags manager-rolle i bandet nå. Vi har et crew som har vært med oss i tre år nå og det fungerer veldig bra. Så alt er bra både på scenen og utenfor scenen.
– Hvordan er det å jobbe med de nye i bandet?
– Det går utrolig fint. Linnea (Vikström) på vokal er et lite geni å jobbe med. Til og med rett før vi nå startet samtalen, sendte vi låtideer til hverandre. Jeg sender gitarriff og hun legger heftige melodier på. Hun er dyktig på det der, og hun spiller flere instrument. Det er uvanlig for en vokalist å kunne gjøre alt. Det er veldig inspirerende og artig å skrive låter med henne. Linnea har en fantastisk stemme og hun kan synge alt. Jeg prøvde å få henne med i bandet for 10 år siden, men da passet det ikke. Men vi har holdt kontakten og hun har sunget på litt demoer og sånt. Nå var det på tide at hun ble med. Hun har også barn, så vi støtter hverandre. Hun inspirerte meg faktisk til å bli mor selv. Så har vi vår crazy rocker Majsan på bass, hun er rockestjernen i bandet. Hun er helt «wild and crazy». Joan (Massing) på trommer bare øver og øver hele dagen, hun er besatt. De to er en riktig bra kombo.
– Dere har vært i Norge også i sommer?
– Ja, vi var på Trandal Rock. Det var noe av det vakreste jeg har sett i hele mitt liv. Det var en scene med storslått natur rundt. Helt fantastisk opplevelse. Jeg har reist og sett mye. Jeg har vært i Nevada-ørkenen og India, men dette var det vakreste stedet jeg har spilt. Vi skal i oktober begynne på «Dirty & Divine»-Tour Part 2 – da kommer vi til Norge og Oslo igjen.
– Kan du si litt mer om innspillingen av «Dirty & Devine»?
– Det var vanskelig å velge ut hvilke låter vi skulle ha med. Vi hadde mange å velge mellom ettersom vi non-stop har skrevet låter. Så øvde vi masse før vi spilte inn plata. Alle låtene er spilt inn live i studio. Vi har aldri klippet og satt sammen – det er live i studio – som gir det beste drivet. Vi velger ut den beste av 6-7 tagninger og det er det som kommer på plata. Vi spiller inn i Medley Studios i København og med samme folka som D-A-D bruker. Jeg skriver også låter med en norsk kompis, Philip Z. Obuskovic fra bandet Crown Electric. De skal forresten være support for oss på den kommende turneen. På den neste plata skal vi forsøke å ta med produsenten mens i øver inn låtene, så er han bedre forberedt til innspillingen. Da kan han også komme med innspill før vi går i studio.
– Og du ble fornøyd med sluttproduktet?
– Den bør alle høre på! Vi synes hver låt er en hit. Vi er veldig stolte over «Dirty & Devine». Skiva ble riktig bra og fortsatt låter det Thundermother. Det var jo ny trommis og ny sanger så vi var litt spent hvordan det ville bli. Men i og med at vi spiller inn live så får man virkelig høre hvor bra de andre i bandet er. Det er litt av hvert på den plata. Om man liker The Darkness skal man virkelig høre på «Dirty & Devine». Jeg kan forresten anbefale låta «Dead Or Alive», som vi også fikk gjøre en kul video på. Jeg fikk faktisk en e-post om at Little Steven hadde valgt den som verdens beste låt den måneden i sitt radioshow. Det var «skitkult» og han «är en jäkligt bra snubbe».
– «Feeling Alright» er nesten en 80-talls hit?
– Ja, den synes vi er veldig bra. Det er den vi kaller for Darkness-låta. Det er synd den ikke er en single, hadde vært kult å gjøre en video til den. Vi synes hele skiva holder høy standard og har en bra variasjon i låtene. Alle band sier jo at den siste utgivelsen er den beste, men vi mener det faktisk med denne.
– Thundermother var i starten veldig inspirert av AC/DC, mens dere nå er mer melodisk?
– Ja, det har vært kult å skrive det siste albumet. Å kunne frigjøre seg litt fra «AC/DC-soundet». Andre band som Airbourne forblir jo bare der, uten at det er noe galt i det. Vi har vært friere, vi spiller rock’n’roll, men nå kan vi kanskje eksperimentere litt mer. Det er faktisk ganske fint å kunne gjøre nå. Vi har havnet der hvor vi egentlig kan gjøre det vi vil. Vi har senket tempo litt og låtene blir nok da mer melodiske. Men nå holder vi faktisk på å planlegge neste skive. Vi jobber hele tiden. Og kanskje vi nå har gjort den melodiske plata og at det blir mer rock’n’roll neste gang, vi får se.
– Fikk du forresten sett AC/DC i sommer?
– Nei, det gjorde jeg dessverre ikke. Jeg er ikke like begeistret nå som ikke alle er med. Jeg har jo også Pippi, så det var vanskelig å komme fra. Jeg misset helt at de skulle spille på Ullevi.
– Dere har spilt mye i Tyskland, hvorfor det?
– For ganske mange år siden bestemte vi oss for å satse på Tyskland. Det er et bra rocke-land og det bor mange mennesker der. Det er bare en time mellom byene, så det er enkelt å turnere der. Det er ganske lange avstander i Skandinavia, så i Tyskland kan vi reise rundt og spille hele tiden. Det er også ganske nære Sverige. Det er på en måte win-win. Vi skaffet oss tysk manager, plateselskap og publisher. Og det fungerte, det gikk veldig bra. Jeg har ikke lært meg tysk, hadde fransk på skolen. Men det fungerer på et vis med engelsk. Jeg liker meg i Tyskland, hyggelige mennesker og god mat. Vi har til og med vært på TV der. Så vi kan vel si at vi på en måte er vel etablert der. Vi skal satse litt mer på Skandinavia nå og gjør en bra sving i høst. Vi liker oss der, det er hjemme. Jeg har faktisk en liten mentor i Jesper Binzer fra D-A-D. Han sier at det er bedre å satse på eget land. Det er nærmere og enklere når du har famille. Jeg tar hans råd og nå skal vi spille mye i Sverige fremover. Vi turnerte med D-A-D for noen år siden og jeg ble godt kjent med dem og da spesielt Jesper. Han er som sagt en slags mentor for meg. Hver gang vi er i Danmark så ber de oss hjem til seg på mat og hygge. Vi ender alltid opp med å spise hjemmelagde «smørrebrød» med Jesper. Da de hadde en utstilling på Nasjonalmuseet i København, noe som var en utrolig ære, endte vi opp med spesialomvisning av Jesper. Og i ett bakrom hadde han disket opp med en buffet av smørrebrød, bare til oss. Så vi satt der med hans familie og spiste. Det var kult.
– Hvordan er det å drive et band i 2025 med Spotify og alt?
– Det kommer ikke mange kronene fra Spotify, så vi er avhengig av å spille live og selge merchandise. Vi er veldig heldige og selger faktisk mye merch, særlig i Tyskland. Det er helt utrolig egentlig, vi skjønner ingenting. Vi selger mest på konserter og sånn, lite on-line. Vi har alltid med oss mye merch, også skiver i mange varianter. Vinyl selger vi mye av. Og nå sist var det min pappa som solgte merch, han synes det var så mye jobb at han ville ha lønnsøkning. Haha. Så vi får gi han litt mer, nå skal han også bli med på neste turné. Håper at alle som kommer på konserten i Oslo hilser på ham.
– Det er en vanskelig bransje å lykkes i?
– Ja, derfor tar jeg det seriøst og prøver å jobbe systematisk. Jeg skal ha kontortid nå etter intervjuet. Det som er bra nå er at også de andre i bandet kan leve av dette. Vi er virkelig heldige, men det kan snu fort. Det kan ta slutt i morgen, man vet aldri i denne bransjen.
– Så neste skive kommer i 2026?
– Ja, det må det bli. Vi har nettopp skrevet under på en ny platekontrakt, som snart blir offentliggjort. Så der har jeg signert på at det blir en liveplate innen seks måneder og en ny studioplate innen 18 måneder. Så det gir litt press på oss. Vi har tatt opp alle konserter på «Dirty & Devine»-turneens første del og det skal vi fortsette med. Så gir jeg alle opptakene til et studio i Stockholm som får velge ut de beste opptakene av hver låt. De som svinger best, kvaliteten er nok ganske likt ettersom vi bruker samme utstyr overalt. Vi har ikke kapasitet til å gå gjennom selv, men planen er å ha med en låt fra hvert sted. Det blir liksom en greie. Vår liveplate nå blir ikke en Best-Of i og med at vi spiller mange låter fra den siste skiva, men sånn blir det. Konserter på festivaler er ofte en time, mens egne konserter litt lenger – så da blir det kanskje en låt fra Oslo som kommer med!
– Et siste spørsmål, som gitarist øver du mye?
– Nei, øver ikke i det hele tatt! Jeg spiller mine åtte licks og det fungerer bra, hahaha. Men nå har vi begynt å jamme i øvingslokalet hver torsdag. Vi merker at vi savner hverandre og kommer sammen, spiller og snakker «skit». Det blir en del blues-jams og sikkert noe som blir til en låt eller flere fremover. Det er «skitkul» og ha det sånn – og da blir det litt gitarøving av det allikevel da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025