Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jason Joyce
Livefotos: Ross Halfin
– Heisann, står til?
– Joda, kan ikke klage! Eller jo, jeg kan jo klage, men ingen bryr seg, så da er det ikke noen vits.
– Jeg er ærlig talt litt satt ut her og nå, for jeg hadde forventet, og forberedt meg på, å prate med Luke nå.
– Jaså? Jeg ble bare spurt om jeg kunne gjøre et intervju, og jeg har ikke gjort mange av dem de siste årene, så…
– Nei, men det er storartet! Jeg er kjempeglad for å se deg! Så da spør jeg igjen, litt mer genuint og ektefølt denne gang: Hvordan går det med deg, mann?! Du har hatt et par tøffe år.
– Ja, livet mitt endret seg ugjenkallelig, for tre år siden. Jeg fikk et slag, og på grunn av det falt jeg baklengs ned en etasje med trapper, og landet nederst i trappa på hodet. Jeg var lenge på sykehus og gjennomgikk flere hjerneoperasjoner – for først trodde de at det var traumeskaden i hodet mitt som var problemet. De visste ikke om slaget. Men det var jo slaget som hadde ført til at jeg falt og slo hodet. Så det er drita kjedelig. Livet mitt er totalt annerledes i dag. Selv om jeg kan se video av meg selv på scene, og høre på skivene, så kan jeg ikke huske hvordan det føltes å gjøre slike ting.
– Det er over tre og et halvt år siden sist – ser du for deg at du skal kunne opptre med bandet igjen i fremtiden?
– Jeg vil gjerne tro at det er mulig. Jeg jobber med saken, jeg gjør alt jeg kan. Ikke bare fysioterapi, som jeg gjør mye av, men også med en sangpedagog – en nevrologisk sangpedagog, fordi det er aspekter med fysikken min som er endret, som stikker dypere enn å bare lære seg å synge igjen. Jeg har noe som heter globus pharyngis, som i praksis er at hjernen min føler at jeg har noe stort som sitter fast i halsen. Og det har jeg ikke – jeg har hatt kameraer ned halsen flere ganger, og det er ikke noe der. Men jeg føler at det er det. Hjernen styrer jo hele kroppen, så jeg må lære meg en måte å komme forbi det jeg føler. Jeg må lære meg å puste forbi det jeg oppfatter som en klump i halsen. Jeg må lære meg å snakke rundt den, og det å lære å synge rundt den er litt av en utfordring. Jeg kan synge de rolige partiene, og jeg kan synge de kraftige partiene, men jeg klarer ennå ikke å sammenføye de delene. Og det er nesten ingen sanger hvor det er bare rolige partier, eller bare kraftige partier, så jeg må lære meg å takle begge deler i en og samme sang.
– Vi krysser fingrene for at vi både ser deg på en scene og får høre stemmen din igjen.
– Det håper jeg og, så fort som mulig, men jeg kan ikke si når. Jeg fikk høre at «Du kan ikke skynde deg med å reparere en hjerneskade,» og det stemmer fullstendig. Hjernen har en helt egen måte å restituere seg på, og lære seg å gjøre ting på en helt ny måte. Det kalles nevroplastisitet. Australierne er langt fremme på dette feltet, mye mer enn Storbritannia eller noe annet sted, for de har forsket på dette i en årrekke. Jeg må bare ta en dag av gangen.
– En klok mann sang en gang setningen «You can’t keep a good man down».
– Hehe. Ja, vi får se. De sa til min kone minst to ganger mens de opererte meg at hun burde ta farvel, for de regnet ikke med at jeg kom til å overleve dette.
– Det var såpass ja?!
– Ja. De tok henne med på et kontor og sa at hun burde stålsette seg og forberede seg på et liv uten meg, for de var usikre på om jeg ville overleve. Men hun ville ikke tro på dem – hun ville sitte ved min side og holde meg i hånden og få meg tilbake til vår verden. Men kirurgene reddet livet mitt. Også to venner av oss som var tilstede på det selskapet hvor jeg falt ned trappa, de er helsepersonell, og de reddet også livet mitt den kvelden. Jeg takker dem hver gang jeg ser dem. Men man kan ikke gå rundt og synes synd på seg selv. Det er jeg ikke interessert i. Man må bare gjøre det man kan, så ofte man kan med innstillingen om at det skal bli bedre.
– Men du gjorde en spoken words-turné tidligere i år, ikke sant?
– I juni, ja.
– Hvordan ble det mottatt? Hva forventet publikum?
– Det første jeg gjorde hver kveld, etter at jeg hadde kommet på scenen og satt meg ned – jeg kan ikke stå, jeg må sitte – var å spørre publikum: «Opp med hendene, hvor mange av dere har kommet hit kun for å se meg ramle av scenen?». Spør man et direkte spørsmål, får man kanskje noen direkte svar, og ja, noen strakk opp hånden. Og det var veldig ærlig av dem. Bandet er veldig heldig som har en såpass lojal tilhengerskare som elsker bandet, som har vokst opp med oss, og det er vi utrolig takknemlige for. Jeg tror mange kom for å vise sin støtte og vise at de setter pris på meg. Det var deres første mulighet til å gjøre det siden jeg falt ned trappa. Og mange kom nok dit og tenkte at «Vel, jeg tar imot hva enn jeg får.». Jeg poengterte at det er bare meg, jeg kan ikke synge ennå, og hvis jeg spiller gitar, vil dere ha pengene tilbake! Så jeg fortalte historier fra vår karriere, men jeg synes at den beste delen av forestillingen var å ta spørsmål fra publikum. I pausen kunne de skrive ned spørsmål til meg og legge dem i en boks, som jeg fikk rett før jeg skulle på scenen for andre del, og jeg plukket ut de spørsmålene hvor svarene kunne være ærlige og morsomme. Så det ble en veldig underholdende andre halvdel av forestillingen. Og publikum følte at de tok del, for det var jo deres spørsmål. Så ja, det fungerte veldig bra, og jeg var veldig fornøyd – ikke minst fordi jeg var usikker på om jeg kunne gjøre dette eller ikke.
– Jeg så John Cleese gjøre noe lignende tidligere i år!
– Haha, ja, han har jo litt mer erfaring med det! Men å gjøre en forestilling helt alene er veldig rart når du er vant til å ha fire andre med deg. Og jeg visste ikke om publikum ville tolerere at jeg bare snakket og fortalte, ikke noe synging, som tross alt er det de kjenner meg for! Så ja, de var fornøyde, men om de ville komme tilbake en gang til, vet jeg ikke. Det var også en mental utfordring, for jeg måtte komme meg inn og ut av biler, inn og ut av hotellrom, til og fra forestillingen, komme meg i seng – det er en stor utfordring når man tross alt har en hjerneskade. Både hjernen og kroppen fungerer på en helt annen måte enn du har vært vant til gjennom et langt liv. Man tar det som en selvfølge så lenge du kan det, men når du ikke kan det, innser du hvor vanskelig det er.
– Bor du fortsatt i London?
– Nei, jeg har bodd i London i hele mitt liv, men i fjor flyttet vi til et hus i Oxfordshire.
– I januar 2026 slippes omsider Thunders «Live» fra 1998 på vinyl. Og jeg tok en titt på DVDen som kom ut da, og den har 16 låter. Og jeg så på CDen, som har 22 låter. Har du noen anelse om hva som kommer til å være på vinylutgaven?
– DVDen hadde ikke alle låtene som var på CDen, men den hadde også tre låter som ikke var på CDen. Sikkert plateselskapets idé for å få fansen til å kjøpe begge deler. De prøver alltid å kryste mest mulig penger ut av fansen. Og det har jeg kranglet så mye med dem om. Jeg vil heller gi ut noe som har alt, og så kan fansen selv få velge hvilket format de eventuelt vil bruke pengene sine på. På vinylutgaven kommer alle de 22 låtene fra CDen pluss de tre ekstrasporene som kun var på DVDen, pluss at det er seks låter, tror jeg, som ble utgitt på singler i forbindelse med den liveskiva. Deriblant en låt som heter «The Only One» som ble utgitt på singel i to forskjellige versjoner med tre ulike B-sider, om man kan kalle dem det. Men alle de låtene skal være med på den utvidede 4-LPs vinylutgaven, og på CD-utgaven med tre CDer. Og da får du alt, det er ikke mer på lageret da.
– Er det noen andre Thunder-skiver som ikke er utgitt på vinyl nå?
– Nei, jeg tror ikke det. Vi gjorde en serie med nyutgivelser med BMG, og de siste av disse kom ut i fjor. De tre første skivene ble utgitt på vinyl opprinnelig, for de var på EMI. («Back Street Symphony», 1990, «Laughing on Judgement Day», 1995 og «Behind Closed Doors», 1995.) Men de neste skivene ble ikke utgitt på vinyl, fordi de var på mindre plateselskap, og vinyl var uansett helt ute på den tiden, ikke på langt nær så populært som det er nå. Og da bandet dannet sitt eget plateselskap, så hadde vi ikke råd til å gi ut skivene på vinyl. Men da vi fikk en avtale med BMG, så tror jeg alle de ni første skivene har blitt sluppet på vinyl. Og alt siden har blitt sluppet på vinyl. Denne liveskiva var den eneste som ikke ble det.
– Er du personlig vinylentusiast?
– I høyeste grad. Elsker vinyl.
– Har du en svær samling?
– Såpass stor at da vi flyttet i fjor, så spurte kona mi meg: «Hva har du tenkt å gjøre med all denne vinylen?» Jeg svarte: «Vi skal ta det med oss når vi flytter.» «Men hvor skal vi gjøre av alt?» «Det blåser jeg i, vi må bare finne plass.» Og jeg har den, og jeg bruker dem, for jeg har samlingen, og platespilleren og høyttalere på kontoret mitt. Jeg har kassetter, jeg har CDer, DVDer… jeg har alt! Jeg kan høre på hva enn jeg vil på hvilken måte jeg enn vil, når jeg vil. Det er mitt domene, på mitt kontor, og hvis hun ikke vil komme inn, så trenger hun ikke det.
– Hvis jeg bladde gjennom platesamlingen din, ville jeg funnet noe virkelig overraskende? Noen guilty pleasures?
– Helt klart. Du ville funnet massevis av skiver som du ikke hadde forventet å se. Garantert. Jeg har Talking Heads-skiver, jeg har Stiff Little Fingers-skiver. Jeg har absolutt alt av Stevie Wonder. Sam Cooke, haugevis av soul, du vil ikke tro det. Og min svigersønn er også vinylentusiast. Og han har også en veldig eklektisk musikksmak, så nå og da kjøper han meg en vinylskive med noe jeg aldri har hørt før, og det setter jeg stor pris på. Men det skal innrømmes at halvparten av gangene synes jeg at det er noe dritt! Haha! Men de andre gangene tenker jeg at dette er fantastisk musikk som jeg er glad for å oppdage. Og han kan jo ikke alltid vite hva jeg vil like. Samme den andre veien – jeg gir ham skiver, og han tenker sikkert det samme om halvparten av det jeg gir ham.
– For 12-15 år siden var jeg på konsert med Thunder på Shepherds Bush i London, og jeg sto rett ved lydmannen, og la merke til en liten eldre kar som sto bak ham og spilte luftgitar og sang med og koste seg. Og så innså jeg at «Faen, det er jo Jimmy Page, jo!» Var du klar over at han var fan av dere?
– Ja. Jimmy har blitt en kompis av bandet. Vi ser ham ikke så ofte, men vi har alltid hatt et godt forhold til ham.
– Hvordan startet det?
– Han hadde en personlig sikkerhetsvakt – Jimmy trenger en når han beveger seg ut! Dette var en australsk fyr, som etter hvert begynte å jobbe for oss også – ikke at vi trengte sikkerhetsvakter! Eller jo, vi trengte faktisk det i begynnelsen, da det var litt mer løssluppent. Men vår manager insisterte på at vi måtte ha noen til å passe på oss. Vi syntes ikke det selv – vi var alle unge menn fra sør-London, så vi kunne fint ta vare på oss selv! Uansett, vi delte på denne fyren, og han introduserte oss for Jimmy. Og jeg mener å huske at Luke og Jimmy gikk ut og spilte dart på puben! Eller Luke spurte meg en dag: «Gjett hvem jeg spilte dart med på puben i går?» «Aner ikke,» svarte jeg. «Jimmy Page!» sa han gledesstrålende. Jeg tror ikke mange kan skryte av det samme. Men slik ble vi venner, og han pleide å komme på mange av konsertene våre. Vi hadde en fotograf, Mark, som pleide å bli med oss og dokumentere konsertene våre, og han ante ikke hvem Jimmy Page var. Og vi spilte en konsert med Deep Purple, i Brighton, og vi ante ikke at Jimmy skulle komme på konserten. Det viste seg at han kom sammen med en annen felles venn av oss, Ross Halfin, som ringte meg i siste liten og sa at de kom, og om jeg kunne ordne at de kom inn, med adgangspass og greier, og det gjorde jeg, alt lå klart i døra, men jeg ante ikke om de hadde ankommet da vi skulle på scenen. Da vi hadde spilt ferdig og gikk av scenen, så var Jimmy på backstagen vår sammen med fotografen vår, og vi pratet og hygget med Jimmy. På hjemvei fra Brighton sier Mark til meg: «Du kunne jo ha fortalt meg at Jimmy Page skulle være der.» Jeg sa: «Beklager, jeg visste det knapt selv før i siste liten, og ikke ante jeg at du måtte ta deg av ham.» Men det viste seg at han hadde blitt introdusert for Ross Halfin, «… og dette er Jimmy.», og så hadde han tatt dem med backstage og spurt hvem som ville ha en drink. Og Jimmy Page er jo tidligere alkoholiker, så han drikker ikke, og takket nei. Men Mark hadde insistert og sagt : «Kom igjen, ta deg en vodka!» Jimmy hadde takket nei igjen, og bedt om en Cola. Igjen hadde Mark insistert på en vodka – så der sto han og prøvde å overtale Jimmy Page til å drikke vodka, uten å vite verken hvem han var, eller at han var en tidligere alkoholiker. Vi ante ikke noe om dette da vi kom av scenen og backstage, så vi tar en prat med Jimmy og alt er greit. Men så kommer en annen kompis av oss inn døra, og HAN vet hvem Jimmy er. Og han frøys fullstendig i døråpningen, skottet bort på meg og hvisket ut av munnvika «Det er jo Jimmy Page!» «Ja,» sa jeg, «jeg vet det.» «Hva gjør han her?!» «Han er en kompis, han hilser bare på.» Og han var likevel helt oppskjørtet og sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal si til ham!» Og jeg ba ham bare slappe av og oppføre seg naturlig. «Jeg kan ikke! Det er jo Jimmy Page!» Haha! Han ble bokstavelig talt helt målløs! Men det er den effekten Jimmy Page kan ha på folk. Han er selvsagt veldig berømt, veldig suksessrik – men samtidig en veldig fin fyr! Han har vært helt nydelig mot oss, i alle år.
– Ja, slikt er ikke så lett for fansen å oppdage, han har alltid hatt en litt mystisk aura rundt seg.
– Jeg har en Jimmy Page-historie til, om jeg får lov?
– Ja, klart, kjør på, ingen musikkskribenter takker nei til eksklusive Jimmy Page-anekdoter!
– Hehe. Vi var på Classic Rock Awards, på the Roundhouse i London. Prisutdelingen var i gang, alle satt ved store runde bord, masse kameraer og greier. Jeg sitter ved et bord med Jimmy Page, ganske nær scenen, og vi småprater i vei om alt og ingenting, og Classic Rocks redaktør sitter også ved bordet. Så annonseres det at: «The Lifetime Archievement Award goes to… Nils Lofgren!” Og jeg er jo kjempefan av ham. Nils går opp på scenen og begynner sin takketale, og den bare fortsetter, og fortsetter, og fortsetter, og fortsetter. Du har seriøst aldri hørt en så lang takketale i hele ditt liv. Han tok det vanlige om å takke foreldre, og bandet, og plateselskapet, og familien, og Gud. Og så sier han: «Jeg må fortelle dere noe om mitt liv.» Og så begynte han å fortelle om da han var liten gutt, og igjen bare fortsetter og fortsetter det. Etter rundt 20 minutter av takketalen hadde alle i rommet fullstendig mistet livsgnisten. Folk så på klokka og begynte å angre på at de hadde sluttet med vodka, frustrasjonen bredte seg i salen. Og på et punkt stopper Nils og sier: «Vet dere, det er noe jeg har glemt å fortelle dere.» Og i det øyeblikket lener jeg meg over til Jimmy Page og hvisker: «Han kom akkurat på noe som skjedde da han var sju!» Og Jimmy Page får bare latterkrampe – han ler så tårene trillet, veldig høyt og rungende så hele salen hørte latteren hans. Nils Lofgren sto på scenen og tittet på ham, hele salen så på ham, og jeg så på Jimmy og tenkte at «Jøss, jeg forventet ikke den reaksjonen!» Og redaktøren ser strengt på meg og sier «Oppfør deg!». Og jeg må bare svare : «Det var ikke meg! Det var Jimmy!» mens Jimmy fortsatt lo og lo og ingen skjønte noe. Uansett, det er min favorittanekdote om meg og Jimmy Page, det var utrolig gøy.
– Du har jo kjent Luke Morley siden dere var guttunger.
– Ja, siden vi var elleve år gamle.
– Har du vært og sett ham gjøre noen av solokonsertene sine i høst, eller når han har spilt med Quireboys?
– Nei. Jeg har ikke det. Ikke for at jeg ikke har lyst, det er bare for at det ville blitt… problematisk. Det vil alltid være mennesker der som vil snakke med meg. Og jeg er ærlig talt ikke i stand til å hanskes med det lenger. Jeg er ikke særlig komfortabel i lukkede rom med mange mennesker – det har jeg aldri vært. Det funket i bandsammenheng, for da sto jeg på en scene og publikum sto nede foran scenen. Jeg kunne også takle Meet & Greets, for da visste jeg at det var i en kort tidsavgrenset periode, og så ville noen komme inn og hente meg ut. Og det hjalp, men hvis jeg ikke hadde visst at det kom til å skje, så ville jeg virkelig ha slitt. Jeg har ikke klaustrofobi, jeg sliter bare med å være i en folkemengde. Jeg har alltid vært sånn, siden jeg var guttunge. Og på grunn av det som har skjedd meg, så har bare listen min over symptomer og bieffekter bare blitt lenger og lenger. Å være i en folkemengde, med høy lyd i rommet, ville vært et fullstendig mareritt for meg. Så jeg har avstått fra å dra ut for å se Luke spille. Jeg har sett ham gjøre ting på egen hånd, vi har begge deltatt i diverse veldedighetsprosjekter, hvor folk inviterer oss til å komme mot at de donerer penger til en god sak. Senest i fjor, foran et lite spesialinvitert publikum på 50-100 stykker som måtte betale massevis av penger som går til barna. Sånt kan jeg takle, og i slike settinger har jeg sett ham. Og det er skikkelig irriterende, for han synger mye bedre nå enn han kunne før. Det synes jeg er skikkelig irriterende. Jeg måtte si det til ham etterpå – «Du sang bra.» «Det har du rett i,» svarte han. «Ikke egentlig,» svarte jeg. Jeg har alltid sagt at hvis han kunne synge, så hadde jeg vært arbeidsledig, for han fikser alt annet helt greit. Så kanskje han kan synge nå, og jeg har blitt arbeidsledig – jeg vet ikke.
– Thunder har hatt en særdeles stødig besetning i snart 30 år – litt bassistbytter i starten, men samme siden 1997, 98.
– Ja, siden Chris ble med.
– Hvor mye kontakt har du hatt med de andre tre?
– Vi snakkes hele tiden.
– Når var dere alle fem i samme rom sammen sist?
– Hmmm. Antagelig over ett år siden. Før jeg flyttet til Oxfordshire. Men det er ærlig talt ikke noe uvanlig. Vi har aldri hengt sammen når vi ikke har øvd, vært i studio eller turnert. Utenom det så vi ikke hverandre så ofte. Ikke bor vi så nært hverandre, og ikke føler vi noe behov for å omgås med de fire menneskene som vi uansett har tilbragt mer tid sammen med enn noen andre her på jord, utenom konene våre. Thunder har blitt oppløst to ganger, begge gangene var vi inaktive i to og et halvt år. Og det var det samme hver gang. Når vi da kom sammen igjen og møttes for å ta en øving, så var det første gang vi var samlet i et rom på 2-3 år, og da jeg kom hjem spurte kona mi: «Hvordan var det, var det rart?» «Hva mener du?» spurte jeg. «Å møte gutta etter så lang tid fra hverandre?» sa hun. «Nei,» sa jeg, «det tenkte jeg ærlig talt ikke på. Det var som om de 2,5 årene aldri har skjedd.» Vi kommer veldig godt overens, vi er gode venner, alle fem. Og mesteparten av tiden vi er sammen, så ler vi.
– Noen band fremstår mer som et firma, hvor bandmedlemmene hovedsakelig er forretningspartnere, men dere fremstår også som kompiser.
– Ja, vi er det. Og vi kunne ikke ha latet som noe annet.
– Vel, Danny, tiden vår er straks ute – takk for at du tok deg tid i førjulsstria, du må ha riktig god bedring, god jul, og håper vi får høre stemmen din igjen i nær fremtid.
– Det håper jeg og. God jul til deg og alle leserne deres!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
