Tirsdag 29. september 2026
Om kort tid gir verken Deep Purple, Jethro Tull, Kiss, AC/DC eller Iron Maiden konserter lengre. Er tanken på at disses forgylte repertoar ikke skal levendegjøres fra et podium til å holde ut?
I likhet med Brit Floyd har italienske The Watch gjort tributtbandvirket til levebrød, selv om sistnevnte, i rettferdighetens navn, sporadisk forarbeider egenkomponerte plater. Dette gjør The Watch mindre artistisk selvutslettende.
Jeg var ikke gamle karen da Peter Gabriel og dernest Steve Hackett forlot Genesis, og må følgelig forholde meg til antikvariske filmopptak dersom jeg vil høre og se Genesis’ produksjon fra perioden 1970-1976. Alternativt kan man troppe opp på The Watch-konsert.
Italienerne, som kanskje eller kanskje ikke er skyld i at brannalarmen utløses på Byscenen, like før de skal i ilden, kan dette med stil. De har fått en erke-britisk fyr til å introdusere seg, via opptak, som sier de vakre og stemningsoppbyggende ord: «You must like progressive rock (…) In 1970 Genesis did Trespass», og dermed har kvintett og publikum etablert et tillitsforhold det skal mye til for å ødelegge.
The Watch tar kronologisk affære. «White Mountain» og «The Knife», to av de tre «Trespass»-låtene som gjør nevnte plate absolutt umistelig, sitter greit, men ikke mer. Konsert-starten tjener dog til påminnelse om hvor konfronterende Genesis er frem til 1973. La oss heller ikke glemme hvor vanskelig det er å forestille seg eksistensen av Iron Maiden uten nettopp «Trespass».
Min begeistring tennes innledningsvis av at noen gidder å gå ordentlig til verks for å presentere «The Musical Box» fra en 2026-scene. At tempo settes litt for lavt i konsertens tre første låter er til å leve med; dernest bedres dette. Under «Firth Of Fifth» feller jeg faen meg en tåre, ikke bare fordi stykket er så fordømt bra, men sågar oppføringen. Dette blir første gang i løpet av kvelden at hjernen min kobler ut konseptet om coverband og bare dyrker hva den hører.
Det er umulig å kveste vokalist Simone Rossetti, hvis sonoritet ligner Peter Gabriels, endog når det spilles tverrfløyte. Når The Watch kommer til materialet fra «A Trick Of The Tail» og «Wind & Wuthering» låter de forbløffende troverdige, og får rettmessig trampeklapp fra salen.
Rossetti leser norske ord fra en papirlapp forut for ekstranummeret, og forkynner at «Kveldsmaten er servert», med nydelig italiensk aksent. All betenkning kontra bandets kvaliteter fyker ut vinduet med «One For The Vine» og «Los Endos», men «Supper’s Ready», Genesis’ hovedverk, oppføres så utstudert at det blir umulig å ta dem på noe som helst. Ikke bare spilles de riktige tonene; det kunne hvem som helst ha gjort. Nå utlegges de med synergisk rettskaffenhet, altså som om de hadde skrevet dem selv.
Min eneste innvending, som kritisk tenkende musikk-snobb, er at skal man først vie livet sitt til et annet bands livsgjerning, så gjør det med tusen prosent innsats: Hva hadde det kostet bandet å reprodusere Peter Gabriels’ røde kjole og revehode, for eksempel?
På den annen side gjør The Watch et poeng av at det de holder på med kun dreier seg om Genesis’ musikk. Og det holder jaggu lenge.
Fremføringen av «Firth Of Fifth» og «Supper’s Ready» får meg til å tro at The Watch er verdens beste coverband. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge