Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Michelle Ganeles
– Hei, Jan. Så trivelig å se deg! Hvor i Norge befinner du deg?
– Takk det samme, dette har jeg sett fram til. Jeg bor i Trondheim.
– Norge. Et fantastisk vakkert land! Lenge siden jeg var der nå. Jeg lurer på om det var der jeg så karmvinduer på hoteller for første gang. Etter det har jeg alltid forsøkt å finne hoteller som har det, for jeg liker den arkitekturen så godt, så der har du mine beste minner fra Norge. Det og fjorder, så klart! Vakkert!
– Vi er ganske heldige. Før vi kjører i gang med det vi skal prate om, har jeg en kjapp hilsen til deg. Jeg prata med Steve Lukather i går, han sa at han elsker deg på en røff fengsels-sex-måte, haha!
– Haha, jepp, det er Luke, ja!
– Da jeg fortalte ham at jeg skulle prate med deg i dag, var “I Will Remember”, som dere skrev sammen, det første han nevnte. Han sa at det er en av hans favoritter fra Toto-katalogen.
– Han der, altså. Han er virkelig et av de fineste menneskene jeg kjenner. Det alt for få vet om ham, er hvor fantastisk han er som musiker. De fleste tenker på ham som en fantastisk gitarist, noe han åpenbart er. Men han er virkelig en fantastisk pianist også. Jeg kom på besøk til ham en dag, og han satt ved pianoet og spilte. Eller rettere sagt; han satt bare og fikla. Jeg gikk og hentet en kopp kaffe, og da jeg kom inn satt han og spilte et tema jeg bet meg merke i, så jeg spurte hva det var. Han bare feide det til side, men jeg sa ‘ikke reis deg! La oss jobbe med det temaet, det er nydelig!’ Faktisk så tror jeg ikke han rørte gitaren mens vi skrev “I Will Remember”. Og ikke bare spiller han piano; han er en knallbra trommeslager også. Han er på mange måter min Miles Davis. Herregud så mange fantastiske opplevelser jeg har hatt med den mannen, og han er langt over mitt nivå, bare så det er sagt! Kanskje spesielt på tekst-siden har vi et spesielt bånd. Han legger aldri noe imellom, og stopper meg før jeg har kommet i gang om det er noe han ikke liker, og likedan om det er noe han virkelig liker, eller noe han mener vi kan jobbe med. Vi har jobbet sammen i årevis. For pokker, det er jo decennier. Herregud… Han har beriket livet mitt på så mange måter!
– Du nevnte at du har vært i Norge. Jeg antar det har med musikk å gjøre. Var det med Tom Petty And The Heartbreakers?
– Ja, enten det, eller kanskje med Bob Dylan. Jeg husker ikke sikkert, da må jeg finne fram reiseruta, men vi var nok i hvert fall i Norge og Sverige. 1987-88, kanskje, det er lenge siden.
– Da sier vi at det passer bra at du tar med The Speaker Wars da.
– Mer enn gjerne! Hjelp oss å spre det gode budskap! Dette vi gjør akkurat nå, det er slike ting jeg setter umåtelig stor pris på! Som du ser har jeg fått lagd en caps med bandnavnet på også. Jeg ønsker virkelig at dette bandet skal høres, for det er et fantastisk, lite band, men det er langt fra å gi ut ei plate til å dra på turné, for det er så mange elementer som må settes i verk. Det er flotte karer i bandet, og de er flinke på det de driver med, så ingenting hadde gjort meg lykkeligere enn å komme oss på veien.
– Jeg har jo hatt plata noen dager, og har kjørt gjennom den noen ganger, og akkurat som forventet, så er dette musikk som tiltaler meg, og den vokser fremdeles.
– Det er veldig hyggelig av deg å si det. Å skrive moderne musikk nå er nærmest håpløst. Jeg vet ikke om det er riktig å bruke det uttrykket en gang, for jeg er på mange måter fastfrosset i en annen tid, med den typen musikk som satte meg i gang. Jeg er ikke en gammel gubbe som står på verandaen og skriker ‘kom dere av plena mi!’ eller noe sånt, men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det, og når jeg nå har satt sammen et nytt band, så blir det naturlig å søke etter minste felles multiplum, og finne ut hva vi har til felles. Nå har vi begynt å finne formen, og vi har allerede flere låter ferdig innspilt om vi skulle få gitt ut et nytt album etter hvert.
– Du er praktisk talt voksen nå. Hva er annerledes ved å starte et nytt band nå i motsetning til da du var yngre?
– Forskjellen sitter mellom ørene, for når du er ung og dum har du ingen formening om hvor vanskelig det faktisk er. Bare tenk deg at du er nitten år og starter et band med kompisene dine, og du forstår ikke hvor mye dritt du må igjennom først. At jeg er så heldig å kunne se tilbake på den suksessen jeg har, det betyr mye. Alt jeg ønsket var å få lov til å være med på å spille inn ei plate, så ble det mange år i et band som reiste verden rundt. I denne delen av livet vet jeg mer hva vi faktisk må jobbe for. Det er et ordtak jeg ikke husker kommer fra, som sier ‘å vite er å sørge’, og det sier noe til meg. Jeg vet at det blir mye motgang, for jeg har den ballasten med meg nå. Kanskje var det bedre første gang, da jeg var uvitende, hehe. Jeg elsker det faktum at jeg fremdeles får lov til å lage musikk sammen med kompisene mine, og det lar meg på mange måter få beholde uskylden i tankene mine, noe jeg er takknemlig for. Jeg mener fremdeles at det er viktig å få til et virkelig bra trommespor. Det hjelper meg med å fremdeles sette pris på ting jeg likte som 13-åring; jenter, musikk, biler, alt det der. Jeg skulle ønske jeg kunne si at musikken holder meg ung, men det er det ingenting som gjør, men det holder meg ung til sinns i det minste. Det holder humøret mitt oppe, og jeg elsker å fnise og le av alle de tåpelige tingene vi driver med i studio.
– Hvordan ble bandet satt sammen?
– Vel, jeg møtte den andre hovedkomponisten i bandet; Jon Christopher Davis i Nashville, mens vi begge jobbet som låtskrivere for forskjellige selskap, og de satte oss sammen, fordi de trodde vi kunne snekre sammen en hit, hva nå enn dét er. Allerede der var Jon og jeg på bølgelengde. Vi lo og mente at hits ikke skrives på bestilling. Vi fant et bånd med én gang, og bestemte oss for å skrive mer sammen, utenfor selskapene. Musikkbransjen er todelt; musikk på den ene siden, og forretningene på den andre. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om forretningene; jeg er her utelukkende på grunn av musikken. Jon og jeg fant fellesnevnere i gammel r & b, gospel og det de kaller americana i dag, som egentlig bare er en fellesnevner for ‘ikke fullt så mye autotune’ haha! Jeg har sagt det før, men jeg sier det mer enn gjerne igjen; jeg nyter å holde på med dette. Dette er vennene mine, jeg er glad i disse menneskene, så om vi ikke får til å lage ei låt den dagen, ‘meh’… Sånn er det med disse gutta, og sånn er det med Luke; om vi bare møtes og griller en burger, anser jeg det som en god dag.
– Det var jo mye av grunnen til at vi ble musikere også; møte nye folk, skape noe sammen…
– Nettopp. Alle ønsker å være en del av noe, av ei gruppe eller en gjeng. Sånn er vi mennesker satt sammen. Vi ønsker å føle tilhørighet til noe. Er du en bandfyr? Hva spiller du?
– Jeg er trommis jeg også.
– Da skjønner du hva jeg mener. Det er jo ingenting som er bedre enn å være trommisen i et band. På en god dag. Mens når dagen ikke er god, da er det ikke like fantastisk. Det er virkelig moro når ting fungerer og du føler at du blir satt pris på.
– Når jeg ser på deg, ser jeg mer låtskriveren enn trommisen, og jeg har jo hørt på platene du har spilt på i årevis. Merkelig nok. Men det har nok mye å gjøre med musikken du har skrevet sammen med Luke, Don Henley og Ringo Starr, for å nevne noen få. At trommiser lykkes såpass med å skrive musikk skjer ikke veldig ofte. Hvordan oppdaget du at du var i stand til å lage musikk?
– Da jeg var rundt 15 spilte jeg i en trio, og vi jamma på øving, og noen spurte; ‘hei, hva er det der?’, og når vi opplevde at det var noe ingen hadde hørt før, konstaterte vi bare at vi hadde skrevet det. Det var ikke akkurat sånn at vi satte oss ned for å skrive musikk, det bare ble sånn. Jeg ble mer bevisst på det senere, da jeg ble eksponert for virkelig gode låtskrivere, som med Tom (Petty). Han kunne komme inn med en god historie. For meg er musikken… jeg vil ikke kalle det den enkle delen, men det er den tilgjengelige delen. Vi har alle de samme notene tilgjengelige, og vi har en gitar i nærheten. Men historiene; de er ikke like enkle å få fram. Både TP hadde, og Don Henley har, en egen evne til å formidle historier. Og Dylan, kom igjen… Det er bare å lese ordene hans, og du smelter. Jeg var heldig som fikk jobbe med folk som hadde kunnskaper jeg ikke var i nærheten av, men jeg forstår hva som er ei god låt, og det har jeg benyttet meg av så godt som jeg har kunnet. Du kan si det sånn at jo mer du blir eksponert for mennesker som er flinke til noe, jo bedre blir radaren din på det du driver med selv også, og sånn har det kanskje vært med meg og låtskrivinga. Det er ikke sånn at de beste alltid leverer på øverste hylle heller; det hender jo at folk du beundrer gir ut ei låt, og du tenker ‘oj, det var kanskje ikke det beste de har levert’. Heldigvis, holdt jeg på å si, haha! De beste er kanskje bedre rustet til å ta et parti i ei låt de ikke er fornøyd med, og heller gjøre noen endringer, og putte det i ei anna låt. Det er en prosess. Det er jo det fine med musikk; du er aldri utlært, det er alltid noe nytt å oppdage. Hver gang jeg slår på studioutstyret, henger på meg gitaren eller setter meg bak trommene lærer jeg noe jeg ikke hadde tenkt på gangen før, sånn håper jeg det er for deg også?
– Så absolutt! Og det er mye av gleden ved det vi driver med; vi søker alltid etter ny lærdom. Etter du slutta i Heartbreakers og fram til innspillinga av denne skiva; hvor mye har du spilt?
– Ikke mye. Jeg spilte litt mens jeg lagde låter og spilte inn demoer for andre artister, bare for å vise de hvordan jeg tenker pulsen i låten skal være. Ikke at jeg forteller de hvordan trommesporene skal være, men mer at jeg lager en veiviser. Nei, jeg har ikke spilt veldig mye, og live har jeg ikke spilt i det hele tatt, og da mener jeg ikke i det hele tatt! Jeg hadde et gammelt Ludwig-sett, som jeg bare hadde beholdt, men jeg brukte det ikke mye. Da Mike Campbell ba meg med på å spille, var jeg veldig glad for å kunne si ja. Jeg hadde jo trommene, og syntes det var en fin måte å vise ham hvor glad jeg er i ham. Jeg var bare fornøyd med å kunne være sammen med kompisen min, men det var utrolig moro å spille trommer sammen med et band igjen, og bare føle vibben i rommet. (Lynch spilte med Campbells band The Dirty Knobs ved noen anledninger da trommis Matt Laug ikke kunne være med. Journ. anm.) Alle musikere har opp gjennom karrieren sittet og kjent på om man ikke er den rette i gitte situasjoner, men jeg er så lykkelig over å kunne sitte og føle på takknemlighet over å ha møtt alle disse fantastiske menneskene.
– Og alt det som aldri hadde skjedd om det ikke var for akkurat de folka.
– Å herregud, ja! Det er ei låt på plata som heter “You Make Every Lie Come True”; det er en sann historie. Ikke at selve teksten er sann, men konseptet er det. Jeg var rimelig stor i kjeften da jeg var ung. Jeg skulle ha dette, jeg skulle gjøre sånn og sånn, og alt dette skjedde, men ikke nødvendigvis på grunn av meg, men heller på grunn av disse gutta jeg møtte. Jeg møtte de, de slapp meg inn i livene sine, og sammen skapte vi noe som har satt spor. Jeg prater ikke om pengene, men jeg har fått en bank full av opplevelser og erfaring, og de fleste jeg vokste opp sammen med, de fikk aldri disse opplevelsene. De så aldri alt det jeg har sett. Jeg er utrolig takknemlig til disse folkene som har klappa meg på skuldra og sagt ‘bra jobba!’
– Vi behøver alle en ‘godt jobba’ iblant.
– Du, jeg behøver en hver dag! Haha! Bare det å gå inn i studio for å jobbe med gutta i Toto; en absurd følelse, for den varmen de møtte meg med første gang, den var helt spesiell. (Lynch skrev låten “Kick Down The Walls” sammen med Danny Kortchmar til Toto-skiva “Kingdom Of Desire). Du som er trommis og kjenner Luke, vet hvordan de gutta er, og Jeff Porcaro var helt unik! Det var forresten første gang jeg møtte Luke også, og han kom og kasta armene rundt meg og sa hvor glad han var for å se meg. De gutta der, altså! Bare det å se all kjærligheten de hadde for Jeff; jeg hadde aldri opplevd noe sånt før. Lys og kjærlighet, helt enkelt! Energien i rommet rundt de gutta var så mye lettere enn for eksempel i mitt band. Jeg skal ikke påstå at energien vår var negativ, men hos gutta i Toto var det utelukkende kjærlighet. Og nevnte jeg at de gutta er helt latterlig dyktige?? Det var en helt unik opplevelse! Er de på turné nå?
– De har siste konsert i morgen (Abu Dhabi, 7. mai), før de reiser hjem.
– Og da skal Luke sikkert snu i døra for å reise med Ringo Starr, haha!
– Haha, ja, han skulle tre underbuksa over ansiktet for å få sove, sa han.
– De gutta er utrolige! Jeg hadde aldri klart å holde følge med dem. De stopper jo aldri!
– De jobber for føden, utvilsomt! Jeg skal prate med Don Felder når vi to er ferdige (Les det her!), så la oss få høre litt om deg og Eagles.
– Så kult! Don og jeg vokste faktisk opp i samme by. Vi kommer fra Gainesville, Florida begge to. Han var alltid en viktig person i byen vår. Han ble ansett som veldig spesiell. Han hadde et ekstra kromosom når det gjaldt gitar, og var faktisk gitarlærer der, og spilte i et band som het Maundy Quintet. De kunne Beatles´ “Revolver”-album på rams, og spilte den ofte live. Hele skiva! Don er litt eldre enn meg, og jeg visste at han var noe utenom det vanlige.
– Og han er selvlært!
– Ja, og det sier litt om talentet hans! Teknikken hans er enestående! Vi var ikke venner, for jeg var såpass mye yngre enn ham, og jeg var ikke i nærheten av hans liga, men vi møttes da Eagles lagde “Hell Freezes over”-skiva, og Don (Henley) ringte meg for å få meg med på å skrive noe sammen, så “Learn To Be Still” fra den skiva er skrevet av Henley og meg.
– Den tittelen der fanget interessen min da jeg hørte skiva første gang.
– Du vet, Don er den skolerte og litterære av oss, og så vidt jeg husker kommer denne ut fra en serie med etterskjelv fra et stort jordskjelv vi hadde i Los Angeles. Jeg husker ikke helt når det var, ´94, kanskje? (Det stemmer, Stan. 17. januar 1994.) Jeg var der på besøk, og husker det rista byen temmelig kraftig. Jeg var oppe hos Don, og vi forsøkte å summe oss etter etterskjelvene. Etter to dager begynte vi nesten å venne oss til ristinga; det var nesten som å være ombord på et skip. Vannet plasket ut fra svømmebassengene, og det var rett og slett et mareritt. Om jeg husker riktig, tror jeg Don bare kasta den tittelen ut etter jeg sa noe som ‘dette er et mareritt!’ Da sa han noe i retning av ‘Yeah, we gotta learn to be still!’ Jeg tror begges antenner trakk seg ut i det øyeblikket, og ingen av oss behøvde å si noe. Til slutt sa Don bare ‘la meg jobbe litt med det uttrykket’, han er kul sånn. Han holdt ideene litt for seg sjøl, helt til han følte seg klar, og da kom han bare slentrende og presenterte teksten og melodien. Hva sier man når slike låter kommer, annet enn; ‘yes!’ Det var på innspillingen av “Hell Freezes Over” jeg møtte Don Felder, og han gjorde en nydelig jobb med å kanalisere ideene mine fra demoen jeg hadde, og selv om den var transponert fra en annen toneart, gjorde han en nydelig jobb. Tonearten jeg lagde demoen i passet ikke Henleys stemmeleie, derav transponeringen. Det snedige er at partiene Felder spilte ikke gjorde seg spesielt bra med capo, så det endte opp med at Fender lagde et par spesialdesignede barytongitarer som han kunne prøve de på. Lurer på om han har beholdt de, de var virkelig kule. Hils ham så mye fra en felles Gainesville-gutt, hehe.
– Moro å få prate med dere begge på samme dag.
– Det blir helt sikkert trivelig, han er en fin fyr. Jeg tror ikke han visste om meg den gangen. Han og Bernie Leadon, som var med å starte Eagles, var begge Gainesville-gutter. Man merket at de to var på vei til noe stort allerede da de var unge.
– Det gir et spark bak det, å se at folk rundt deg blir flinke.
– Helt klart! Det blir liksom litt mer tilgjengelig når man ser at lokale gutter skinner. ‘Kanskje jeg også kan komme herfra og være god’.
– Tida flyr her nå. The Speaker Wars-albumet; hva er historien bak låtene?
– Vi hadde ikke noen plan egentlig. Det meste av materialet ble unnfanget under pandemien, en forferdelig periode. Mesteparten av materialet ble sendt fram og tilbake via fildeling mens vi satte fyr på klesvasken i frustrasjon over situasjonen vi befant oss i, men så fikk vi endelig møttes for å spille inn. Faktisk tror jeg vi var usikre på om vi i det hele tatt kom til å få gitt ut låtene, men så møtte jeg en fyr ved navn Mike Pisterzi i Texas, og han ba om å få høre på låtene. Han lyttet på et lass med låter, og det endte opp med at han valgte de ti låtene som endte opp på skiva, ikke jeg. Samtlige låter er plukket ut av Mike. Det var litt uvant til meg å være, men som jeg sa tidligere; jeg er musiker og låtskriver, og kjenner ikke den delen av musikkbransjen så godt. Mike valgte låtene og mastret plata, før jeg tok alt med til Larry Mazer, en kul manager jeg kjenner, som sendte det over til Frontiers, og her er vi nå. Om bandet hadde vært et menneske, ville vi fremdeles ha ligget i krybben; vi er nesten ikke oppe og går enda, så jeg setter stor pris på tiden jeg får med deg, og det faktum at du kobler leserne dine opp mot oss. Det er sånn det må gjøres i disse dager. Jeg lever overhodet ikke i noen overbevisning om at dette kommer til å setter fyr på musikkverdenen, men jeg håper at vi blir lagt merke til og blir hørt. Det ville ha vært utrolig moro.
– Det høres ut som om det er mer på vei.
– Å jada! Det er mye saft igjen i druen. Vi sliter ikke med å lage musikk. Heldigvis er vi omringet av flinke folk som bidrar med råd og vink om hva som fungerer og ikke. Jeg går såpass dypt inn i materien på låtene at det er godt å ha noen som sender meg i en annen retning om noe ikke fungerer, eller styrer meg rett på de som fungerer best. Men mest av alt er det moro! Jeg har aldri hatt en jobb, og tror ikke jeg vil forsøke meg på det nå. Jeg tror jeg holder meg til denne lesten, for den kjenner jeg godt, og jeg trives med det. Jeg tror ikke jeg hadde dugd til noe annet heller, men jeg digger dette. Jeg får jobbe med folk jeg bryr meg om, jeg får prate med cats som deg, om felles venner, som Luke, kan man ha bedre dager? I think not!
– Pokker, jeg må stikke. Felder venter. Lag ei ny plate, så prates vi igjen.
– Mer enn gjerne. Vi sees!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025