Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Kevin Westenberg
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Hei, Neil. Jeg kommer nå til å åpne med en klisjé.
– Greit, hvilken?
– Gratulerer så mye med den nye skiva.
– Takk!
– Som fan gjennom mange år er jeg kjempefornøyd.
– Bra, jeg lagde den til deg! Men, ja, takk, jeg har nå kommet til min femtifemte bursdag. Jeg må holde det gående nå, haha.
– Den vekker ganske sterke assosiasjoner til 2004s «Absent Friends», vil jeg mene, både hva låtene, helhetene og musikkens karakter angår.
– Ja, trolig. Både «Absent Friends» og «Rainy Sunday Afternoon» er trøsteplater. Før «Absent Friends» oppløste jeg bandet mitt, og kjente at jeg trengte røttene mine. Nå behøver jeg et varmt bad i orkestermusikk anledet av Scott Walker-bariton, tenkte jeg. Skjønt, sangene på den er ikke så personlige, de er bare veldig melankolske og basert på historier. «Rainy Sunday Afternoon» har mer førstepersonlighetsfølelser. Huff, følelser – jeg synes det er pinlig bare å si det ordet. Jeg er ikke oppdratt til å snakke om slike ting (latter).
– Men følelser er da en fin ting. Det er grunner til at vi har dem. Jeg blir rørt bare av å høre deg synge om din datters fødsel i 2004, liksom.
– Haha, det skal sies at hun ikke ble født på det tidspunktet. Jeg skylder deg å si det.
– Men hun flytter nå mens du synger «Invisible Tread», ikke sant?
– Nei, hun har vært ute av huset nokså lenge nå. Hun er faktisk ferdig på universitetet og har startet eget band. Min første kone og jeg har med suksess oppdratt et menneske. Og hva nå, liksom? Det er vel det låten tematiserer. Det føles litt rart, hun er ferdig oppdratt og jeg må fortsette (latter).
– Generelt, hva inspirerte det nye albumet?
– Vel, det var litt av dette, og litt av min fars død. Det følgende kan høres overflatisk ut, men vi gjorde en massiv oppussing av huset for en tid tilbake. Vi skulle være ute i fire måneder, noe som ble til åtte måneder og så et år. Etter en stund kjente jeg for første gang på oppriktig depressive følelser. Jeg har aldri hatt noen depresjon, men så kom altså disse følelsene. Bare det å ikke kunne være hjemme. Og alt var min feil (latter). Verre ting skjedde også – utover min fars død, døde favoritthunden min. Og ikke lenge etter gikk verden av hengslene med krig og elendighet. Det hjalp ikke. «Rainy Sunday Afternoon» handler om å jobbe seg gjennom ting.
– Musikken din er alltid veldig gjennomarbeidet. Du skriver rett og slett ikke dårlige sanger, Neil. Ei heller henfaller du til repetitiv musikk og soundscapes.
– Det plager meg i grunnen litt at jeg ikke er i stand til å lage soundscapes, mantras etc., for jeg har flere ganger prøvd. Litt på vei har jeg kommet, men så strammer jeg det til. Jeg kan noe som ikke alle kan, og har helt siden barndommen hatt gleden av å høre ufattelig mye sterk låtskriving. Interessen og sansen for kontrapunktisk musikk, utvikling og avløsning vil nok alltid prege meg. Som artist søker man det andre klarer, samme søren hva publikum krever. Men folk vil ikke høre Thom York lage Randy Newman-låter, de vil høre ham skrive Radiohead-musikk. Sånn er også min sitasjon. Publikum vil høre meg gjøre greia mi, de vil ikke at jeg skal være My Bloody Valentine. Selv om jeg gjerne skulle ha vært My Bloody Valentine, haha.
– Hvordan skriver du i disse dager? Eksemplifiser gjerne med «Achilles» eller «The Heart Is A Lonely Hunter». Akustisk gitar, ikke sant?
– Ironisk nok er begge de låtene skrevet på akustisk gitar, men det er faktisk uvanlig. Hos meg starter de fleste prosessene foran pianoet. På både «Achilles» og «The Heart Is A Lonely Hunter» går det frem – de drives av typiske strumme-akkorder. Sistnevnte er lettest å snakke om. Jeg leste en bok med det navnet. Jeg har alltid likt tittelen, men ikke lest den før nå nylig. Halvveis ut i leseøkta grep jeg gitaren. Så stemte jeg den mørke E`en opp en tone, nærmere bestemt til F. Og da kommer nieren av seg selv. En riktig pen akkord, vil jeg mene. Så utviklet det seg, og melodien var der i akkordene. Jeg sang tittelen og repeterte den til andre ord kom. Dernest fikk jeg den viktige innsikten – jeg vil ikke ha trommer. Jeg har alltid ført inn mer og mer i slike prosesser, noe som har ledet til store Spector-aktige ting. Med «The Heart Is A Lonely Hunter» gikk jeg motsatt vei.
– Jeg har alltid likt å kategorisere. Hjernen min fungerer bare slik. Du gjør dette vanskelig for meg. Følte du noen gang at du tilhørte en musikalske bevegelse?
– Ha-ha! Jeg forsøkte i sin tid å seile britpop-bølgen. Timingen var god, med band som Suede og Blur og sånn der ute. Men så oppstod denne interessen i kulturen for easy listening og 60-tallsmusikk, noe jeg alltid har elsket. Jeg har hørt på dette hele livet, skal vite – John Barry, Ennio Morricone og 60-talls orkesterpop som Scott Walker og Dusty Springfield. For ikke å nevne Burt Bacharach. Skal jeg være ærlig er det lite orkestral musikk fra 60-tallet som jeg ikke liker. Som individualist passet det meg godt. Men, klart, jeg ville også være med i gjengen. I en periode gjorde jeg alt riktig og ble en liten popstjerne. Det var gøy. Men ingen inviterte meg til de store festene (latter).
– Jeg minnes denne kammerpop-termen. Den har vært hyppig brukt om Divine Comedy. Allikevel kommer låtene dine fra et litt annet sted enn låtene til for eksempel Stuart Staples.
– Vel, hovedgrunnen var at Tindersticks… Jeg elsker viben og sounden til det bandet. Men sangskrivingen kommer liksom litt i andre rekke hos dem. Sånt kan ikke jeg tillate at skjer i Divine Comedy. Jeg liker svære arrangementer, men arrene vil alltid måtte støtte låtene. Jeg hadde nok blitt mer populær hvis jeg hadde lagd «enklere» låter, men jeg visste at jeg kom til å få en lengre karriere hvis jeg gjorde som jeg gjør. Og det interesserer meg mer enn å spille stadioner.
– Dine arrangementer for orkester – de er komplekse, men aldri pretensiøse eller pompøse.
– Nå er du for snill. Jeg har vært pompøs.
– Hvor?
– På «Fin de Siecle. «Sweden»-låta. Den er galskap.
– Joda, men ironien er bare så åpenbar der.
– Ja, men arret er pompøst (latter)
– Eller mektig?
– Ha-ha, ja, «mock herioc». Jeg ville se hvor svære vi kunne være (latter). Men når tiden går og man mister ungdommen, gir ikke dette like mye. Man vil bare lage gode ting når man er voksen. Men la oss se, kanskje jeg begynner å kjede meg og skriver musikalske vitser igjen. Det jeg skal si nå kommer til å høres ut som beskjedent skryt, men jeg vet at jeg kan gjøre omtrent alt, så det meste handler for meg om balanse. Siden jeg har begynt å tjene penger, har jeg handlet inn masse gamle synther og trommemaskiner. Jeg har alltid vært en stor synthpop-fan, og vil gjerne lage en synthpop-plate – ikke en moderne en, men en som lyder som 1978. Min manager synes imidlertid ikke det er en god idé (latter).
– Gjør som David Bowie. Du er i en privilegert posisjon.
– Jeg er det. Men så er det dette med å vite at man kun har et visst antall plater igjen i seg.
– Da jeg i 2001 kjøpte «Regeneration» kjentes det som at jeg var den eneste i Norge som gjorde det. Fem år senere kunne imidlertid alle «Lady Of A Certain Age», og nå møter jeg fans overalt. Har du merket en økende anerkjennelse?
– Joda. Og for hva «Regeneration» var, var den god. Men den er litt vanskelig å snakke om. Vi var et band på den skiva, og de andre involverte, Nigel Godrich inkludert, hadde like mye å si som meg. Dette var vanskelig for meg personlig, men jeg synes som sagt at vi gjorde ei god skive. Det har vært en prosess siden den gang hvor jeg har lagd album på egne premisser og langsomt bygd opp live-greia. Vi spiller mye større show nå enn vi gjorde i 90-årene, særlig i England. 2000-tallet var på et vis en nedetid, men vi la grunnlag også der. Det har fungert, mange liker oss. Gjenkjent på gaten blir jeg ikke, men det er en god ting.
– Hvis man kan skrive en låt som «Mastermind» er man i selskap med Bowie, Dylan, Lennon og McCartney.
– Haha, hvis jeg bare hadde vært født noen tiår tidligere.
– Fortell om den kommende turnéen.
– Javisst! Vi er et nokså stort band, nærmere bestemt syv musikere. Vi har satt oss sammen med henblikk på å kunne gjenskape låtene fra katalogen. Vi er så vesteuropeiske at vi aldri drar spesielt langt, men vi prøver oss på endene av Tyskland nå. Spania er også på lista, og det samme er Italia, bare ikke lenger sør enn Milano. I Skandinavia ordner det seg gradvis. Vi får til en seks, syv hundre andre steder også, men det er ikke nok til at jeg kan ta med hele bandet. Å spille alene i Indonesia er uaktuelt (latter).
– Du var ute alene for en femten års tid siden.
– Ja, på «Bang Goes The Knighthood»-turnéen. Vi hadde da forlatt Parlophone og måtte bygge opp pengereservene. Så, på «Foreverland», var bandet tilbake. Jeg er ikke bra nok alene – jeg har rett og slett for dårlig timing når jeg skal synge og spille alt selv. Jeg trenger gjengen min for å holde meg rytmisk sammen (latter).
– Er det vanskelig å plukke sangene?
– Ja, men det handler om å hele tiden beholde hovedstemmene. Vi prøver å unngå backingtracks. Folk skal få se hva som spilles. Å ha et svært orkester er et brennende ønske. Men, som jeg sa, balanse er alt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026