The Darkness sceneoppsett er enkelt med et opphøyet trommesett og en logo-backdrop. De har de senere år endret litt image og spesielt vokalist og gitarist Justin Hawkins fremstår mer som et moteikon enn med glitter og glam. Etter den sedvanlige «Arrival» introen kommer bandet på scenen og drar i gang den ferske «Rock and Roll Party Cowboy», som fungerte bra som åpningslåt. Det blir etter hvert mange kutt fra deres debutalbum fra 2003 og først ute er fengende «Growing on Me». Bandet låter bra og publikum er med. Ganske tidlig bemerker Justin Hawkins at en gjeng foran scenen er i spesielt godt humør, noe han spiller på flere ganger gjennom konserten. Tøffe «Get Your Hands Off My Woman» sitter som et skudd og jeg synes bandet kommer enda bedre til sin rett på en klubb, fremfor på festival (så de sist på Tons of Rock). Det blir som vanlig med The Darkness mye show og frontmann Justin står på henda, leder an i vanvittige allsanger og kommer med stadige vittige kommentarer. Men dette er også dyktige musikere og man blir imponert av både gitarspillet til brødrene Hawkins, basspillet til Frankie Poullain og ikke minst spillinga til trommeslager Rufus Tiger Taylor.
Under den talende introen til rockeren «Barbarian» får en fra publikum mikrofon og hjelper til. Det ble bra allsang under «Love is Only a Feeling” og etter at den nevnte gjengen ved scenen har ropt på «Hazel Eyes», gjør bandet jammen den tydelig uøvd på direkten.
I midten av konserten roes det hele ned og vi får flere ballade-aktige og delvis akustisk fremførte låter. Taylor overtar mikrofonen og synger den fine «My Only», mens en roadie overtar trommene. Justin fremfører et par coverlåter akustisk, hvor spesielt Jennifer Rush svulstige 80-tallsballade «The Power of Love» vekker de godt voksne blant publikum til allsang. Bandet har med seg et femte medlem på gitar/tangenter og Justin benytter anledningen til å fleipe litt med barten hans før «The Longest Kiss». Partylåta «Friday Night» blir møtt med jubel og allsang og tøffe «Japanese Prisoner of Love» tilfredsstiller de som vil headbange litt. Selvfølgelig avslutter de med deres største hit «I Believe in a Thing Called Love», hvor låta like godt ble startet to ganger etter en mobiloppfordring som ikke slo helt an. Men det ble nå bra fart i publikum og gulvet i det gamle badet gynga godt.
Etter en kort pause kom bandet på scenen igjen og publikum fikk velge mellom låtene «One Way Ticket» og «Love on the Rocks With No Ice» hvor førstnevnte vant. Som avsluttende låt kom steintøffe «I Hate Myself» fra siste skiva. Den hadde noen halsbrekkende soloer og bandet lurte inn litt Zeppelin i avslutningen også. Etter nærmere to timers stor underholdning gikk et smilende publikum ut av salen.
The Darkness balanserer fint mellom hardrock, låter med fengende allsang og fine ballader. Det er ikke alle som greier falsett-vokalen til Justin Hawkins, men de går glipp av et fremragende liveband. De har en energi og løssluppenhet på scenen som mange andre band ikke har. Kanskje kunne de kuttet coverlåtene og spilt flere egne låter, hvor jeg spesielt savnet det bort valgte ekstranummeret. Men bortsett fra det, var det en strålende og underholdende høstkveld på Rockefeller. 5/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Anne-Marie Forker