Fredag 31. juli 2026
Som vanlig på bluesfestivalen var det et godt voksent publikum som fylte Hovigs Hangar godt opp denne kvelden. The Darkness skulle etter hvert vise seg å tilpasse sitt sett noe til festivalen, men det var ellers bygget opp over samme lest som sist gang i Oslo. Etter ABBAs «Arrival», som de bruker som introlåt, satte gutta i gang med «Rock and Roll Party Cowboy». Som sist synes jeg denne fungerte bra som åpningslåt.
Scenen er enkelt oppbygd med trommesettet litt opphøyd på midten. Vokalist Justin Hawkins er fontmann med stor F og spør publikum med stor innlevelse om hvordan Notodden uttales. Han leder bandet videre gjennom flere låter fra deres debutalbum fra 2003, med knalltøffe «Get Your Hands off My Woman» allerede som tredje låt.
Rufus Tiger Taylor, sønnen til Queens Roger Taylor, er en knakende god trommis som spiller med stor kraft. Resten av bandet låter ulttratight og de har også denne gangen med seg et femte medlem på gitar og tangenter. Elleville «Barbarian» blir selvfølgelig innledet med at dette er en sang om publikums forfedre som høyst sannsynlig var vikinger. Vi fikk også denne kvelden Jennifer Rush svulstige 80-tallsballade «The Power of Love», hvor publikum sang høylydt med. Hovedsettet ble avsluttet med den passende partylåta «Friday Night» og storhiten «I Beleive in a Thing Called Love». Denne låta kjente flertallet av publikum igjen og bandet fulgte likegodt opp med å veve inn innlagte bluespartier og «Immigrant Song» av Led Zeppelin.
Istedenfor å gå av og på scenen satte de i gang med raske «I Hate Myself» fra nyeste skiva. Etter at Justin hadde fortalt at han og hans gitarspillende bror hadde startet bluesband sammen som tenåringer, ble det en hyllest til bluesen i form av en lang versjon av en av deres tøffeste låter «Love on Rocks With No Ice». Her var det innbakt lange bluesjams og vi fikk igjen bevis på hvor bra musikere dette er. Det ble halsbrekkende gitarsoloer og seige bluesriff med en lang avslutning av selve låta. The Darkness spilte i nærmere to timer og ga således publikum valuta for festivalbilletten.
Bandet hyllet for øvrig gjennom konserten en engelskmann som var på sin 110. The Darkness konsert. Jeg hadde etter konserten en kort prat med den hyggelige karen, som hadde reist til Norge med sin kone kun for å oppleve dette. På festival er det en del i publikum som ikke kjenner bandet så godt og kanskje ser de for første gang. Dette er et band som ikke alle tar på alvor grunnet fasettvokalen til Justin Hawkins, men greier man den får man oppleve et gnistrende rockeband. Etter konserten hørte jeg flere som mente dette var noe av de beste de hadde sett og at The Darkness overrasket positivt. Etter min mening var dette stor underholdning og at bandet regelrett jammer i flere låter gjør at det ikke blir kjedelig å høre nesten samme setlisten igjen.. Uansett var det bra show og mye bra musikk, med lite å trekke for. 5,5/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Frank Nielsen
