Tirsdag 17. juni 2025
The Cult har siden 1990 i praksis vært en duo bestående av vokalist Ian Astbury (som fortsatt har sin særpregede halvnasale baryton i god behold) og gitarist Billy Duffy (intervju her!), som spiller enkelt, klassisk og elegant uten å forsøke på noe flashy. De siste 20 år har de hatt med seg den amerikanske trommisen John Tempesta, som mange kjenner fra White Zombie og Testament. Bassen håndteres nå av ingen ringere enn Robert Plants svigersønn Charlie Jones, som også spilte med Plant (og Page & Plant) på 90- og 00-tallet. Vi kan også nevne den litt bortgjemte keyboardisten Mike Mangan, som har Gilby Clarke og Glenn Hughes på CVen, men han var nesten ikke til stede i lydbildet i det hele tatt denne kvelden, noe som var veldig synd, for flere av disse sangene krever tangenter. Det gikk faktisk en time før jeg la merke til at det i det hele tatt sto en keyboardist der bak, og frem til da hadde jeg tenkt at det var synd de ikke hadde med seg keyboardist på denne turneen.
Men bortsett fra et stumt keyboard var det bra lyd på Sentrum Scene denne kvelden. Scenen var ganske spartansk med kun en backline og noen ekstra lys på bakveggen, ellers blottet for noe sceneproduksjon, skjermer eller engang en enkel backdrop. Men det er helt greit å la musikken få fullt fokus så lenge man leverer det folk vil høre. Ian Astbury har alltid vært preget av humørsvinginger, både på og av scenen (bare spør noen av skribentene som har prøvd å intervjue ham), og har han stått opp med feil fot, så gidder han knapt å legge to pinner i kors for å gjøre konserten minneverdig. Men er han i godlune, kan det bli en fin kveld. Og heldigvis var han tilsynelatende i godt humør i kveld – vi så til og med antydning til et smil da han mimret om at den aller første konserten han gjorde sammen med Billy Duffy, da som The Death Cult, var nettopp i Oslo, i juli 1983.
Det var et godt voksent publikum på Sentrum Scene denne tirsdagen, og det var veldig tydelig at de aller fleste ikke hadde noe forhold til noe annet enn 80-tallsskivene – og låtene derifra kom hovedsakelig mot slutten. Dermed ble det litt tamt og avventende under åpningslåtene «In The Clouds» og «Rise», før «Wild Flower» fikk kveldens første jubelbrøl. Men så ble det en forholdsvis lang sekvens med låter som ikke traff den gjengse publikummer, som «The Witch», «Lucifer», «War», «Mirror» og «C.O.T.A.» The Cult er tydeligvis ikke fornøyde med å være en nostalgi-jukebox som bare spiller gamle hits, Astbury er tydelige på at de fortsatt er et kreativt band som gir ut ny musikk – men den første timen ga de ikke publikum det de ville ha.
Halvveis i konserten snudde det endelig. «Edie (Ciao Baby)» var første innslag fra «Sonic Temple», men den låt merkelig tam og spinkel uten keyboards. Men derifra og ut var det høy stemning og armer i været i salen, med «Ressurrection Joe» og «Spiritwalker» fra debuten, og «Hollow Man», «Rain» og avsluttende «She Sells Sanctuary» fra «Love» før de gikk av scenen. Selvsagt kom de tilbake for en ekstra dose med selveste «Fire Woman» og «Love Removal Machine» før Ian Astbury takket publikum for kvelden – og spesielt en kar i publikum, hans spirit animal..
Her må vi nevne kveldens snakkis, da en entusiastisk fan som sto på gulvet og hoppet og koste seg litt for utagerende, da han visstnok skumpet borti nabomannen og sølte ølet hans, noe som førte til kjefting og håndgemeng inntil vekterne kom og førte ham kontant og bestemt ut av sidedøren. Dette så Ian Astbury, og det skulle han ikke ha noe av. Energinivået i publikum hadde vært ganske lavt frem til da, han hadde prøvd å piske litt liv i folka i front («Move!»), så da skulle man selvsagt ikke kaste ut han ene som digga og lagde litt liv – tåler man ikke litt kroppskontakt, så får man heller gå litt lenger bak i lokalet, påpekte Astbury og sørget for å få sin fan brakt inn i salen igjen, og takket ham spesielt helt på tampen.
Alt i alt en litt merkelig og todelt konsert hvor jeg nærmest kjedet meg den første halvtimen og forberedte mentalt en terningkast 3. (Hadde de f.eks. åpnet med «Fire Woman» i stedet for å ta den som ekstranummer, hadde de hatt publikum rundt lillefingeren fra starten av. Og ingen hadde vel blitt lei seg og gått om The Cult også hadde inkludert f.eks. «Sweet Soul Sister», «Wild Hearted Son», «Lil’ Devil» og/eller «Sun King» i løpet av den første halvdelen.) Men de siste 30 minuttene var aldeles strålende, da våknet både publikum og band, og reddet hele kvelden. Så enkel matematikk med en 3 for første del og en 5 for siste del gjør at vi totalt ender på en 4/6.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
