Indie Recordings
The Cruel Intentions har ikke endret hverken lydbildet eller låtene drastisk, men noe har skjedd i positiv retning for min del. Er det rett og slett at bandet har valgt et litt røffere og tyngre sound? Det er definitivt fortsatt høy partyfaktor over låtene bare så det er sagt, for her er det full gass stort sett gjennom samtlige låter. Bortsett fra en skikkelig 80-talls ballade i form av låta “Wasteland” som gir et lite pusterom nesten midtveis på skiva. Jeg er ingen ballade-mann, men det litt D.A.D-aktige soundet og et aldri så lite The Cure-aktig gitarspill gjør det til en sjarmerende låt tross alt. Selv om det er mye full pinne på resten av skiva, er det mye luft i låtene, og helt tydelig at bandet har brukt god tid på arrangementene og ikke minst gitarsoloene som krydrer låtene. Her er det ikke snakk om å vise seg fram, men skape en god dynamikk. Som jeg nevnte var forrige skiva meget bra, men denne gangen synes jeg virkelig The Cruel Intentions har klart å finne en nesten magisk oppskrift på glam, punk og god gammel hardrock uten at det låter påtatt, patetisk eller krampaktig. Det låter rett og slett grisefett.
Tenk deg en god blanding av Hanoi Rocks, Shotgun Messiah, L.A. Guns, Faster Pussycat og Mötley Crüe i en litt mer moderne innpakning. En jævlig sterk og vellåtende blanding, spør du meg. Verdt å trekke frem er spesielt låtene “Living Out of Line”, “Triple Threat”, “When Eden Burn” og “Watcha Gonna Do”, men som sagt er dette et gjennomført helstøpt album som overgår forgjengeren i mine ører. Og ikke minst viser “All Hail Hypocrisy” et band som har vokst og står fjellstøtt på egne ben til tross for de åpenbare inspirasjonene som ligger og lurer i soundet. Kort oppsummert en real moderne energibombe av et album som fanger essensen av Sunset Strip og god, gammel party-metal!
5/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 29. mai 2026