Silver Arrow Records
Men med en gang første låt og første singel «Profane Prophecy» kicker inn, så er det ingen tvil om hvem man hører på. The Black Crowes har funnet sin stil, nemlig 70-tallsrock i stil med The Faces og The Rolling Stones, og holder seg til den også på denne skiva – eller rettere sagt, de vet hva fansen vil høre så lenge det står «The Black Crowes» på coveret, for de strakk strikken litt vel langt inn i americana og bluegrass mot slutten av forrige runde, med «Warpaint» og «…Until the Freeze». Selv om kritikken var bra, og enkelte fans elsket disse skivene, så solgte de elendig sammenlignet med 90-tallsutgivelsene.
I 2026 fremstår The Black Crowes som en duo – riktignok har dette alltid vært The Chris & Rich Show, men på presseskrivet nevnes det ikke engang hvem som ellers spiller på skiva. Den er riktignok produsert av samme mann som lagde «Happiness Bastards» med dem, og følger samme oppskrift.
Selv om låtmaterialet her er jevnt over solid, så mangler de virkelig minneverdige låtene og refrengene som de tidligere kunne kverne ut på dusinet. Denne gang virker det mer som et Black Crowes litt på autopilot, med elleve helt greie låter som ikke gjør skam på bandnavnet. Men la oss trekke frem balladen «High & Lonesome» – en fjern slektning av «She Talks To Angels», den halv-stakkato «Blood And Regrets» som med ypperlig gitarspill fra Rich Robinson tar for seg stoffmisbruk, og den avsluttende «Doomsday Doggerel», hvor de beveger seg utenfor komfortsonen med nesten Sabbath-aktige gitarriff og en liten touch av dissonant synth.
Så joda, Robinson-brødrene gjør seg ikke bort med «A Pound Of Feathers», og blodfansen vil nok bli fornøyd, men de kaprer neppe mange nye fans med denne, og det er heller ikke denne skiva de kommer til å bli husket for.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 13. mars 2026