3-6.juni 2026
Sweden Rock Festival is, without doubt, one of the highlights on our calendar each year. Since its inception in 1992, it has become one of Europe’s most popular rock festivals, with stellar line ups, five stages and great facilities. This year’s headliners were Volbeat, Iron Maiden, Joan Jett and the Blackhearts and Bring Me The Horizon. There was also a «mystery band» at the very beginning of the festival (lunchtime on Wednesday), which turned out to be Europe! They played a short 5 song set which we missed, but we are looking forward to their return to the festival next year as headliners. We were front and centre for another surprise though – Bruce Dickinson arriving in a Swedish Army tank! We saw dozens of bands, but only one got the full 6/6 roll of the dice – check out our reviews to find out who.
Tekst: Bjørn David Dolmen, Alex Maines, Bård Nordvik og Thomas Rinnan
Foto & intro tekst: Anne-Marie Forker (except where indicated)
DAY 1
With his new «Louder Than Fate» album on the block, even an early festival slot is the perfect chance for Jared James Nichols to show off his simple-yet-energetic brand of blues-inspired rock. He was pulling no punches. His music works because it is played with a huge dose of authenticity and power. It works because of the attitude and confidence as much as because of the quality of the songwriting. To put it another way, he is able to do a lot with a very simple approach. The live band is no exception – a trio which despite that provides a very full sound. There was no backing guitarist to fill out the sound, with the bass carrying the weight. Nichols is a first-rate blues-rock guitarist but he kept his solos to a sensible length, giving him enough time to show off his chops while keeping the music flowing. No song overstayed its welcome. The tracks off his new album were well received and hands were raised to the edges of the natural bowl around the stage. Material like the opener «Easy Come, Easy Go» from his eponymous 2023 album was also strongly appreciated. Given his early slot the crowd was a good size. The songwriting and the performance both warranted a later slot on one of the larger stages – he would easily have carried that off. Next time! 5/6 (AM)
Tradisjonen tro er første band ut på onsdag formiddag fra Sverige,(da tenker vi ikke på tilfeldige «mystery acts») og i år intet unntak. The Poodles, som ikke har spilt konsert siden 2018, tar scenen og publiken med storm i solskinnet, uten at de bærer preg av at bandet har hatt en lang pause fra livespilling. For min del har jeg levd mitt liv fritt for pudler til tross for å ha hørt på hardrock i 40 år, og jeg kunne fint har klart meg videre uten også. Det er likevel vanskelig å direkte mislike den polerte og poppete hårdrocken i en slik setting, selv om låtene i mine ører nærmer seg det pariodiske i form og uttrykk. Dette underbygges også av at vokalisten er dønn lik Vince Neil anno 1985. Høydepunktet ble «Seven seas» (nei, ikke coverversjon av TNT) som fungerer på alle måter til å få alle festival-yre mennesker i rett stemning. 3/6 (BN)
De amerikanske sci-fi deathmetal-herrene i Blood Incantation hører hjemme på den mørke siden av månen eller i et sort hull lysår unna der vi står på en solstekt slette i Sverige. Det blir fort tydelig at bandet ikke klarer å skape en passende atmosfære som står i stil med musikken, under den blå himmelen og svale sommerbrisen. Bak sine solbriller trykker bandet voldsomt på fra første anslag, og veggen av lyd som settes opp er monumental. Blood Incantation er nå blitt et drivende godt band, etter flere år med hyppig turnering, og er nå å finne i «undergrunnens toppdivisjon». Settlisten i dag viser seg å bestå av syv låter; de seks første utgjør hele det nyeste albumet «Absolute elsewhere», enkelt og greit. Her kommer det tydelig frem hvordan bandet har omfavnet sine progrockelementer, og allerede i første låt tas publikum med på et fireminutters langt parti med cleangitarer og lange synth-soloer. Det blir videre noen svært dynamiske låter, særlig i deathmetalsammenheng, og tidvis blir det for innadvendt og vanskelig å følge for en øldrikkende gjeng i solskinnet. Ikke at en forventer de store sprellene for å få med publikum, men litt kommunikasjon mellom scene og tilhørere skader jo ikke. Dette er en grunn til å la denne type band spille når solen har gått ned. Death metal og prog nytes best under stjernene, og kanskje særlig gjelder det Blood Incantation. 4/6 (BN)
Dundertoget har ikke spilt sammen siden 2011, og det tragiske bortfallet av gitarist Robert «Strängen» Dahlquist forseglet bandets skjebne. Det var derfor en stor overraskelse og en glede å se bandet dukke opp på årets festivalplakat som «Dundertåget med venner», og selvsagt er det visse forventninger og forhåpninger til hvilke gjester som kan dukke opp. Trolig er det den største scenen bandet noensinne har spilt på, men de ser likevel svært komfortable ut på Festival stage. Ledet av Robert Pehrsson åpnes det med «Lika som bär». På neste låt, «Den enda här som inte är unik», tar bassist Jens Lagergren over på vokal, og boogie-woogie-festen er for alvor i gang. Så kommer knallgode låter på rekke og rad, før første gjest slipper til. Det er ingen ringere enn legenden Stefan Sundström, som får æren av å synge både «Skaffa ny frisyr» og «Dom feta åren är förbi». Sistnevnte er kanskje konsertens høydare. Sløyere, kulere, rølpete og mer rock n’ roll er det vanskelig å få det. Nicke Andersson dukker ikke uventet opp, og får æren av å synge og spille gitar på «Här har vi allt som du behöver». Knaltøft det også. Det er åpenbart emosjonelt for alle involverte, og det er ikke lett å se på gitarstack’et og gitaren som står ubrukt på scenen, til minne om deres gode venn. Sånn sett blir konserten en fest med et alvorlig bakteppe, men desto mer ekte følelser. Nye gjester dukker stadig opp får vist hvor gode låter Dundertoget har i sin to albums katalog. Bandet ellers låter som de har spilt sammen i alle de år, med Jesper Karlsson på trommer og Josef Toll på gitar. Selveste Lars Winnerbeck får også æren av å bidra, der «Strängen» var med i backingbandet i flere år. Dundertoget og vennene bidrar til en av festivalens beste konserter, og er rett og slett en svært vellykket feiring av livet og døden, samt rocken som fører mennesker sammen. 5/6 (BN)
Det begynner å bli noen år siden Down spilte på Sweden Rock, men onsdag ettermiddag var de tilbake på Festival Stage hvor vi også forrige gang så dem. Mye på grunn av Phil Anselmos posisjon kan det synes riktig å gi såpass mye plass til Down. Musikalsk ville de imidlertid ha kommet bedre ut på Rock Stage (og enda bedre på Sweden Stage). Et tettere lydbilde, noe disse scenene gjerne gir, hadde definitivt tjent den tunge, rifforienterte sounden. Down er (som kjent) noe nokså annet enn Pantera med tanke på det Anselmo gjerne omtaler som «the money riff» – Downs musikk er i mye større grad et uttrykk. Og selv det låt tøft nok over den svære sletta mens solen gikk ned bak hovedscenen, var lydbildet for spredt til å hundre prosent levere bandets kompakte og kompromissløse tyngde. Tøft, men ikke utmerket. 3.5/6 (BDD)
Onsdag kveld fyrte Zakk Wylde og hans Black Label Society av på Rock Stage. Wylde (som forøvrig nå vel er ute på sin første turné etter Ozzy Osbournes bortgang) holder aldri tilbake, og onsdag leverte han atter sin brutale og helt sensasjonelt imponerende gitarestetikk til et tilsynelatende svært mottakelig og fornøyd publikum. Black Label Society kler Rock Stage, og både med tanke på låtvalg, avlevering og lydproduksjon satt det godt. Liker man ikke Zakk-signaturen har man lite på en Black Label Society-gig å gjøre. Samtidig tror jeg flere sto der med en følelse av å ha sett ham mer ekstrovert (noe som sier en ting eller to om tidligere konserter, herunder på Sweden Rock). Black Label Society flyttet fjell i Norje i år. De virkelig store låtene har de aldri hatt, men avleveringen, når det virkelig svinger, er uimotståelig. De gjorde heller ikke skam på repertoarets soleklart beste låt, nærmere bestemt Ozzys «No More Tears». 4,5/6 (BDD)
Første band ut for meg på årets festival var Coroner, et band jeg har hatt sansen for, siden jeg ble introdusert til Death Cult demoen der min helt Thomas G Warrior steppet inn på vokalen (de var roadiene hans på den tiden). Ironisk nok er stemmeprakten til Ron Royce et av de elementene jeg senere lærte meg å virkelig elske med dette bandet. Jeg kom inn med et snev av overtenning på festivalens første ettermiddag og ble nok litt truffet av at Coroners musikk innehar kompleksistet med takt og toneskifter som krever oppmerksom lytting. De ga oss et sett med vekt på materiale fra den etterlengtede skiva Dissonance Theory fra i fjor høst, og hadde dekorert scenen i samme tema. Vi fikk også et par klassikere som Masked Jackal fra min gamle favorittskive Punishment for Decadence samt et par spor fra Grin og Mental Vortex. Det lød bra selv om jeg kanskje savnet litt entusiasme på og foran scenen. Session keyboard/samples/korist Daniel Stössel spiller en viktig rolle for hvordan Coroner lyder, men han ser litt ut som om han er fra en annen planet enn resten av bandet. Igjen: Jeg tar den på egen kappe. Jeg trivdes tross alt bra, og det tror jeg de andre til stede også gjorde. 4/6 (TR)
Skandinavias (trolig Europas? mulig verdens…?) ubestridte ener i frontmannfaget er tilbake på SRF! Mannen, som er langt inne i sine 60-år, er et imponerende skue der han er høyt og lavt, foran og bak på scenen, alltid med et nytt triks på lur for å underholde. Det smelles i gang med «Dead, Jail or Rock n’ roll», og allerede på låt nr to spilles Hanoi Rocks-klassikeren «Motorvatin», til voldsom begeistring for alle. Videre blir det servert en del låter fra de nyere utgivelsene, som dessverre ikke helt har satt seg hos meg, men Michael Monroe drar heldigvis til med flere Hanoi Rocks-låter, inkludert udødelige «Don’t you ever leave me». MM har etter hvert en omfattende katalog å plukke låter fra, og det er nesten en tragedie at mannen og bandet ikke får tildelt mer spilletid enn knappe timen denne kvelden. Det er mange låtperler som forblir uspilt i kveld, som jo tross alt er et luksusproblem. Likevel stusser jeg litt på valget om å spille coverlåt av både Creeedens og Stooges mot slutten. Tøffe låter av tøffe band, men Michael Monroe har egne låter som er enda tøffere. 5/6 (BN)
Understandably granted a headline slot on the first night on account of their popularity, four years after their last visit, the Danish band Volbeat played to a substantial crowd. There was little room around the edges of the main field between the two headline stages. There was a lot of posturing, fancy lighting, and attitude. However, the music was underwhelming in live performance. That’s not to say the crowd were disappointed. An early attempt to get them to fill in on a chorus fell flat («what, are you tired?») but that will happen from time to time. And yet…. with a performance like this it is hard to understand their popularity, and perhaps this misstep between audience and frontman tells a story. There were few changes in cadence or tone, with all the pieces being in 4/4 and most at the same pace, except for a mediocre cover of «Ring of Fire» (why?). The vocal range was limited and the delivery lacking in any real emotion. I won’t criticise the songwriting – that is for an album review – but there was nothing uplifting or engaging about the performance or the structure of the set. One turgid riff after another spooled off the stage into the field, filling it with clear, well-produced sound and no atmosphere. That the crowd seemed entertained but not inspired says it all. 2/6 (AM)
DAY 2
The American band Trivium were given an afternoon slot on the Rock Stage. Perhaps the idea was to wake people up for the evening ahead, because this was a seriously intense set. Apart from the obvious technical mastery, the other thing which stood out was the joy visible in the performance. You could tell they were enjoying every moment of it, and not in a self-indulgent way. There was plenty of eye contact with the hard core fans in the front, gesture, waves, grins. Ironic perhaps, given the dark tone of the music, but it didn’t matter – the mood was infectious. It was something of a greatest hits set, and not the longest. A sensible choice, arguably, to start with two tracks from their acclaimed 2005 release «Ascendancy» in the first three, though it did give the opening of the show a homogenous feel, with all three numbers in the same key and roughly the same BPM. Picking a «best of» from their output gave the rest of the set greater variety and to be fair, you can’t really beat «Pull Harder on the Strings of Your Martyr» as an opener, or «In Waves» to close. They’ve not been to the festival before – a repeat invitation is definitely in order. 4/6 (AM)
Å påstå at Tom Morello er en av vår generasjons mest innflytelsesrike artister, er ingen overdrivelse. Som gitarist og visjonær, først i RATM, deretter i Audioslave, og videre som soloartist, har han bidratt stort til hardrocken. En tenker kanskje først på særegen gitarteknikk, miksen av rock og rap, men like viktig er kanskje vekten han legger på politiske budskap sin musikk. Det skulle derfor bare mangle at konserten på SRF var ladet med en rekke tydelige meninger, like mye som den var full av moderne hardrock-klassikere. Første halvdel av seansen består av låter fra Morellos soloalbum, der han selv tar seg av mye av vokalen, men godt hjulpet av andre i bandet. Den ferske «Adjourn it» gjør seg godt, mens «Hold the line» funker bra som om den skulle vært en RATM-låt (som den jo kunne ha vært). Ikke alle vet at Tom Morello har turnert med Bruce Springsteen, som gitarist i hans E Street Band ved flere anledninger, så når han fremfører Springsteen-låten «The ghost of Tom Joad», er det med solid pondus både i vokal og gitarspill. Det blir i det hele en nokså følelsesladet opplevelse, når låten underveis dediseres til ofrene for vold utført av amerikanske myndigheter, som George Floyd og Renee Good. Resten av konserten er en ren hitparade, blant annet «Killing in the name of» og «Like a stone». Det er imidlertid to ting som skuffer: Riff-medely av seks RATM-låter. (Jeg skjønner ikke poenget med å spille en instrumental riff-kavalkade i stedet for en komplett låt.) Jeg hadde også forventet flere gjestevokalister, men ingen dukker opp. Morello synger greit han, men hvorfor ikke invitere noen kjente vokalister for showet sin del? Når siste låt ut er «Rock n’ roll all nite», vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, men tror Morello sitt budskap innimellom all politikken er at rock n’ roll først og fremst skal være FEST! 4/6 (BN)
Jeg tenkte jeg skulle ta en kikk på nok et av bandene fra min musikalske ungdom: Savatage. De var linet opp på Festival Stage på en fin ettermiddagsslot. De leverte et solid gig synes jeg. Selv er jeg langt fra en kjenner, men det var merkbart at de manglet Jon Oliva. Det er vel sånn at Zach Stevens stort sett gjør all vokal nå om dagen, og selv om han leverte med pondus manglet det likevel noe for meg. Jeg innser jeg burde ha visst dette på forhånd, men der hadde jeg ikke gjort leksen min. På grunn av helseutfordringer måtte Blas Elias steppe inn for Jeff Plate på trommene også, det tar jeg ikke fullt så stor selvkritikk for å ikke ha forutsett. De gjorde et sett som hentet fra mange av skivene deres frem til tusenårsskiftet og kjørte et tidvis emosjonelt show på skjermen. Under Believe gjorde de en bildekavalkade til hyllest av Criss Oliva som gikk over i en duett mellom Zach og et ferdiginnspilt segment med Jon på piano og sang. Slike påfunn balanserer ofte hårfint mot å bli for meget, men dette var mest av alt fint. De ble truffet av et regnskyll mot slutten, uten at det la veldig demper på stemningen. Alt i alt synes jeg dette var en riktig fin første opptreden på Sweden Rock for Savatage. 4/6 (TR)
Fresh from their performance at Sentrum Scene in Oslo about a week before, the Californian modern punk band Social Distortion hit the stage hard. They are touring their new «Born To Kill» album from this year, their first in fifteen years. They remain masters of their genre and the live performance showed it. The sound is hard, cut-down (a little too cut down at first, as Mike Ness seemed to be having issues with his monitors), and the focus was all on the music. They opened with the title track from the new record, a mark of confidence in their new material which was carefully placed through the set, surrounded by older better known tracks, particularly from their acclaimed «White Light White Heat White Trash» album. «Dear Lover» was particularly well-received by the crowd – and not a small crowd either – again, it is good we have bands like this on the roster. Punk is still a vital part of the rock landscape, in both senses. Apart from the opener, «Tonight» landed best of the tracks from the new record. Closing with «Reach For The Sky», «Dear Lover», and the new «Don’t Drag Me Down» showed a band still on top of its game and its material, despite a long break and repeated lineup changes. As so often with punk, it’s the music that matters. But ending with «Ring Of Fire»? Please, Johnny Cash wasn’t a punk. Better to leave us with «Don’t Drag Me Down» ringing in our ears. 4/6 (AM)
I over et kvart århundre har undertegnede gått på Iron Maiden-konserter. Dette trodde jeg hadde gjort ham blasert, men neida, glemme litt hvor ubeskrivelig bra Iron Maiden er, gjør man hver gang. Iron Maiden er nesten alltid det samme, men i konteksten av mengden band man betrakter på festival er det bare en liten håndfull andre artister som står like mye i relieff. Når Iron Maiden spiller er man ikke lenger på en festival, man er på Maiden-konsert. Den litt uvanlige åpningen med «Murders In The Rue Morgue», «Wrathchild», «Killers» og «Phantom Of The Opera» gjorde også sitt til å sette fyr på så vel gammel-fansen som de mange nyinnvidde lært opp til at de første platene er de beste. Og, ja, «The Number Of The Beast», «Powerslave», «2 Minutes To Midnight», «Rime Of The Ancient Mariner», «The Trooper», «Aces High» etc. kom også. Du store alpakka, for en setlist! Og hvorfor ikke «Infinite Dreams» og «Seventh Son Of A Seventh Son» for første gang på flere år? Repertoarmessig, samspilmessig, lydmessig – dette er trolig den beste Iron Maiden-konserten jeg har sett siden Roskilde 2003. Bruce, jeg vet ikke hvilke vitaminer du tar, men jeg også vil ha. Optimalt. 6/6 (BDD)
Uten at jeg har ettergått dette later det til at Saxon er innom Norje cirka annethvert år. De liker seg iallfall på Sweden Rock, og vi liker dem. Saxon holder seg skremmende godt, faktisk så godt at de per i dag svinger bedre enn de gjorde på for eksempel 90-tallet. En tøffere og mer autoritær frontmann enn Byford skal du lete lenge etter, og både hva angår samspillet og sceneproduksjonen sitter de som et skudd. Selv om Saxon også håndterere Festival Stage, var det nå gledelig å ha dem tilbake på Rock Stage hvor de virkelig hører hjemme. Torsdag fikk vi klassiker på klassiker blandet med nyere materiale, deriblant fra 2004s «Hell Fire and Damnation». Solid! 5/6 (BDD)
DAY 3
For dem av oss som segner til det glade 80-tallet, er Robin McAuley en kjent og kjær figur, kanskje mest kjent for sitt samarbeid med gitarlegenden Michael Schenker. Forventningene om at det skulle spilles mye fra MSG-perioden er derfor store, og disse blir innfridd til gangs! Hovedpersonen selv er en meget jovial og sympatisk type, men kanskje viktigst: Stemmen er krystallklar og kraftfull. Sammen med et meget kompetent band, der begge gitaristene enkelt matcher tidligere nevnte Schenker, fremføres den ene favoritten etter den andre, som «Save yourself og «Take me back». Kvikke «Bad boys» gjør seg også godt etter flere mid-tempo-sanger på rad. Det gode humøret til McAuley og resten av bandet, som fremviser en voldsom spilleglede, smitter over på publikum som lar seg rive mer og mer med. Når min egen (og mange andres) favoritt «Anytime» kommer, er allsangen total. Ingenting er bedre når det 80-tallet får utspille seg i all sin prakt, og heldigvis har vi artister som McAuley som holder kulturarven levende. 5/6 (BN)
På fredagen var vi kommet til en konsert jeg hadde sett frem til i mange år. The Gathering med Anneke van Giersbergen på vokal. Det var i grunnen ganske glissent foran Rock Stage, men man skal være ganske blasert for ikke å bli revet med av hennes entusiasme og energi der hun kom hoppende inn etter Mandylion-introen. Mandylion-albumet skulle bli en rød tråd gjennom mesteparten av settet. Nydelige gitarharmonier og Annekes fabelaktige vibrato hånd i hånd. The Gathering er et band som bærer preg av å ha spilt sammen lenge, de virker kjenne hverandre på scenen som dyktige fotballspillere på banen. Jeg beklager den sammenligningen, men det føltes slik for meg. Det skulle vise seg at 90-tallet forble fokus i den timen vi hadde dem på scenen. Selv var jeg meget fornøyd med å få mine to favoritter Strange Machines og Saturnine til slutt. Jeg fikk inntrykk av at the Gathering og kjernepublikummet på Sweden Rock ikke kom helt overens, men jeg koste meg fra begynnelse til slutt. 4,5/6 (TR)
Etter de vakre tonene fra Nederland var det klart for min favoritt sinte Tysker: Udo! Dirkscheider, som i sin tid ble lansert som hans endelige avskjed med det klassiske Accept-materialet, har nå blitt et konsept som lever sitt eget liv på siden av U.D.O. På Sweden Rock forstår man hvorfor. Det var mange av oss på festivalen som i sin tid ble konvertert til den mørke siden av denne snerrende stemmen og mørke harmoniene. Dette er låter som betyr noe! Udo virker bemerkelsesverdig fresh, til tross for sin generøse livvidde og godt voksne alder. Etter noen tekniske utfordringer, “I fucking hate problems”, blåser vi avgårde med den knitrende barneplaten som sikkert har nådd hundretusen ganger så mange folk som intendert, takket være låten som i sin tid gjorde meg til heavyrocker: Fast as a Shark. Derfra serveres vi låter fra Accepts gullalder. Bandet er som alltid meget godt sammenskrudd. Peter Baltes gir en ekstra dimensjon med bassgangene sine, og Sven D har en mektig trommesound, spesielt på Balls to the Wall. Av en eller annen grunn synes jeg Dirkschneiders versjoner låter betraktelig bedre enn Accept selv gjør disse dager. Man kan innvende at resirkulering av gamle låter har sine begrensninger, og det samme med overdrevent lange allsangpartier. Bra konsert, men jeg tror at jeg vil foretrekke å se U.D.O neste gang våre veier krysses. 4/6 (TR)
Despite being something like local heroes in the prog scene, with their gentle, post-Genesis style progressive AOR rock, The Flower Kings, our former cover stars, were only granted a slot on the Blåkläder stage. There was a good crowd there in the late afternoon sunshine, densely packed up to the edge of the barrier, even if it was a bit thinner up the slope. As you’d expect for top-flight players of some vintage, not a note was out of place, and if there were any rough edges, it gave the performance an authenticity that a more polished performance would have lacked. Hasse Fröberg’s vocals were a little reedy at times, but full of character all the same. Roine Stolt on the other hand, his custom red Jet Earlewood guitar in hand, was in fine voice, his mid-section solo in Big Puzzle dripping with longing, for example. The pacing of the whole set was perfect for the setting and the time of day. It was music to be transported by. When they finished with «The Dream» from their 2023 album «Look At You Now», it was the perfect pick-me-up send off, Lalle Larsson’s dazzling solo lifting us all out of the gentle mood of the afternoon and revitalising us. Good to see that this kind of music still has a place at a hard rock festival and the crowd definitely appreciated the alternative mood. 4/6 (AM)
Vi stakk innom teltet en tur før vi skulle se Overkill. Vi hadde lyst til å få med oss disse australske punkerene (Hard-Ons) som det går gjetord om. Jeg kan huske dem fra gamle dager, men var ikke klar over at de fremdeles var vitale og full av fart. Det var en skikkelig gøy konsert og de hadde den desidert mest blandede pit’en eller hva vi skal kalle det. Tror yngste deltager var under ti og eldste passert 70 for en stund siden. Jeg kjenner dessverre ikke låtene, men kommer til å dra dem frem nå. Det var skikkelig gøy med en dose rask og glad punk. Kommer tilbake neste gang de spiller. 4,5/6 (TR)
Now very much a local hero, having made her home in Sweden, Floor Jansen owned the Rock Stage for a relatively short but acclaimed set. Having only one solo record to stand on, she naturally fell back in part on her work with Nightwish, and there’s no harm there – that is how her fans know her, and there were many in attendance. People at the very edge of the field in front of the bars were singing along. It was, of course, a vocal master class – not just pyrotechnics, but real power, range and delivery. She also made full use of the stage, marching up and down, headbanging during instrumental passages, gesturing to the crowd, smiling, welcoming the singing along and cheering. Her band also first-rate, necessary support for the quality of the vocals. She made sure she played the best from her own record – closing with «Fire» shows she has strong enough material to shape a set well. «Amaranth» and «Nemo» seemed to get the best reaction for her Nightwish output, but all in all, there wasn’t much let-up in the delivery or the reception. With another solo record to expand her material, she could probably have taken the Festival stage – something for another day. 5/6 (AM)
Fredag formiddag var det duket for Overkill på Sweden Stage. Scenen, som er en ypperlig arena for thrashmetall, kledde dem også godt, og i en drøy time bød de på autentisk thrash frontet av den alltid like solide Bobby (Ellsworth). Med en kombinasjon av klassikere og låter hentet fra 2025s «Scorched», holdt de et sugererende driv og traff godt både i og omkring morshpit`en som fort fant sted. Overkill er ufortjent oversett. De aller største låtene har de ikke, men ikke desto mindre, se dem live ved anledning. 4/6 (BDD)
Det er 12 år siden sist jeg så Foreigner, nærmere bestemt i London, og da var det bare gitarist og mesterhjerne Mick Jones igjen som originalmedlem. Først fire låter inn i konserten fant han det for godt å entre scenen, så bandet klarte seg i grunnen fint live uten hans bidrag. Det gjør de den dag i dag, og Jones dukker bare opp sporadisk på enkelte konserter. Faktum er at Foreigner som institusjon er hevet over alt dette, og leverer komplette show fra øverste hylle, selv om musikere byttes ut. Kjernen i dagens besetning har stort sett over 15 års fartstid med bandet, med unntaket av Kelly Hansen, vokalisten som nylig ga seg etter 20 år. Derfor er det litt spenning knyttet til den nye vokalisten Luis Maldonado og hans utførelse av det ærefulle oppdraget. Bare for å rydde det av veien med en gang: En settliste bestående av flere hits enn det vi serveres i kveld skal vanskelig gjøres. Absolutt no fillers! Selv de uten interesse for bandet, eller musikk generelt, kan synge med på de fleste refrengene. Poenget er at disse sangene fremdeles må fremføres med energi og overbevisning for å nå sitt fulle potensial. Dette fikser dagens besetning med glans, og vokalist Maldonado synger med en innlevelse som om han selv hadde skrevet melodiene. Det er vanskelig å velge blant så mange høydepunkt, men velger å trekke frem den dramatiske «Juke Box Hero» og «Urgent». Vi kommer heller ikke utenom en av verdens mest allsangvennlige låter, «I wanna know what love is». Regn, øl og 10 000 syngende mennesker går opp i en høyere enhet. Legendariske Foreigner lever videre! 5.5/6 (BN)
Ah, from the very depths of Hell! Jeg ser alltid frem til å skue Cronos og hans kumpaner på scenen og slike overganger som denne fra Foreigner til svartmetallens grunnleggere er en av tingene jeg elsker med festivaler. Det er mange fasetter av musikk på kort tid. En knapp måned etter at de slapp Into Oblivion (se anmeldelsen her på Norway Rock) skrider et meget opplagt orkester fra Newcastle. For oss fremmøtte ble det en anledning til å få med oss livepremiæren på flere av de nye låtene. De startet med å smelle av nettopp en av disse, Lay Down Your Soul, en av mine favoritter fra nyskiva, og gled over til en litt langsom fremførelse av Welcome to Hell. etterfulgt av flere klassikere som Bloodlust, In Nomine Satanas og 1000 days in Sodom. Venom på en god dag som denne er _primalt_. Cronos nærmest høvler den røde bassen sin gjennom scenegulvet, og etter kort tid konker den rett og slett. “Technology eh?”, men heldigvis fiskes den sorte tvillingen frem, og den tåler mer vold. Jeg tror Cronos må være den desidert sprekeste av sin generasjon metalveteraner, han ser litt nifs ut og det kler han jo bra. Dagens besetning fortsetter å imponere meg. Dantes koring bet jeg meg spesielt merke i. Den funket! Det var også artig å legge merke til hvor stor appell Venom har hos den unge delen av publikumet. Der hvor Hard-Ons hadde alle aldre på dansegulvet, var kidsa i overtall her. Det var fullt av folk på hele skræningen foran Sweden Stage. Det ble servert flere nye spor innimellom klassikerne: Into Oblivion, As Above So Below og Kicked Outta Hell fikk sin debut på scenen (her må jeg ta et lite forbehold, men tror dette stemmer altså). Settet ble avsluttet med to favoritter i Warhead og Black Metal og da var det generelt masse smil både på og foran scenen. Ondt og gøy! 5/6 (TR)
De svenske Action Rock-atletene (The Hellacopters) gjør bare to konserter i hele 2026. Heldigvis er den ene av dem på SRF, til glede for mange, inkludert undertegnede. Etter flere år med nesten uhørt gode anmeldelser herfra, er forventningsnivået kanskje problematisk høyt. Kan Nicke & Co fortsette å være verdens beste liveband år etter år? Når «Hopeless case of a kid in denial» åpner showet, og gasspedalen trykkes ned, må en bare klamre seg fast til øl og sidemann. Det bare fortsetter å gå unna med låter hentet fra hele karrieren, og heldigvis med faste høydare som «Toys and Flavours», «Everything is on TV», «Carry me home» og selvsagt «By the grace of god». Nicke Andersson er fremdeles den perfekte frontmann, og det er forbløffende hvordan han klarer å synge, spille og posere, når låtene kommer slag i slag. Samtidig savner en litt dynamikken han har hatt med tidligere gitarist Dregen og Robert Dahlquist, selv om dagens gitarmakker LG Valeta gjør en god figur. Fire låter fra nyeste album «Overdriver» er med i settet, men blant dem er det bare «Do you feel normal» som gjør inntrykk. Derimot er «Eyes of oblivion» fra forrige skive blitt en moderne klassiker, og låten er en fryd å få oppleve igjen. Konserten avsluttes like friskt som den startet, men «Gotta get some action now!», og etter 18 låter med Sveriges suvereneste skal det bli deilig å få pusten tilbake. 4,5/6 (BN)
Etter et overbevisende gig av Venom gikk turen i raskt tempo til teltet der det ventet enda hardere saker levert av våre egne helter i Vreid. Som en gammel fan av Windir har jeg en meget svak spot for Vreid og deres ferd videre i retningen Valfar var med å peke ut. De ga meg også et pusterom tidlig i pandemien med en sittekonsert på Rockefeller som betydde svært mye for meg. Innen vi er nådd frem har de allerede rukket starte på en av låtene fra deres flekk nye album The Skies Turn Black. Det var riktig mørkt og dystert på Pistonhead Stage. Det føltes riktig. Jeg vil si det meste av denne konserten var dedikert til mørket. De brutale videoene i bakgrunnen og minimalt med belysning ga en ondere feeling enn det jeg har vært vant til fra denne kanten. Det toppet seg med klassikeren Speak Goddamnit fra Milorg, der krigsmaskinene ruller i bakgrunnen. Menneskehetens evne til destruksjon presentert i dystre gråtoner mens vakker, brutal og symfonisk svartmetall rister deg i innvollene. Mot slutten av konserten kom førstesingelen fra sisteskiva: From These Woods, og da endret konserten retning. Både melodien, fremføringen og videoen er en tilbakevending og hyllest til Sognametallen. Med spektakulær natur bak og litt mer lys på scenen ble stemningen mer slik jeg kanskje hadde ventet den. Som Vreid selv sier det: “the vastness, darkness and raw spirit of the landscape we come from”. Vi var mange i teltet som foretrakk Vreids hardhendte behandling fremfor Joan Jett som spilte parallelt på hovedscenen. Jeg er nok ikke alene med å se frem til mange flere opptredener fra denne kanten. 4,5/6 (TR)
Joan Jett and the Blackhearts Joan Jett har meg bekjent ikke før spilt på Sweden Rock. I år kom hun inn som erstatning for Twisted Sister som avlyste i vår. Da dette ble kunngjort stilte flere spørsmål ved hvorvidt Jets rock- og protopunk-sensibilitet ville kle festivalen. Skepsisen var imidlertid ikke merkbar mens bandet spilte fredag kveld. Mange hadde møtt opp foran hovedscenen, og Jet og mannskap håndterte mengden uanstrengt og overbevisende. Som headliner fungerte Joan Jett and The Blackhearts med andre ord godt. Hva både repertoaret (en god blanding av hits og katalog), samspill og lydproduksjon gjaldt, låt det rett og slett riktig så bra. 4/6 (BDD)
DAY 4
De svenske veteranene i Treat har hatt en spesiell plass i hjertet mitt siden 1988, men fikk nevnte hjerte til å svulme voldsomt opp da de ga ut comebackalbumet «Coup de Grace» i 2010, som er en de facto klassiker. I forbindelse med vårens slipp av nytt album, annonserte de samtidig sin farvel-turné. Det er med tristhet en konstaterer at det trolig er siste gangen jeg opplever bandet live. Treat åpner dagens konsert med «One minute to breathe» for nevnte nyeste album, og viser tydelig at de fremdeles skriver ny musikk som både låter friskt og klassisk på samme tid. Allerede på neste låt får jeg mine ønsker oppfylt med «Papertiger» fra «Coup de Grace». Låten er intet mindre enn et moderne mesterverk. Til stor glede spilles det tre låter til fra albumet, inkludert kraftballaden «We own the night». Treat har jo vært i game’et i over 40 år, og det er naturlig at de drar noen gamles slægers opp av hatten, som «Get you on the run» og hurra-låten «Rev it up». Gledelig er det også at de drar «World of Promises», selv om den blir noe skjemmet av at den svenske nasjonalsangen dras inn midtveis, i anledning Sveriges nasjonaldag (gjesp!). Poenget er at Treat er et band som fint kunne levert en konsert utelukkene bestående av nye låter utgitt etter 2010, og droppet gamle «klassikere» med god samvittighet. Derfor er det synd og skam at bandet snart avslutter karrieren. Om dette var min siste Treat-konsert, er det bare å sitere Abba: Thank you for the music. Musikkhistorien er imidlertid full av comeback, så jeg lar håpet om Treat-gjensyn leve i mitt svulmende hjerte. 4,5/6 (BN)
Så til slutt, folka som gjør at min bitende angst for livets høst blir dempet. Candlemass, som i disse dager er ute og feirer 40-årsjubileet til debutskiva Epicus Doomicus Metallicus. Selv hadde jeg privilegiet å oppdage dette mesterverket da den var helt fersk, takket være vår tids tiktok, nærradioens heavyprogram. Candlemass har stått mitt hjerte nær siden den gang, og jeg har hatt gleden av å sett dem på scenen mange ganger, med tre forskjellige vokalister. De siste årene er det Johan Längquist, mannen som sang på denne debuten, som har stått for sangen. Interessant nok valgte de å starte med tre klassikere fra tiden med Messiah Marcolin som frontfigur i Bewitched, Mirror Mirror og At the Gallows End. De gir en utmerket anledning til å nerdesammenligne disse to favorittsangerene mine. Jeg må si Johan kom godt ut av det. Midtveis i settet gjorde de en markering av jubileet, og det var da det slo meg hvor mye det betyr for meg å ha så tøffe forbilder blant den eldre garde. Jeg har jo selv fulgt disse folka i førti år. Candlemass spilte meget bra denne dagen, samspillet, harmoniene og lydbildet var stødig. Denne evnen til å treffe øyeblikket der melodien krever temposkifte, for så å holde igjen smertefullt lenge og dra tempoet ned til det nesten uspillbare. Mesterlig. Får gåsehud av å skrive om det i etterkant. Jeg vil gi en ekstra kred til Lars Johansson på sin venstrehåndsgitar, den mannen var påkoblet. Setlisten var for anledningen utelukkende gamle klassikere, Under the Oak. Bells of Acheron og en medley med Dark Reflections og Crystal Ball, _den_ låten som gjorde meg til fan som 14-åring. Jeg liker at modne band spiller nye låter, men materialet denne ettermiddagen var latterlig sterkt. Det var deilig å kunne mimre seg gjennom dette jubileet synes jeg. Mot slutten gikk Johan dristig høyt på et av Messiahs signaturnumre, Well of Souls, før vi til slutt fikk låten som Leif Edling i sin tid dediserte til seg selv: Solitude. Innen vi var kommet så langt var jeg hesere enn etter en intens fotballkamp på tribunene. 5/6 (TR)
Over tjue år har gått siden Yngwie Malmsteen sist spilte på Sweden Rock. Stemningen var derfor spent foran Festival Stage lørdag ettermiddag. Jeg har alltid sagt at de (alt for mange) som beskylder Malmsteen for gitaronani ikke lytter. Til forskjell fra de aller fleste (nesten alle) innenfor hans felt, er det uendelig med liv i tonene hans, og fraseringen er bortenfor denne verden eksepsjonell. Bare minutter ut i konserten deles publikum i to – halvparten kjenner gitaren i kropp og sjel, den andre halvparten rister oppgitt på hodet og/eller forlater sletta. Det er bemerkelsesverdig hvor Yngwie fortsatt har det i hendene. Her er ingen tegn til stive ledd, og gitaren låter fantastisk. Rent gitaristisk er Malmsteen med andre ord fortsatt i en klasse for seg selv, og for den publikumserfaringen er jeg evig takknemlig. Men så fortsetter det – Yngwie synger selv (hvorfor?) og går seg bort i soli som medfører at han tilsynelatende glemmer hvilken låt han begynte på. Det blir vel mye fragmenter av ting i løpet av de cirka 90 minuttene, og når han først byr på en «hel låt», byr han på… wait for it… «Smoke On The Water». Yngwie Malmsteen på Sweden Rock 2026 var ikke lett å bli klok på. Jeg er fortsatt ikke sikker på om dette var skrekkblandet fryd eller såkalt «frydblandet skrekk». 4.5/6 (BDD)
Alestorm launched into their early evening set with a shameless singalong, with lots of ensemble vocals, climaxing with «Zombies Ate My Pirate Ship». The crowd were enjoying themselves. «That was a song about pirates. Do you want to hear a song about pirates? (YES!) This is a song about pirates.» Yeah, we got that. The problem is the melodies, evocative of popular sea shanties and other coastal folk tunes, are well-worn before they start and the drum fills are all the same. And all the songs sound like drinking songs. In fact, mid-set tracks like «Banana» and «Hangover» are drinking songs. Yes, I get it – they are called «Ale-storm» for a reason. Now, it’s worth pointing out they are good musicians. The band are tight and while it is not the most technically demanding music, the pace is pretty relentless. Near-perfectly executed laser-fast keytar solos and fret-tapping guitars break up the chanting vocals and suggest some ’80s fans at the band’s heart. Not a lot of pirates around in the 80s, though. And once you take this gloss, the staging and the comic setting, there’s not much left. I understand that not every band has to be a serious rock endeavour with earnest lyrics about broken hearts, the environment, the Goat Lord Who Shall be Obeyed, or vague and incomprehensible abstractions, but slots on the main two stages here are the prize. I suppose someone forget shout «Repel boarders!» and they took the stage, put all hands to the sword, and lived their best lives as pirates for an hour. I’m not convinced – this kind of act should be on Blåkläder at best. 3/6 (AM)
The Halo Effect took hold of the Festival Stage early on the Saturday evening and commanded it from before they had even taken the stage. Although during the set they let the music do the talking, their entry, escorted by the Ungdomsorkestern Göta Lejon Marching Band in their bright blue and white livery, was pure theatre. Only the band’s demeanour better illustrated how much they were enjoying playing on the Festival stage. After the evocative ambient-cum-choral opening with Göta Lejon, with the band then blending their own sound into «The Curse of Silence», they exploded into a course of brutal death metal, each track following the other with hardly a pause for breath. This was the intensity you would expect from their origins in the Goteborg death metal sound forged by In Flames and Dark Tranquillity. Despite the growl vocals, the guitar and keyboard lines are catchy, rising out of the mix well. The band made full use of the catwalk, relishing their moment in the spotlight. When they paused after «Feel What I Believe», Mikael Stanne greeted the crowd and sounded genuinely delighted to be there. You got the impression it was the biggest show they had played. «The Needless End» was the highlight of the first part of the show – melancholy and earnest and well navigated changes of tone and pace in the middle-8 and close. The later part of the set was more symphonic and gave the audience more of a chance to sing along. Stanne could be seen grinning on the screens as he conducted the crowd. «A Truth Worth Lying For» and «Shadowminds» took the audience into more symphonic and modern metal territory, and this showcased the band’s musical versatility. Finally, they took their bow and vanished into a poetic swirl of strings and acoustic guitar, a perfect foil to the energy, angst and darkness of the set. Bravo. 4.5/6 (AM)
Hällas har påkalt seg mye oppmerksomhet de siste par årene. Dette er forståelig, ettersom de tilfører noe litt friskt «annet» til den tradisjonelle progrocken de kjennes ved. Årets «Panorama» er spesielt relevant i så måte. Her blandes progrock med oppsiktsvekkende kor-arr i et tidvis like oppsiktsvekkende lydbilde. Det var materiale fra denne, samt forgjengeren «Isle Of Wisdom» (2022), som fikk forrang under konserten på Sweden Stage lørdag kveld. Ikledt kapper leverte de fabelaktig. Jeg vil tørre påstå at Hällas kommer bedre frem live enn på plate, ikke bare fordi den visuelle presentasjonen er fengende, men også fordi de ennå ikke har lyktes helt i å fange synergiene sine på bånd. Hällas sparket godt fra seg på Sweden Stage og ble således en super avslutning på festivalen for flere av oss. 5/6 (BDD)
Den svenske sleaze-sensasjonen får den tvilsomme æren av å være siste band jeg ser på årets festival. De smeller i gang showet med «Chaos Magnetic» bokstavelig talt med flammer og bomber, til stor respons fra hjemmepublikumet. Jeg må innrømme at jeg finner denne formen for hardrock ikke er helt min kopp med is-te, eller lettere sagt sleaze-te, og føler at image tar litt stor plass i forhold til musikken, men Crashdiet har en liksom ikke kunnet unngå å få med seg. Til tross for mange medlemmer som kommer og gå, har de klart å gi ut syv album siden starten på 2000-tallet. «Satizfaction», også fra nyeste album, får meget god respons på det allsangvennlige refrenget, før «Cocaine cowboys», med sitt evig aktuelle tema, men kanskje viktigst: en svært fengende låt, virkelig får fart på publiken. Det øses på med pyro, røyk og hårspray, og det bør kanskje påpekes at det blir noe ensformig når nesten alle låtene er bygget opp likt. Det spiller for øvrig ingen rolle når «Generation Wild» blir siste dans med Crashdiet for denne gang, for publikum gir alt de har på finalen. For min del blir nok dette dosen med sleaze for i år. Takk for meg! 3.5/6 (BN)
Bring Me The Horizon have become one of the most in-demand, highly regarded modern metal acts of the moment, and only a few years after their beginnings in 2004. Their performance at Sweden Rock was yet more evidence of why this is so and also a sign of how the band is riding this wave of success. It was a vivid, violent performance, full of pyro, lurid VR visuals carrying a theme of AI oversight and interference but also evoking religious themes, with stone stained glass window frames spread across the digiwall staging. It was all very grand, larger than life, the kind of staging that only a band which walks in a certain light can pull off. When you combine that with Oli Sykes’s brutal vocal delivery, well not yelling out the lyrics, goading or directing the crowd, and the constant, dense rhythms provided by Nicholls, Malia (supported by touring guitarist John Jones), and Kean behind him, what you had was an almost overwhelming experience that was not just a concert. That said, the sound was full and balanced, and I suspect that it was all made live without backing tracks. Where the tone was metalcore, the sound was hard and aggressive, more percussion than music, and where the band leaned more into their poppier sound, the synths stood out, bright and modern, fitting with the hi-tech visuals and staging. It cannot be described as anything other than a commanding performance and a fitting festival closer, much more so than Sabaton’s set last year which looked like mere theatre in comparison. Whether the music can stand up on its own is a difficult question and as a listener you get the impression that the setting, the expectation of playing on this scale and with this kind of delivery, now forms part of a feedback cycle into the writing of the material. But while Sykes and his colleagues are riding that wave, they look unstoppable. 4/6 (AM)
Tack Sweden Rock! We love you! See you in 2027.
