4-7 juni 2025
Sweden Rock Festival is one of the highlights on our calendar. Since its inception in 1992, it has become one of Europe’s most popular rock festivals, with stellar line ups and great facilities. There were activities such as rock climbing and the food selection was excellent, but of course, we were there for the music. This year’s headliners were Korn, Slipknot, Scorpions and Sabaton. There was also a rare opportunity to see Black Country Communion. We saw dozens of bands, including several from Norway – check out our reviews below!
Tekst: Bjørn David Dolmen, Anne-Marie Forker, Alex Maines, Bård Nordvik og Thomas Rinnan
Foto: Anne-Marie Forker (except where indicated)
The Texan alt-rock act Nothing More were justly given the opening slot on the main Festival stage on the first day, late enough that they had a good crowd. It was their first time at SRF and they were obviously thrilled to be there. “We love you guys, we love you, Sweden. Five cancelled flights, Daniel [Oliver, bass] doesn’t even have his clothes, but we are pumped to be here!” said frontman Jonny Hawkins, bare chested as usual, this time daubed with gold paint. It was a set which demonstrated the band’s flexibility. Most of the set came from their 2024 release “Carnal”, which they are currently touring, and which showed that they are a band on the up. The single “House of Sand” was an explosive start, and that continued with “Angel Song”. It was polished, accurate, and driven, perhaps a little too much so at times, but these are musicians who have spent a long time on the road cutting their teeth. “If it Doesn’t Hurt” was third – and this was a show of confidence in their new material and a slight change in musical style, with less treatment on the vocals too. The crowd knew the words and sang along from the off, so there was no doubt they had been a welcome invitation to the festival. “Existential Dread” was the first opportunity to show a little more flexibility in the arrangements, with guitarist Mark Vollelunga adding a more melodic solo after so many pieces where he was spooling out driving riffs and fast, edgy solos. Hawkins showed more vocal versatility here too, with some softer singing. Later, at the start of “Go To War” he had a moment of a cappella, which was high, clear, and strong. So, while the heavier numbers are their stock in trade, there is, indeed, something more to Nothing More. “Jenny” was a more bleak and earnest piece, dedicated to his sister and to anyone who had problems with substance abuse. It’s not the first time I’ve heard American metal acts make a point of calling out these important social issues, and it’s hard to tell whether it’s a trend in the industry, that people feel they have to show that they care about these matters or whether it tells a sadder tale about our age, but I’m not going to call Hawkins out for being earnest – he’d earned the right with the authenticity of his performance. And just in case you thought everything had gone a bit soft and sensitive, the set closed with “This Is The Time (Ballast)”, a kind of black, djent disco number that broke down with Ben Anderson’s drums finally slowing, the guitars detuning into groans, and all the other tropes of modern metal dismembered chaos. Very nice, thank you. 5/6 (AM)
Jeg hadde sett frem til å se Bombus spille på Sweden Rock igjen etter flausen min forrige gang de var her og jeg rett og slett glemte konserten i entusiasmen av et meget hyggelig sosialt lag. Dette skulle vise seg å være en virkelig fin start på festivalen for min del. Mye folk var det også. Til å begynne med var lyden, og da spesielt bassen, veldig ullen foran scenen. Det løste seg med å forflytte seg foran miksetårnet. Jeg synes dette var en tvers igjennom solid performance, fra de fyrer av orkesterintroen til deres største hit «Deadweight». Det er helt klart et stort band på deres hjemmebane vi så her. Solskinn fikk vi også, men jeg synes det ble veldig mye høylytt prat blant publikum, kan hende var det entusiasmen over flott vær og første festivaldag? Uansett. Bra konsert! For meg ble høydepunktet da de spilte “Apparatus” og “Biblical”, begge sidene av den singelen er blant mine absolutte favorittlåter med Bombus. 5/6 (TR)
Mid-afternoon is the perfect time for some hard core industrial metal, no? So good thing to have Ukrainian cultural ambassadors and metal thought leaders Jinjer on the Festival stage – an uplift from the Rock stage last time they appeared. It was a good length set of twelve songs which covered the band’s output pretty well, though their latest album “Duél” made up the bulk. We were eased in with “On The Top” from “Macro”, a forceful, cut back sound, spare and dramatic. The simplicity of their live instrumentation is a hallmark of theirs. “Oh my god, Sweden Rock! So good to be back!” yelled Tatiana Shmayluk. The overall tone of the set was established early with the industrial metal madness of title track “Duél” but we also had some more subtle pieces, with “Green Serpent” (also from “Duél”) and “Teacher, Teacher!” from “Micro”. Fan favourites “Vortex” and “I Speak Astronomy” could not be omitted and were delivered with the necessary authenticity. Ironically, given the general brutality of their sound world, for the undersigned it was “Perennial” from “Micro” which was the stand-out moment. It was presented with a more complex arrangement and sound, with ambient tones used for the only time in the concert, and with more demands put on Shmayluk to show versality. She didn’t disappoint. Indeed, she had managed transitions between her two voices very well throughout the show and her singing voice was clear and deep. There was even a moment of crowd interaction on “Somone’s Daughter”, which Shmayluk dedicated to all the beautiful women in the crowd, when she asked the crowd to sing along. The set closed with “Pisces”, one of their earliest, but best pieces from 2016’s “King of Everything”. Having reviewed their last stint at SRF, I’d say that they have made a point of making their material, their whole performance a little more accessible to a crowd whose composition may be changing over time. Hats off to Roman Ibramkhalilov (guitar), Eugene Abdukhanov (bass), and Vlad Ulasevich (drums) who didn’t put a note out of place in this long, demanding set and whatever else was going on, gave the music all the raw force that the posture of the album versions requires, in this more open, friendly setting. 4.5/6 (AM)
After an 11 year absence, Skillet, from Memphis, Tennessee returned to Sweden Rock Festival. A set full of catchy choruses and big riffs, the highlights were rousing performances of «Hero» and «Monster» from the band’s 2009 album «Awake», which really got the crowd singing along and the last track, the powerful «The Resistance». Rhythm guitarist Korey Cooper is a force of nature on stage, displaying as much energy now as she did over 20 years ago. Some of the sound was lost in the outdoor setting and the band didn’t have the crowd in the palm of their hand the entire time, but when they did, it was joyous. 4/6 (AMF)
Etter Bombus var det dags for nok et gjensyn med et band med tre gitarister, Horndal. Disse mystiske folkene fra Dalarna, med sin skitne industri og nifse historier. De ble i siste liten flyttet ut fra teltet opp på Sweden stage da Cattle Decapitation på kort varsel kansellerte. Det er ikke trivielt å ta et så stort steg opp i scenestørrelse på noen timers varsel. Det er mer enn sceneriggen som skal passe et større format. Til å begynne med var publikum litt glissent, men det tok seg opp, og der hjalp det at Horndal har et steike tøft lydbilde. Det er seig metal dette, av et merke og sound jeg assosierer med flere svenske band i grenseland mot det med ekstreme aspektet. Siden sist jeg så dem her har de gitt ut både plate og tilhørende bok “Head Hammer Man”, og de er klart modnere nå. Jeg leste at den boka kom på grunn av at vokalist og tekstforfatter Henrik Levahn hadde skrevet ned så mange bakgrunnshistorier om hovedpersonen at han var redd de måtte begynne å rappe for å få plass til alt, så da ble det bok i stedet. Mange av disse historiene kommer som spoken words i løpet av konserten og gir det hele et alvorstungt preg som kler dem. Man forstår dette er historier fra virkeligheten. Om industri, arbeiderrett og fraflytning. Alvorspreget er ikke til hinder for entusiasme og spilleglede, og vi får mange erklæringer om hvor takknemlig de er for publikum og det å få spille for alle oss på Sweden. Jeg koste meg, og ser frem til å høre hvordan de tenker utvikle seg videre. Jeg kunne ønske meg litt mer variasjon i uttrykket kanskje, men de er tross alt et ungt band, med tiden på sin side. 4.5/6 (TR)
Endelig sommer og Sweden Rock Festival! Som en viss Mr. Lynott så elegant sa det: «The boys are back»! (Vi inkluderer alle girls også, selvsagt), klare for nye musikalske eventyr i sør-Sverige. Hva passer vel bedre enn å la de høytflygende svenskene i Night Flight Orchestra være første band ut på SRF2025 med sin «Foreigner goes Abba»-poprock? Det tar imidlertid noen låter ut i konserten før det tar skikkelig av (pun intended) med låtene «Devinyls» og «Gemini». Vokalist Bjørn Strid har imponerende kontroll på vokalen, og er en naturlig kaptein for et ellers stødig mannskap, men det er kordamene slash flyvertinnene Anna og Åsa som imponerer mest. For en presisjon og kraft i stemmene! Låten «Paloma» fra nyeste albumet sitter også bra, men dessverre står jeg igjen og er skuffet over alle låtene som ikke ble spilt. Sånn går det når bandet velger å ikke spille en eneste låt fra mesterverket «Skyline Whispers». Håper på et bedre utvalg på neste flight. 4/6 (BN)
De eldre danske drenge i Pretty Maids holder koken på imponerende vis, og har levert flere friske utgivelser de siste 15 årene, i tillegg til noen klassiske album fra 80-tallet. Med vokalist Ronnie Atkins i spissen låter bandet solid og tøft der de drar gjennom tre låter man kan kalle «moderne heavy». Når 80-tallsfavorittene «Back to back» og «Red, hot and heavy» spilles slag i slag svinger det for alvor. Atkins synger med stor kraft og kontroll, og danskene kan med stor selvfølgelighet gjenta suksessen med ny konsert om noen år, og da gjerne med enda flere hits fra superalbumet «Future world». 4/6 (BN)
Within Temptation, fronted by Sharon den Adel, claimed the pre-headline slot on the Wednesday night, having completely blown the roof off the festival in 2022. It was a set containing much of the same material as their last appearance, leaning heavily on the work from their latest utgave, “Bleed Out”. The set was, generally, a forceful one, starting with “We Go To War” and moving straight onto “She Bleeds Out” and “Faster”. So far, so fast. The ensemble playing was excellent throughout – they are a tight and well-drilled band. The drums were taut and punchy, the seven-string guitars as djent as possible. By the time we reached to “Don’t Pray For Me”, it felt a little that things were running out of steam and den Adel was having to push herself to generate the emotional pitch needed to support the music. However, she had a chance later on to show off more of her dynamic range in “The Reckoning” and “Lost” from 2011 which was a nice addition to the setlist given the other material. The set closed with something of a climax with “Mother Earth” and den Adel showing the finest qualities of her voice. The crowd had enjoyed it, had sung along and cheered, and the band had clearly appreciated the rapport. The pace of it was a little much at times, and starting with five fast, driven pieces didn’t leave them anywhere to go without unbalancing the set by changing tempo later on. Still, a strong performance that would have been worthy of the headline slot. 4.5/6 (AM)
Hos live-Opeth vet man hva man får – progressiv dødsmetall og progressiv rock, hver for seg eller i genuin syntese. Dette fikk vi naturlivis også i år. Åkerfeldt og gjengen gjorde utmerket anslag med første paragraf fra fjorårets «Last Will And Testament», og tok oss deretter med på en effektiv tur. En skrekkelig regnsky ankom Norje samtidig som Opeth, noe som medførte halvtom slette og stappfulle øl-telt under en for stor del av konserten. Dette var selvsagt uheldig, da det forstyrret opplevelsen uavhengig av hvorfra man betraktet. At Opeth leverte fra øverste hylle var det imidlertid ingen tvil om, og da svenskesolen tittet frem igjen var de kontekstuelle forholdene optimale for «Ghost Of Perdition», «Sorceress» og «Deliverance». Opeth på sitt beste kan ikke beskrives med ord. For lite spilletid blir min eneste innvending. Forferdelig bra, atter engang. 5/6 (BDD)
Årets første headliner var Slipknot, et band som aldri før har spilt på festivalen, men som nå, tjueseks (!) år etter debuten, dukket opp for å bidra med å hjelpe Sweden Rock inn i fremtiden. Mange hadde høye forventninger til Slipknot, især de under førti. Andre var igjen skeptiske til å måtte se «et nytt» band overta Festival Stage som hovedaktør. Til felles hadde de at de møtte opp (det var stappfullt på sletta da bandet ankom scenen). Da «(sic)» ble avfyrt, forstod vi alle hvor vi skulle, og deretter hamret det avgårde, via blant annet «Wait And Bleed», «Psychosocial» og «The Devil And I», til ekstranummerne «Spit It Out», «Surfacing» og «Scissors». Slipknot er et utrolig tight band, og de holdt et suggererende driv gjennom sine nitti minutter i fokus. Hvor godt de egentlig traff er vanskelig å si; jeg så og hørte både begeistring og klaging underveis og i etterkant av konserten. At Slipknot har klare meldinger og musikalske kvaliteter er det imidlertid ingen tvil om. De håndterte også hovedscenen ypperlig i produksjonsmessig forstand. 4.5/6 (BDD)
King Diamond er tilbake. Etter å ha turnert med Mercyful Fate og levert noen legendariske konserter med dem de seneste årene er det nå på tide å se mannen for seg selv. Det vil si, han har et band som ikke står tilbake fra noe. Der Mercyful Fate hadde denne onde fremtoningen mot det okkulte, har vi her det skrekkfilmorienterte universet i fokus fra starten. Scenen så ut som et sykehus med trapper som rammer inn trommesettet i sentrum. Det ser ikke bra ut for de pasientene som skal inn der, og det er vel temaet for de kommende skivene som danner bakgrunnshistorien her. Allerede fra starten med de to introduksjonsslåtene fra “Abigail” slår det meg med undring hvordan mannen leverer vokalen med samme sedvanlige presisjon som jeg har hørt så mange ganger før. Det er herlig å høre hvordan soundet på hele bandet faller på plass med en gang, det ville ikke vært det samme uten de klassiske doble gitargangene heller. Uten Andy LaRocque spesielt ville ikke det hørtes så fett ut. De fleste i dette bandet har vært med lenge og det merkes. King er smakfullt i ført sort kappe og flosshatt. Jeg har alltid hatt sansen for at han kjører et skille på stilen ut fra om han spiller solo, selv om det ..kremt.. er noen likhetstrekk. Det spilles både gammelt og fra nyere skiver. King er riktig godt humør denne kvelden. Falsettduellene med sin fru, iført gamlingekostymene gjøres med snert synes jeg. Det er kult å få servert et knippe nye låter underveis, det faller in i historien som serveres fra scenen også. Det var opptil flere der jeg ikke har hørt tidligere. “Electro Therapy” og “Masquerade of Madness” ble presentert og de virket lovende. Pasienten som ble trillet inn på scenen under førstnevnte fikk akkurat den type behandling det ble lagt opp til. Ouch. Mot slutten av konserten får vi et par eldre klassikere fra “the Eye” før ekstranummeret “Abigail” helt til slutt. Det er jaggu mye servert på et festivalgig. Lett inn på topp tre i årets Sweden Rock. 5.5/6 (TR)
Det viser seg at en passelig dose Adrian Vandenberg plays Whitesnake er en perfekt start på SRF dag 2. Det er faktisk helt vidunderlig å stå i solskinnet og høre den ene Whitesnake-klassikeren etter den andre bli fremført så til de grader bra, frontet av en eminent Mats Levén, som låter mer Coverdale enn legenden selv har gjort på aldri så lenge, og en elegant Vandenberg, som lirer den ene soloen etter den andre akkurat som de ble spilt inn på henholdsvis «1987» og «Slip of the tounge». Bandet ellers har også en meget smakfull tilnærming til materialet, som kun er hentet fra nevnte album, som Vandenberg selv spilte på. Med andre ord en konsert med bare høydepunkt, og umulig å velge en favoritt. Dette er Sweden Rock på sitt ypperste! 5/6 (BN)
Den tyske metal-dronningen Doro er atter tilbake på SRF. Til tross for sitt vinnende vesen og en imponerende stemme tatt alder i betraktning, blir jeg på ingen måte grepet av hverken låtene, bandet eller fremføringen generelt. Er Doro rett og slett blitt irrelevant, eller er det jeg som har sett om igjen det samme showet med en artist som jeg egentlig aldri har tenkt at har så mye å by på? Jeg går med på at Warlock-klassikere som «All we are» og «True as steel» alltid er moro å høre, men etter en til de grader generisk affære, uten gnist fra hverken band eller vokalist, var dette trolig min siste Doro-konsert. 2/6 (BN)
Dark Tranquillity, one of the «Big Three» of the Gothenburg sound, got the afternoon shift on Thursday. For a band that is marked by its more extensive use of electronica on top of the more conventional textures of dark metal, the sound balance was particularly important, and the festival team did a great job. There was excellent separation between Mikael Stanne’s deep growling vocals, Martin Brändström’s keyboard washes and lines, and Johan Reinholdz’s shimmering tremolo guitar work. The band were tight and the sound was dry and edgy. The set got off to a brutal start with “Last Imagination” and “Nothing To No-One” and these rather set the tone for what followed. Not the biggest crowd, but a lot of proper fans their to see their local heroes. “Therein” from 1999 was a nice addition to the set, a real crowd pleaser and a chance for Stanne to show that he can also sing well. His clean voice was generally good throughout, sonorous and low. Closing with “Lost to Apathy” and “Misery’s Crown” put the lid on a showcase of the variety of the band’s output. It had been a well composed, well paced set, delivered with force and not a little panache. As the last notes faded out into another ambient wash from Brändström, the applause drowned it out. A good start to the day for the undersigned. 4/6 (AM)
Endelig er det duket for festivalens første norske (og ikke minst bergenske!) band. Slomosa er blitt intet mindre enn et internasjonalt stonerrockfenomen, og det er lett å både se og høre at bandet har turnert nesten non stop det siste året. Fra åpningen med «Cabin fever» til avslutningen med «Horses» er bandet som en karavane med ørkenskip som vralter over publikum og lar dem ligge igjen i sanden hivende etter pusten. Ikke noe heseblesende tempo eller briljerende instrumentering, men bare voldsomt pågående driv, særlig anført av gitarist Tor-Erik og bassist Marie. At Slomosa sitter helt fremme i dromedar-sadelen er nylig bekreftet av at selveste Mastodon tar dem med som support på to konserter senere i høst. 5/6 (BN)
Kreator spiller på en festival nær meg nesten hvert år, så har ikke lengre oversikt over hvor mange ganger jeg har sett de tyske thrashveteranene. De holder seg imidlertid fremdeles forbløffende friske og raske, og gyver løs på låt etter låt med Mille som innpisker. Allerede på andre låt starter han med åpningsriffet på klassikeren «Coma of souls», bare for å stoppe etter 10 sekunder for å be om at publikum må stille seg opp til wall of death. Må innrømme at jeg er mektig lei alle band som hele tiden maser og skriker om «circle pit». Spill heller en fet låt i stedet for! Riktig nok kommer det noen gode gamle høydare med «People of the lie» og «Extreme aggression», og skal saktens innrømme at det låter storslått på flere nyere låter også. Og om jeg ikke tar helt feil, får jeg se mine tyske venner igjen om kort tid, og drømmen om mindre mas og flere gamle låter lever videre. 4/6 (BN)
Someone in the front row shouted «It’s Marilyn Monroe with a guitar!», but Samantha Fish from Kansas City is very much her own woman, having released seven studio albums. Last year, she went on tour with Slash as well as the Rolling Stones. From the moment the popular contemporary blues artist set foot on stage, she was completely in control of her musicianship and performance. Kicking off with a powerful MC5 «Kick Out the Jams» cover, her set showed influences from rock, country, bluegrass and soul. Unlike some other modern blues artists, she doesn’t rely just on guitar solos and soaring vocals, but more on the quality of the songs, such as the mid-set highlight «Bulletproof» from Fish’s «Kill or Be Kind» album. The crowd clearly loved her, and it would not be surprising if she returns to the festival on one of the bigger stages. Fish’s band also deserve credit for a high energy, tight performance, particularly the drummer. 4.5/6 (AMF)
La oss bare få det sagt – The Sex Pistols uten Johnny Rotten lyder ikke som verdens beste idé. Rotten er en for integrert del av bandet til at han (egentlig) kan byttes ut. Sånn forholder det seg. Samtidig får tanken på et samarbeid mellom Jones, Cook og Matlock punkblodet til å bruse, spesielt over Sex Pistols-materialet, so why the snot not? Noe av det virkelig rørende med konserten på Festival Stage torsdag ettermiddag, var at en skog med mennesker hadde møtt opp tilsynelatende uten særlig forventninger («Sid er død, Rotten vil ikke være med og Sweden Rock har aldri vært et sted for punk»-holdningen kunne både tas og føles på fem minutter før inkarnasjonens ankomst). Og så, plutselig, kokte det (over). «Holidays In The Sun», «Seventeen», «Pretty Vacant», «God Save The Queen», «Satalite» «Anarchy In The U.K.» etc. – Jones, Cook og Matlock spilte utemerket sammen, Carter gjorde en super figur og lyden fra hovedscenen satt som et skudd. Det var få punk-skjorter å se på sletta denne timen. Samtidig virket det klart at det finnes et sted for punk i hver og en av de fremmøtte. Torsdag ettermiddag eksemplifiserer tekst og kontekst i skjønn forening. 5/6 (BDD)
Korn delivered a set full of thunderous drumming and brutal bass lines, decorated by a dramatic light show. Frontman Jonathan Davis was on fine form and his vocals were near perfect, whether he was rapping or roaring. It was a powerful performance by the whole band, from kicking off with «Blind» and ending with «Freak on a Leash», they had the crowd almost transfixed. Highlights included «Cold», where Davis’ vocal register shone and «Falling away from me». Older tracks also featured in the set, such as «Twisted Transistor». The band kept several generations of fans happy, and undoubtedly gained new ones. It was the best headline performance of the festival. 5.5/6 (AMF)
Dream Theater har gjestet Sweden Rock flere ganger og alltid levert. Til forskjell fra forrige gang de fyrte opp Rockstage-scenen, var det Portnoy som nå satt bak bøttene. Forventningene var følgelig og av gode grunner ekstra høye i år. Med «Night Terror» gikk de løs på oss. Dernest fulgte «Act 1: Scene Two: Strange Déja Vu» (og dernest «Fatal Tragedy») før «Panic Attack» og «The Enemy Inside» fortsatte og blåse hodet av oss. Undertegnede har sett Dream Theater flere ganger (også på Sweden Rocks Rockstage), men aldri før har han sett dem så vitale og med så bra lydproduksjon. Det er lite tvil om at Portnoys tilbakekomst har revitalisert dem, og under «Pull Me Under» satt absolutt alt som det skulle, avleveringsmessig så vel som opplevelsesmessig. Dream Theater, som nok er ute med sitt mest konsise album på flere år, bør oppleves live under pågående turné. 5/6 (BDD)
Denne dagen unnet jeg meg en middagslur som gikk skeis. Mye stress og lite søvn er ikke topp opplading til festival. Long story short: Jeg sovna av og måtte sprinte inn til området for å nå Myrkurs gig på slutten av dagens program. Nå skal det sies at det knapt kan finnes mer passende artist å skulle se når man først har havnet såpass i uføret. Jeg har sett henne før og visste det var bare å ta seg sammen og løpe som f. De av oss som valgte bort Dream Theaters performance på Rock Stage fikk en riktig magisk opplevelse. Myrkur leverer musikk som beveger seg mellom svartmetallens råskap og det hinsidisk vakre uttrykket som ofte minner meg om øyeblikk levert meg av sangere som Gunnhild Sundli og Anneli Drecker, og på samme måte kombineres det musikalsk drømmende med en visuell skjønnhet i alt som skjer på scenen, kostymene, lyssettingen, bruken av dekor. Det er svært svært vakkert dette. Gjennom de mer enn ti årene Myrkur har vært aktiv har hun gitt ut en hel del musikk. Denne kvelden begynte med materiale fra den nyeste plata, “Spine” fra 2023, men det ble etter hvert en fin blanding, der jeg nok favoriserer de mer folkemusikknære låtene, men igjen, det er i det musikalske spennet jeg finner den dype meningen. Selv om Myrkur er Amalie Bruns soloprosjekt synes jeg det er riktig å fremheve de utmerkede musikerne hun har med seg. Kanskje mest av alt Maja Shining på bass og sang. De duettpassasjene de to gjorde var nydelige, og samspill og treffsikkerhet er ord som var nærliggende for alle de på scenen. Det er mye rutine i det Myrkur gjør, men det blir aldri glatt. Jeg tror ekstranummeret, “en sang til en svensk manns ære», «Bathory’s “Song to Hall up High”, ble der Sweden Rock 2025 peaket for mitt vedkommende. Helt nedstrippet piano og sang, og med kun to minutter til rådighet gjennom betydelig lydsmitte fra naboscenen, likevel: perfekt! 6/6 (TR)
Det virker nesten som om han kommer hjem når Jorn inntar Sweden Stage denne ettermiddagen. Mr. Lande har spilt en rekke ganger på festivalen i tidligere år, og trives åpenbart med å være tilbake igjen. Publikum er minst like fornøyd, og er med fra første anslag på det som er en slags medley av fire -fem låter, som starter med «Over the horizon radar». Er ikke selv så stor fan av slike medleys, men Jorn og (g)jengen får til en frisk start. Videre blir det mange låter fra de nyere utgivelsene, og dessverre tre coverlåter for mange. Hvorfor ikke spille flere egne låter når katalogen er full av gull? Heldigvis fikk vi høydaren «Stormcrow». Stilig at han også tar med «Walking on water» fra Dracula-albumet. Bandet låter tett og bra, og særlig gitarist Adrian Sunde Bjerketvedt stråler med sitt gitararbeid. Og om du lurer på om Jorn fremdeles er Norges beste vokalist, så er svaret et rungende «Yeaaaah!». 4,5/6 (BN)
Huggorm er et relativt nytt fenomen for undertegnede, og som sjarmerer med sin forfriskende musikal-rock i samme gate som Meat Loaf og Queen. Det er knyttet litt spenning til om bandet klarer å gjenskape live de voldsomme arrangementene fra innspillingene, og det kan avsløres med en gang at svenskene ikke er langt unna med å få det til. Allerede tredje låt er favoritten «Som Paul och Gene», som er et herlig nikk til 70-talls-Kiss i melodi og lyrikk. Det går slag i slag med stilige sanger, og to vokalister med enestående bra stemmer, men det er også tydelig at bandet ikke har veldig mye sceneerfaring, sånn at det bare tidvis blir en overbevisende kobling til publikum de spiller for, som forøvrig har møtt opp i tusentalls. Først på den ellevilt gode låten «Benny» tar det for alvor fyr i teltet, og da gjenstår kun en siste låt før showet er over. Ser frem til neste anledning til å se Huggorm, som sikkert kommer til å bite enda kraftigere fra seg. 4/6 (BN)
“Rrrrrr”
Abbath er et band som alltid er befengt med en viss risiko, man vet ikke helt hva man får før man står der. Det skulle vise seg at vi fikk den riktige utgaven på kveldens gig på Sweden stage. Det gikk unna i et forrykende tempo, presist, klinisk og brutalt. Hovedpersonen selv virket å være i knall humør og det er et tight band dette her altså. Det låt skarpt og presist selv om vokalen til tider var litt vanskelig tilgjengelig. Det er en flott katalog de tar fra, med klassiske Immortal-låter som høydepunkter. Mye pyro og massive blastbeats sørget for en fin session i mørkets tegn. Jeg klarte i hvert fall ikke henge med nebbet når man får servert låter som “Sons of Northern Darkness” og “Mighty Ravendark” på en slik maner som dette. Så må man jo humre litt over denne kombinasjonen av en vokalist med så mange fakter, sammen med et band som fremstår ekstremt seriøse. Jeg er svært takknemlig for at Sweden Rock har plass til klassisk svartmetall, det er mer opp min gate enn det meste her, skal jeg være ærlig. 4.5/6 (TR)
Det finnes «Gubberock». Det finnes også «Stadiongubberock», og D-A-D tilhører, som kanskje eneste band i verden, sistnevnte. Og komme ikke her og tro at stadiongubberock er noe sirumpa og sløye greier, det er det motsatte! Igjen spiller D-A-D opp til dans, og for en «simpelthen dejlig» fest det blir. Det er fristende å bare vise til min anmeldelse fra 2022 (insert link!), men det avsløres herved at bandet er minst like bra tre år senere. Nytt sceneelement er på plass i form av en enorm bøffelhodeskalle som dekker nesten hele scenen, der trommene er plasser midt i, og som heises opp og ned i løpet av konserten, og som resten av bandet sprader rundt på. Låtene er stort sett de samme som sist, fremført minst like bra som sist. Publikums respons er som om de ser «verdens beste band live på Sweden Rock». Og kanskje gjør de nettopp det. Igjen er det «Sleeping my day away» og Laugh & a half» som blir konsertens klimaks. Jeg har simpelthen ikke en god forklaring på hvorfor D:A:D er så suverene hver gang jeg ser dem. Er det min Rock n roll Radar det er noe galt med? 5,5/6 (BN)
On tour celebrating 60 years of music, Scorpions came to the Festival stage on Friday night. I’d like to say it was a workmanlike show, but it fell a little below that. It’s not that the band can’t play – they can. It was not an embarrassing spectacle of musicians well below par struggling to deliver. Rather, it is a mechanical performance by musicians so well drilled, who have played the material so often, they can play it with their eyes closed. The staging was dramatic, with a dazzling, busy lightshow and a twenty-plus foot tall animatronic scorpion looming over the stage from behind the drumkit, its pincers weaving in time to the music. The setlist was a dip-in-and-out look at the band’s history, with a ‘70s medley made up of “Top of the Bill”, “Steamrock Fever” and “Catch Your Train”, a couple of tracks from the ‘80s, including an obvious fan favourite “The Zoo” from “Animal Magnetism”, where the band showed that they still have their chops, and “Bad Boys Are Running Wild” from “Love At First Sting”. Klaus Meine’s vocals were acceptable but never delivered with the force or range the great man once had, except perhaps on “Send Me an Angel”, where he was in excellent voice. This was otherwise a predictable exercise in crowd control, with Meine conducting the crowd as they took over for the chorus. “Wind of Change” came next, oddly placed mid-set. It remains one of the band’s most iconic pieces despite differing in style from much of their output, and it sounded good, the guitar slink and atmospheric and the vocals upbeat and clear, but did not have the kind of emotional impact it ought to. In fact, none of the set did. The order of the songs did not create a dynamic or a shape to the concert: it was more about ticking them off, and the two song encore of “Blackout” and “Rock You Like a Hurricane” was a predictable climax with more spectacular lights and a slight increase in tempo and energy. The substantial crowd seemed to enjoy the show, but it was not a set which did the band’s legacy much credit. It’s a bind. Festivals have to fill their roster with bands who are touring (and who will draw crowds), but bands living on the very tail ends of their careers, who are there more for nostalgia than musical expression, are just keeping other bands out of the headline slots. On the other hand, who is going to tell Scorpions they aren’t getting a headline slot? At sixty years, you should be resting, retired, on a fantastic legacy not squeezing it like a lemon. 3.5/6 (AM)
I’ll have to admit first that I know nothing of Meshuggah’s music and had chosen this show because of their reputation with other musicians. I’m still not entirely sure what it was I experienced. The sound world was percussive, even brutal, with driving rhythms of demanding complexity and vocals as visceral and harsh as any I have heard. The music was relentless, with only changes in texture and structure indicating any break in the first four numbers. You had to marvel at the level of technical ability of the musicians, particularly drummer Tomas Haake, who was all too often shown on the screens, totally absorbed in holding the material together, ably supported by Dick Lövgren on bass and Mårten Hagström on rhythm guitar, who never stopped moving. There were no guitar solos from Fredrik Thordendal early on or moments of musical pyrotechnics, but the togetherness of the band was remarkable, given the density and speed of the material. All of this was supported by a brilliant light show, literally and metaphorically. It was, like the music, densely structured, with spots and cones creating geometric patterns inside the stage space and lasers creating nets over the audience and around the band. It looked almost like the music sounded. There was a pause after the first four numbers for vocalist Jens Kidman leaned back a little from his general looming posture to speak to the crowd, a warm and friendly moment, expressing how glad the band were to be playing on Swedish National Day. And then the wall of industrial muscle resumed with the same pulsing polyrhythms, contrasted only by occasional guitar motifs and brief incomprehensible solos. Obviously, this is music with the element of melody almost entirely removed, stripped back to rhythm, texture and atmosphere, almost like music by Mark Rothko. But then the guitar lines, when they did show through, were all the more striking for it. The final slot in the evening, at 23.30, on the Rock stage at SRF is an interesting one, but it was perfect for Meshuggah. You’re on after the Festival stage headliner has closed, and you know a lot of people are going to drift back to their tents, but there were plenty of people there for this force-of-nature experience. I’m not sure I’d say I am now a fan, but I could only be impressed by the technical quality of the performance, but more than that, the intensity which underpinned the gripping atmosphere of the set, and the commitment to give the set 100% last thing at night. Absolutely first rate. I would recommend Meshuggah in the moonlight to everyone. 5/6 (AM)
Etter å ha bivånet spektaklet som er the Good the Bad and the Zugly tok jeg meg en tur inni teltet for litt Doom. There’s nothing like a little Doom now is there? Dette er et nytt bekjentskap for meg, men det er ikke tilfeldig at jeg tok turen. En gammel musikalsk kjenning har vært involvert her. The Crypt er frontet av Pepper, en kvinne med en meget høy tilstedeværelse. Hun kjører et kostyme og en stemme som virkelig er noe utenom det vanlige. Kraftfullt så det holder. Jeg syntes de spilte bra, og jeg likte stilen deres, tungt, seigt, velspilt og jeg likte orgelspillet meget godt. For oss som liker denne typen musikk var det lett å høre at Leif Edling må ha hatt en innflytelse her, det var faktisk ikke så langt fra Avatarium til tider synes jeg. Pepper ligner ikke mye på Jennie-Ann dog. The Crypt er et ganske ferskt band, de har gitt ut en plate. Jeg synes de spilte bra i mørket og de fikk fin respons fra publikum. Dessverre måtte jeg løpe innen de var helt ferdige for å få med meg Wishbone Ash, men dette havnet på min “skal sjekkes ut”-liste. The Crypt har forresten gjort et samarbeid på tittelsporet til “Rock Kommander” med Dee Snider, den er også kul og viser hva det er man har med å gjøre her. Den ligger på youtube og anbefales herved. 4/6 (TR)
This was Soen’s debut at SRF, surprisingly given their long history and having in Joel Ekelöf arguably one of Sweden’s best rock vocalists. The set had a martial atmosphere, starting with the sound of helicopter blades and machine-gun fire. The songs chosen, the openers “Memorial” and “Martyrs”, midset anthem “Unbreakable” and the brilliant closer “Violence”, all reflected that, and it was as if the band had decided to try to make a point, to talk about war by singing about it. I’ll have to say I’m not sure what Ekelöf wanted us to consider fighting for, or against, though he seemed to advocating something with the strength of his voice and gestures. His vocals were forceful and earnest, strong as ever, and band on key. But at the same time, as the set progressed and he built up his rapport with the audience, things became increasingly friendly, with a lot of smiles from the band to the significant numbers of ildsjeler who had filled the gentle slope up from the stage back towards the festival område. It didn’t take the edge of the performance – the energy remained high, the playing tight (we’ve got Martin Lopez on drums, so what do you expect?), but if there was meant to be a serious message, I think it was supplanted by a general feeling of bonhomie and enjoyment of the music. The crowd sang along freely, whether encouraged to or not, and fists and horns could be seen raised in numbers, throughout. When Cody Lee Ford stepped forward for a solo, there was a cheer. He played very well throughout though he had few solos of any note. Lars Enok Åhlund on guitar and keyboard and new member Stefan Stenberg on bass were both excellent as well. The character of Soen’s music has changed considerably since early days, and it was telling that “Savia” from 2012 Cognitive was the only piece from before 2019 on the setlist – though it sounded great and did not fit ill with the rest. This was a set which adopted the character of the most recent three albums, and while the songs on “Memorial”, “Imperial” and “Lotus” (three each) remain long and somewhat complex, they lack the brooding introspection of the early work, and this necessarily means we end up something which is a bit of a prog-anthem-singalong. It’s hard not to enjoy it, with Ekelöf on such good form both vocally and personally, but for people who preferred the tone of the earlier music, this was closer to Eurometal than Riverside and perhaps not as bleak as advertised. I enjoyed it, but I didn’t really want to come away with a smile. 4/6 (AM)
Lørdag er Turbojugends sin dag på den svenske sletten, og det er trolig ikke tilfeldig at The Good, The Bad and The Zugly spiller samme dag som Turbonegro, siden nettopp GBZ trolig er det mest vellykkede eksempelet på et band som forvalter Turbos scandi-punk videre og gjør det til noe eget. Det var derfor ingen overraskelse at en haug med folk iført denimvester møter opp til formiddagskonsert, og de får se at GBZ fyrer av fra første tone i gitarintroen på «Welcome to the great indoors». Herfra går det i et bankendes kjør, via høydepunkter som «Vik bak meg Satan» og «The kids are alt-right». Vokalist Ivar Nikolaisen gjør jobben i front med bravur, og viderefører også Hertis sin tradisjon om å la all prat mellom låtene foregå på det lokale språket eller dialekten. Både morsomt og effektivt! Bandet leverer en stilsikker leksjon i effektiv hardrock, og når konserten avsluttes med den helt nye låten «New kids on the block-chain» er det bare å konstatere at scandipunkrocken lever i beste velgående, både med og uten Turbo. 5/6 (BN)
Det synes å være bred enighet om at Black Country Communion har sett sine beste dager – ikke fordi de har tapt seg i utøvende forstand, men fordi fjorårets album fremstod uinspirert. Da Hughes, Bonamassa, Bonham og Sherinian labbet inn på Festival Stage lørdag ettermiddag og avfyrte «Sway» (etterfulgt av «One Last Soul» og «Wanderlust»), glemte vi imidlertid helt dette. 73 (snart 74) år gamle Glenn Hughes synger fortsatt ubeskrivelig bra, og Joes gitartone er fra øverste hylle. Produksjonsmessig fungerte det også utmerket – Hughes og gjengen håndterte hoverdscenen på mesterlig vis. At Bonamassa ikke lenger stortrives i Black Country Communion er imidlertid dessverre merkbart. Samtlige gitarsoli er kortere nå, uten at de dermed blir bedre, og han virker ikke lenger like begeistret for å spille låtene. Jeg er blant de som har sett Black Country Communion flere ganger og noterer ikke årets opptreden som bandets ypperste. Allikevel: Når Hughes, Bonamassa, Bonham og Sherinian forener krefter, skjer det fantastiske ting. Full gåsehud under siste nummer «Black Country». 5/6 (BDD)
Kicking off with the catchy «Hurry Up and Die», Turbonegro arrived on stage in style and delivered a high energy glam rock injected punk performance. It was the Norwegian band’s first visit to Sweden Rock Festival since 2018. An early highlight was «Rock n Roll Machine», where frontman Tony Sylvester pulled off some robotic dance moves. Sylvester charmed the crowd with his chat «We were at Sweden Pop last week, it didn’t go so well. It’s great to see you» and he also told jokes about Elon Musk. The highlight of the set was the anthemic «Hot For Nietzsche», which is possibly the poppiest song the band has written. 4/6 (AMF)
Allright! Det er klart for klassisk amerikansk thrash med Exodus. Årets Sweden Rock skulle vise seg å bli en kjølig affære, men da er det jo fint å ha band som varmer bra. Exodus bruker å bety hopping, dansing og synging. Det skulle vise seg å holde stikk i år også. “Bonded by Blood” åpner, og den sirkelbevegelsen Rob Dukes gjør med hånden viser seg fullstendig unødvendig, for det tar umiddelbart av. Energien som formidles fra scenen er smittende, og fortsetter over i “Iconoclasm”. Jeg syntes kanskje performancen fra scenen virket litt anstrengt, nesten litt kortpustet på en måte. Stemningen var topp lell. Det var fint å se folk i alle aldre, og da mener jeg det bokstavelig, hive seg inn i den digre malstrømmen som varte gjennom hele konserten. Denne lett anstrengte stemningen forsvant utover i settet synes jeg. Lyden var bra tvers gjennom og låtmaterialet Exodus stilte med var meget sterkt. Mot slutten fikk vi et knippe gladlåter fra min preferanseskuff. “A Lesson in Violence”, “the Toxic Walz” og til slutt “Strike of the Beast”, med en klassisk wall of death-sekvens. Det er ikke helt min kopp med te, men jeg fikk da tatt noen runder på gulvet i det som for meg ble årets siste konsert. For meg en fin avslutning på en fin festival tross noen glipptak, og da refererer jeg til mine egne sådanne altså. 4.5/6 (TR)
The closing slot at a festival is a special one. It sets a seal on the occasion, either by an explosive finale or a gentle embrace. This was the former. With enough pyro to use up the budget for six Slottfjells, life-size model tanks and an armoured “car” for Hannes van Dahl’s drum kit, combined with exaggerated ensemble vocals and a simply massive sound, Sabaton turned it up to 11 for the close, twenty years after their first performance. In a curious contrast with Within Temptation’s strained anti-war advocacy earlier in the weekend – an irony apparently lost on everyone – the set was made up entirely of songs about, even celebrating war. Front man Joakim Brodén strutted around the stage in a bodice made up to look like armour plate and the band wore camouflage trousers. Brodén’s voice was on excellent form and his persona was dialled in – and up – to the occasion. The songs are short, delivered fast, like pizza. You’d hardly caught your breath from the first explosions before “Ghost Division”, “The Last Stand” and “Fields of Verdun” are already gone. The band’s performance is tight and professional. These are hard-working, successful musicians who know their trade. They haven’t become one of Sweden’s most successful bands by being slack. But it’s also the rapport with the audience that has propelled them on from their more modest appearance at this festival twenty years ago. The audience was thick on the ground and to a man, woman, and child (they should have been in bed) caught up in the atmosphere of the spectacle. Brodén is pure gold for a band of this kind, as a frontman – witty, charismatic, mischievous – as well as a good vocalist. He tried, and failed, to play “Smoke on the Water” on a Hello Kitty guitar (I’ve heard worse). He teased his colleagues on stage. He took moments for repartee between the blisteringly short numbers. We also got the debut of the latest (war themed) single “Hordes of the Khan”, which went down extremely well. The audience already knew the words, they chanted along in, well, hordes. The atmosphere continued and continued. The band had the audience in the palm of their hands and it is this trick that has made them the force they are. Fan favourites were therefore not to omitted – “Primo Victoria”, and before that, “A Lifetime of War”. The set closed with “To Hell and Back” with another volley, another salvo of pyrotechnics and fireworks to put a cap on the weekend’s proceedings. From a fan’s perspective, nothing was missing – they played the songs they likely wanted to hear in an order which made sense and ratcheted up the atmosphere to a spectacular climax. For the undersigned, the whole experience was incomprehensible, but like it or not, it is theatre metal at its most effective. A celebratory end to a week marked by bonhomie, good musical variety, lots of burger stalls, biblical rain, and some first rate performances. 5/6 (AM)
