Alpha Dog 21
I 2010 var man viss på at Styx ville nyte aktivt otium i tråd med brorparten av tilårskomne rockeband, hvilket innebærer å turnére klassisk materiale inntil kroppen imploderer. Fire år etter Deep Purples «Now What?!», og samtidig med disses «Infinite», leverer dagens Styx – inklusive James Young, Chuck Panozzo og Tommy Shaw – konseptalbumet «The Mission». Ikke bare er plata overraskende god; den revitaliserer selve idéen om Styx, som katalysator for et flunkende nytt kapittel i bandets krønike. «The Mission» blir Styxs «Now What?!».
I 2021 nyttes samme format kontra «Crash Of The Crown». «Circling From Above», amerikanernes attende studioskive, innestår en ytterligere formatrepetisjon, med ubetinget suksess. Styx har nådd erkjennelsen av at det er mulig å smi storstilte konseptalbum av 40 minutters varighet, befestet med korte, poengterte komposisjoner som favner hele spekteret av ensemblets stilistiske interessefelt; dette siste overdrar både «Crash Of The Crown» og «Circling From Above» progressive incitamenter. Begge platene smis over en lest av absolutt musikalsk frihet, hvor alt er lov, så lenge det klinger godt, meningsbærende og spennende. Vi taler selve definisjonen av progressiv utøvelse. Veteranene viser dessuten at progressiv rock ikke nødvendigvis handler om ekspansjon av tid; ingen av årets enkeltlåter drar ut i over fire minutter.
Tekstlig behandles forholdet mellom teknologi, natur og menneskehetens ambisjoner. Musikalsk forpaktes bandets historikk av harmonikompleks barokk-pop, med stilistiske avstikkere hvis eklatante form utmaler direkte celebreringer av kanoniserte titaner, det være seg The Beatles, Queen, Django Reinhardt, Steely Dan, The Kinks, Pink Floyd, Sparks, The Who eller Elton John. Her nedfelles et uvanlig inspirert begjær etter kunstnerisk lek, simultant med at det musikalske deponeres maksimal substans, under toppmålt produksjon.
«Circling From Above» åpner ikke for et eneste svakt innfall eller en eneste overflødig tone. Plata utgjør derimot en anomali, også fordi det synes umulig å utkrystallisere høydepunkter, men i god/dårlig sportsånd skal nevnes mollstenkte «Michigan», pop-symfoniske «It’s Clear» (som dessuten er en orgasme i instrumenterings- og arrangementskunst), vaudeville-gratialet «Everybody Raise A Glass», pseudo-sigøynersvingende «Blue Eyed Raven» (armert med smektende trekkspill, strykere og gnistfykende fiolinsolo), The Beatles-tributten «She Knows» (med nydelig klarinettsolo), samt ikke mindre hyllestvennlige «The Things That You Said». Sistnevnte intonerer som orkestrert rocke-elegi, gitt frodige operettesveip, men eksploderer etterhånden i et insisterende repetisjonsostinat som aldri er ment å fremstå som annet enn Styxs personlige eksplorering av riffet fra John Lennons «I Want You (She’s So Heavy)». Påfølgende «We Lost The Wheel Again» er forøvrig som den morsomste hyllesten til The Kinks og The Who siden Jet Black Joe herjet hjemlandet.
Da «Circling From Above» stiller betraktelig jevnere enn både «Crystal Ball» og «Pieces Of Eight», samt hakket hvassere enn «Crash Of The Crown», står vi faktisk overfor tidenes beste Styx-plate, 53 år ut i karrieren…
5.5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 18. juli 2025
