Mandag 29. juni 2026
Når du har en låt som «Message In A Bottle» å åpne med, legges lista høyt, og det funker. Skikkelig! Låten ble skrevet for trioformat, og med det samme oppsettet i kveld satt åpninga som et skudd. Med krystallklar lyd over hele fjøla var åpninga optimal for en gammal Police-fan. Sting er kanskje en av de mest undervurderte bassistene jeg kan tenke meg, og med sin særegne stil er han lett gjenkjennelig både visuelt og lydmessig. Tommel og pekefinger på høyrehånda jobber iherdig. Litt mer tvilsom er jeg til at han har headset-mikrofon i motsetning til den mer tradisjonelle mikrofonen på stativ, men grunnen skulle vi forstå litt senere i settet, der han satt på en barkrakk. Aner vi noen vondter i en ellers tilsynelatende svært godt trent 74-årig kropp? Allerede i åpningslåten skulle vi få stifte nærmere bekjentskap med trommis Chris Maas, som fikk slippe seg litt løs, og om han ikke er Vinnie Colaiuta, gjorde han et særdeles godt inntrykk denne mandagskvelden. «Ten Summoner’s Tales» er en av mine favorittskiver gjennom tidene, og «If I Ever Lose My Faith In You» sitter som et skudd. Det er litt av en åpning vi er vitne til i Trondheim. Sting er kjent for å endre på fraseringene i låtene sine i en live-setting, så også i kveld. Det er tidvis mye ad-libs, noen som kanskje setter ut publikummere som ikke kjenner materialet så godt, men det understreker hvor musikalsk herremannen er, noe som forsterker opplevelsen for den som har lånt øre til artisten i årevis.
«Fields Of Gold» fra ovennevnte skive fungerer også godt, med et nydelig bakteppe på skjermen bak bandet. Det visuelle er viktig, altså! Og nå er det på tide å framsnakke gitarist Dominic Miller, som har fulgt Sting de siste 35 årene eller deromkring. Han spiller alltid særdeles smakfullt, og soloen på «Fields Of Gold» er av det virkelig lekre slaget, noe sjefen sjøl også visste å sette pris på. Før neste låt, var det lett VM-stemning på scenen, da Sting proklamerte at han skulle ha tre minutters ‘hydration break’. Litt lun, britisk humor har vel aldri skadet noen. Under «Never Coming Home» slo det meg plutselig hvor likt gitaren låter som gitaren på «Bring On The Night», hvordan har jeg ikke lagt merke til det før? Det ble en utmerket detalj i en låt jeg egentlig ikke har et så nært forhold til. «Synchronicity» ble The Polices siste utgivelse, og den står som en bauta i samlinga mi, og av låtene som ligger høyt på lista, er «Wrapped Around Your Finger». En dempet versjon ble nok litt kjedelig for de mer feststemte i publikum, men rent personlig ble dette et høydepunkt underveis, for den låten rører virkelig noe i meg, og når tempoet dras opp på en annen Police-klassiker, «Driven To Tears» er denne skribenten skikkelig fornøyd med setlista, sjøl om jeg har en krafitg høne å plukke med den godeste Gordon Sumner, men mer om det litt senere. «Shape Of My Heart» ga særdeles god gjenklang i publikum, da et unisont «ååååååhh!!» ble utbrudt, og for en perle av en låt den er! Siste låt før ekstranumrene ble, ikke overraskende, «Every Breath You Take», og allsangen var et faktum. Men så var det oss da, Gordon… Du spurte hva vi ville høre nå, og ettersom du snøyt meg for «Seven Days» sist vi møttes, var den et krav denne gangen, men etterkom du kravet? Nei, det gjorde du ikke. Dermed blir det sånn at det du får av trekk i karakter i dag, er utelukkende på grunn av dette. Neida. Joda. Neida. Men denne lekre favoritten av en låt skulle jeg så gjerne ha fått oppleve live før vi ikke sees flere ganger. Da får det være som det ble, med en utvidet «Roxanne» med allsang i pissregn, før en som alltid fantastisk utførelse av «Fragile» avslutter en konsert med en av mine favoritter som jeg kommer til å huske lenge.
Sting fyller 75 år i oktober, og fremdeles er stemmen intakt, selv på de høye partiene på låter som «Roxanne», mens for eksempel «Every Little Thing She Does Is Magic» var lagt ned sikkert fem halvtoner. Likevel fremstår det som en enkel oppgave for den godt voksne mannen å mane fram de musklene som behøves i strupen for å levere på overbevisende manér. Det lover godt for det framtidige besøket han lovte oss. Jeg gleder meg, med da får jeg «Seven Days», ikke sant?
5/6 | Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad
