Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Heather Porcaro
– Hei, Steve. Fint å se deg, tiden har gått siden sist vi pratet.
– Ja, det er en stund siden, er det ikke? Det er moro at vi har noe å prate om igjen, jeg har gjort akkurat det jeg har hatt lyst til så lenge, så det har vært deilig å kun fokusere på låtene mine. Verdens beste følelse!
– Så bra! Du har hatt litt tid til å jobbe også, det er jo tross alt ni år siden “Someday / Somehow” kom.
– Nei, det kan da ikke være sant?? Si at det er seks år eller noe sånt, i det minste. Har det virkelig gått ni år?
– 2016.
– 2016? Da har det faktisk gått ni år! Herregud! Vel, det som er spennende, er at måten jeg jobbet på når jeg skrev tidligere, det være seg filmmusikk eller om jeg er på veien med Toto, så jobbet jeg med begge deler simultant. På veien med Toto hadde jeg et eget hotellrom med studio-utstyr satt opp, der jeg jobbet mellom slagene, det var sånn “Human Nature” ble lagd, for eksempel. Når det kommer til TV eller film, så fikk enkelte av vennene mine et oppdrag som var noen minutter med piano eller strykearrangementer, mens jeg… Prosjektene mine eide meg! Dag og natt, helger… Jeg er ikke så talentfull at det bare ramler ut av meg, slik mange andre komponister er, det tar lengre tid for meg, og det tar nesten over livet mitt. Så med film og TV, kombinert med Toto, var det ingen tid igjen til å jobbe med med min egen musikk, men nå er jeg pensjonert både fra turnélivet og filmmusikken, så da kan jeg endelig vie all tid til musikken min. Planen min nå, er faktisk å gi ut et nytt album hvert år framover. Det første kommer 3. oktober, og til nå har jeg sluppet tre singler; “Miss Jane Sinclair”, “Change”, som er med Michael McDonald på vokal, og “2x Lover”, med Jude Cole. Jeg var faktisk inne på tanken om å gi ut et dobbeltalbum, for jeg hadde så mye musikk klar, og jeg hadde vanskeligheter med å velge hvilke låter jeg skulle ha med og ikke. Alle de låtene som ikke ble med nå, er låter jeg mener er svært sterke. Ihvertfall i mine ører. Jeg er 68 år nå, og føler på mange måter at jeg nettopp har kommet i gang.
– Føler du noen gang et savn etter turnélivet og filmmusikken?
– Jeg hadde det veldig fint på veien med Toto sist jeg var med; de tok så godt vare på meg, og alt var fint, men å være så mye borte fra familien min, og å gjøre de samme greiene som jeg gjorde på platene på 80-tallet… Du vet, de klarer seg helt fint uten meg. Ikke misforstå, det var en fantastisk tid, og jeg er overlykkelig over å ha fått den muligheten, og jeg er minst like takknemlig over å vite at det er mennesker der ute som faktisk var glade over at jeg var i bandet, men det er dette jeg vil gjøre, og det er dette jeg elsker å gjøre! Dette er grunnen til at jeg ble så interessert i synthesizere. Joda, å jobbe sammen med David Paich, og å programmere for andre artister, og faktisk gjøre et godt levebrød av det, herregud så heldig jeg har vært! Jeg mener ikke å fremstå som om det var uverdig eller noe sånt, det var en fantastisk jobb, men mens jeg holdt på med det, så dukket det opp nye instrumenter, og jeg drømte om hva jeg kunne lage for meg selv med disse synthene. Med min musikk, ikke andres. Og nå, i en alder der de fleste gleder seg over pensjonisttilværelsen, er kysten klar for meg til å gjøre det jeg har mest lyst til.
– Helt nydelig. Og de singlene som har kommet – fansen er jo helt over seg.
– Er de?? Så fantastisk!
– Absolutt! Og som vi snakket om sist, så er vi jo veldig fornøyde med at du synger selv.
– Jeg synger på en del av sangene, men ikke alle. Jeg har med meg Gardner Cole, Jason Scheff synger en låt jeg skrev sammen med David Paich og Stan Lynch, Michael McDonald, men joda, jeg synger. Jeg gleder meg til folk får høre hele albumet.
– Jeg er heldig!
– Ja, du har jo hørt det, så klart. Jeg er ganske overbevist om at de som liker hva jeg gjør, kommer til å bli fornøyde.
– Absolutt, og som vi var innom sist; det er en transparens i stemmen din som tiltaler mange, meg selv inkludert.
– Det er hyggelig å høre at du sier det. Veldig hyggelig! Det er jo ofte sånn at det forventes at man har et release-party eller noe sånt for å feire utgivelsen, men jeg klarer jo ikke å gjøre det. Musikken min er et produkt for studioet, ikke en konsertarena. Og det gjelder spesielt for vokalen min, den er ihvertfall et produkt for studioet. Det er mye jobb i det å gjøre vokalen min akseptabel. Det var ikke noe jeg likte å gjøre med Toto heller, det var tortur. Jeg ønsket bare å holde på med synthesizerne mine, det var det jeg likte å holde på med. Men så klart likte jeg å stå på scenen med Toto, jeg elsket å danse rundt der oppe, og joda, jeg forstår at fansen liker stemmen min, og jeg liker den selv også, men jeg føler jeg må ha den kontrollen et studio gir meg.
– Og fansen satte jo stor pris på at du kom tilbake noen år, spesielt med tanke på at både Jeff og Mike var borte. Toto hadde jo aldri blitt som de er uten Porcaro-familien. Jeg vet jeg snakker for tusenvis av Toto-fans når jeg sier at uten en eneste Porcaro i bandet, er det noe som mangler.
– Jeg forstår det, og jeg setter pris på det, men se på Toto i dag; de blir bare bedre og bedre. Luke holder flammen i live hver eneste dag, og det er en fryd å bevitne. Mange av fansen har aldri opplevd Toto med Jeff; de var ikke i live da han gikk bort, så de kjenner ikke bandet live med andre enn Simon og de andre trommisene som har vært med. Men jeg er utrolig takknemlig overfor Lukather for at han holder bandet i live med så høy kvalitet som han gjør. Og de musikerne han og Joseph har med seg, de holder skyhøyt nivå! Keyboardistene som gjør mine greier er utrolig dyktige, og med Dennis Atlas, som synger de høye partiene, fantastisk!
– Absolutt! Og at Shannon Forrest er tilbake på trommer er det beste, for i mine ører er det ingen som kommer nærmere Jeff enn han.
– Helt enig!
– Det er kanskje noe av grunnen til at du bruker ham også?
– Absolutt, men ikke bare derfor. Joda, Shannons favorittrommis i verden er Jeff Porcaro. Simon gjorde jo en fantastisk innsats i Toto, men da han begynte i bandet, hadde det vært ubehagelig å hente inn noen som forsøkte å høres ut som Jeff, så jeg tror ikke Shannon hadde vært et fornuftig valg den gangen. At Simon var en helt annen type trommis enn Jeff var det mest fornuftige valget når de først måtte hente inn en ny trommis.
– Det er akkurat det jeg har påstått hele tiden også.
– Men nå er tiden mer moden for å hedre det Jeff faktisk gjorde i bandet, og der er Shannon det perfekte valget. Det andre som gjør at jeg har valgt Shannon, er det faktum at han har et topp studio i Nashville. I dag har jo de fleste musikere en eller annen form for hjemmestudio, og spesielt for trommiser er det en utfordring. Bassister, gitarister og keyboardister, vi kan alle bare plugge rett inn og få et godt resultat, mens trommisen må ha et arsenal av mikrofoner av topp kvalitet, du må ha et bra rom, og du må vite hvordan du skal spille inn. Og Shannon; han er en lydtekniker i verdensklasse!
– Absolutt! Da vi pratet sammen sist (Les den praten her!) sendte du meg ei låt som het “Memory Lane”. Den er ikke med på plata.
– Nix.
– Jeg elsker den låta, og jeg var sikker på at den kom til å være med når plata endelig kom.
– Den er ikke det, men den kommer til å gjøre den neste plata desto sterkere. Og igjen; disse avgjørelsene er forferdelige å ta. Men det gjør jobben enklere med det neste albumet, og som jeg sa; når denne plata kommer, er jeg bortimot halvveis med den neste.
– Bare vi slipper å vente ni år til neste gang.
– Nehei! Jeg lover! Det er som jeg sier; nå kan jeg fokusere utelukkende på dette. Når jeg kom hjem fra turné måtte jeg jo ha tid til å nullstille meg igjen. Jeg kunne heller ikke løpe rett ut i studioet, for familien min ville jo se meg, og jeg ville se de. Da jeg ble med i Toto igjen i 2010, var det jo rett ut i studio da jeg kom hjem, for å fortsette med TV-serien “Justified” igjen. Og familien min; ‘pappa, kan du komme og spise middag med oss?’ Åneida, pappa måtte jobbe, etter å ha vært bortreist i to-tre måneder. Jeg jobba fra 6 om morgenen til midnatt nesten hver dag, så mye arbeid var det for meg for å fullføre disse prosjektene.
– Men nå har du begynt et samarbeid med Green Hill. Jeg antar at de tar en del av promoteringsarbeidet og slikt?
– Ja, absolutt. Det er et ganske nytt samarbeid, og jeg har aldri hatt en platekontrakt alene før, og en platekontrakt i dag er noe helt annet enn den var på 80-tallet. Før i tiden investerte plateselskapene så mye i artistene at de skulle ha et ord med i laget, og de kunne finne på å si ‘nei, vi hører ingen hitlåter her’, noe som var helt forferdelig. Jeg gjør det jeg har lyst til, og Green Hill Music gir det ut. De gir meg frie tøyler. Jeg holder på å lære meg promotering via sosiale medier nå. Før i tida var artistene ofte omgitt av en smule mystikk, noe som er nesten fullstendig fraværende i dag. I dag skal det helst postes hver dag, og ingenting er hemmelig lengre.
– Blir det en fysisk utgivelse også?
– Jeg håper det! Personlig vil jeg gjerne gi ut både CDer og LPer, men de sier at de vil avvente litt og se hvor stor etterspørselen blir, men jeg tror nok at mange av de som liker musikken min vil ha den på CD eller LP. Spesielt med tanke på at jeg har lagt så mye inn i coveret, det er Heather, datteren min som står bak det, og jeg er så stolt av resultatet at det hadde vært synd ikke å få det i fysisk format.
– Mange av fansen dine er jo i 40- 50 eller 60-årene nå, og mange av de vil nok ha fysiske kopier. Meg selv inkludert, og mens vi er inne på temaet, vil jeg også gjerne ha “Someday / Somehow” på LP.
– Hadde ikke det vært fint? Jeg føler jo at jeg har lagd et Steve Porcaro-produkt denne gangen også, og har laget noen regler for meg selv for ikke å sette meg fast i noe spor. For eksempel ville jeg ikke bruke mer enn ti minutter på en synth-lyd for å få bra blås, for eksempel, så jeg henta inn blåsere på noen av låtene for å få det så autentisk som mulig, ikke bare masse Steve Porcaro synth-mania, om du skjønner hva jeg mener. Tro du meg; om jeg kunne tweake masse synth-lyder, så har jeg et lass av de, og kunne fått riktig så bra blåselyder, men jeg ville ha ekte vare også, og da ble det sånn.
– Jeg mener å huske at du nevnte at du holdt på med blåsere sist vi pratet, og det er kanskje to og et halvt år siden.
– Ja, det skulle ikke forundre meg om det er så lenge siden. Jeg produserer meg selv, og vet at jeg kan overdrive noen ganger. Bare tenkt på antallet spor for eksempel. Før hadde vi 24 spor, og det var det, nå er mulighetene uendelige. Noen ganger er faktisk begrensninger en god ting. Med Toto lærte jeg ingen gode arbeidsvaner, for vi produserte også oss selv, og kunne lett be om å få en måned til på å spille inn et album. Fordelen for meg var at ingen satte seg på meg for at jeg skulle lage låter, for det var så mange andre flinke komponister i bandet. Jeg har ikke vært flink til å lære meg disiplin, og det var kanskje noe av problemet med Toto også. Om vi ikke hadde deadlines, hadde vi holdt på å mikse “Toto IV” enda, haha! Så jeg har lagd mine egne deadlines, så jeg har noe å forholde meg til, men joda, jeg har nok noen tilfeller der jeg har gjort litt for mye, en overdub eller to, som egentlig låt bedre i utgangspunktet, men sånn er jeg. Jeg ringte faktisk manageren min for to dager siden og ba om å få mikse en av låtene igjen, for det er litt for mye reverb et par plasser, men han sa bare ‘er du gal?? Den er sendt videre!’ Jeg spilte den for en venn, og la merke til at det er alt for mye reverb der.
– Da må jeg lete etter det.
– Hahaha, nei, ikke gjør det! Men, jo, det er vanskelig å gi slipp, men om jeg ikke gjør det, blir det aldri noen utgivelse, så det når et punkt der jeg må stoppe. Jeg er døv på venstre øre også, så for å få med meg hele stereo-bildet, må jeg snu meg med ryggen til høyttalerne for å få med meg alt, og det gjør jo også at ting tar lengre tid. Men det stopper meg ikke! Man skulle kanskje tro at jeg går for mer lettvinte løsninger da, men jeg elsker alle effektene som er mulig med disse synthesizerne at jeg kan ikke ta noen snarveier.
– Men like fullt liker du å holde på med gamle instrumenter også. Er det en Oberheim jeg ser bak der?
– Å jada! Jaaada! Det er en Oberheim, ja. Det er en OB-8, og jeg henta den fram rett og slett fordi jeg ble lei av å lete etter software som funker, og jeg elsker disse gamle instrumentene. Jeg har også den gamle 2600-en min her (Polyfusion ARP2600, analog synth fra 70-tallet, journ.anm.) som også er morsom å leke med.
– Bildet av deg fra 80-tallet med det enorme patch-feltet florerer jo på nettet igjen for tida.
– Haha, gjør det? Den maskina er faktisk i ferd med å settes sammen og pusses opp igjen nå. Men jeg må være ærlig med deg, til tross for at jeg elsker disse gamle instrumentene, er jeg minst like begeistret for plug-ins. På grunn av at jeg kjenner de originale instrumentene så godt, vet jeg instinktivt hvordan jeg skal bruke plug-ins-ene også. Og Plug-ins har ikke støy, er ustemte eller behøver vedlikehold på samme måte. Dermed kan jeg tweake raskt, og trykke “save”, og gå til neste låt. Nydelig!
– Du har vel alltid omfavnet fremskritt når det gjelder teknologi og musikk.
– Ja, jeg har jo egentlig det, så det er kanskje ikke så unaturlig at jeg er begeistret for plug-ins, og jeg vet ta noen av Toto-fansen sikkert blir skuffet da, når de liker bildet av Steve med langt svart hår og en vegg med kabler og knotter. Men jeg våknet jo en morgen og oppdaget at håret var hvitt, så tiden går. Og selvfølgelig lærer man ikke like raskt som 68-åring som man gjorde som 20-åring. Jeg må fremdeles lese bruksanvisninger og se videoer på YouTube, men da bruker jeg jo av tida jeg helst vil bruke på å lage musikk, men sånn er det. Man blir aldri fornøyd. Derfor ender jeg også med å plukke fram de gamle tingene, for da ligger det i fingrene. Og selvfølgelig; plug-ins er vel og bra, men helt likt de originale instrumentene blir de aldri. Ikke sant?
– Og den kunnskapen var det som ga deg oppdrag for folk som David Foster, som kunne spille, men som ikke hadde lært seg hvordan disse modulene fungerte.
– Ikke sant? De behøvde jo ikke det, for jeg hadde jo stupt inni det, bare fordi jeg elska det! Og jeg elsker å jobbe med andre keyboardister. David Foster og David Paich, kom igjen da! Paich og jeg har fremdeles et svært nært bånd i musikken, i tillegg til det gode vennskapet vi har.
– Så har du hentet inn Stan Lynch også.
– Ja, han er jo en sterk tekstforfatter, og selv om jeg mener jeg har noe å komme med på tekstsiden, har jeg alltid lyst til å komme et skritt videre, og da tenkte jeg på Stan.
– Jeg pratet med ham for et par måneder siden, faktisk. (Les den praten her!)
– Gjorde du? Så kult. Det er en stund siden jeg pratet med ham nå, jeg må ringe ham en dag. Han er så fin å sparre med, for jeg kan ha nesten en hel sang klar, men så kanskje plages jeg med det siste verset eller noe, da er han så fin å samarbeide med. Om ikke kunne ei veldig god låt ende opp i haugen med uferdige sanger, og det var jeg ikke interessert i. Gode låter må ut, ikke legges i en haug og glemmes. Det er et par korte instrumentaler som er kun mine, og én låt, “Does It Really Matter”, som kun er meg, ellers har jeg hatt folk til å samarbeide med meg på det meste. Men alle låtideene er 100% mine.
– Jeg liker arrangementet på “Does It Really Matter” veldig godt.
– Tusen takk! Det er meg som forsøker å høres hipp ut, haha!
– Den har en moderne vibb, utvilsomt.
– Den starta opp som et eksperiment da jeg skulle lære meg Ableton Live (DAW-program), der jeg bare satt og lekte meg med programmet, og endte opp med noe jeg syntes ble ganske kult. Programfil het “4GN”, jeg aner ikke hva det betyr, men den ideen kunne kanskje ha endt opp i haugen for noen år siden, men ikke nå. Heldigvis.
– Du har fortsatt litt i Totos ånd, med låter med kvinnenavn i. Vi har “Marilyn” og “Miss Jane Sinclair” her.
– Hva annet kan vi skrive om? Når man har levd så lenge som vi, da vet vi at kvinner blir gode sangtekster. Kvinner fremkaller følelser, ikke sant? I hvert fall har de det hos meg. Som oftest på godt, men også ikke på godt, haha! Men begge disse to kvinnene er fiksjon, det er ingen ekte Marilyn, og det er ingen Miss Sinclair. Teksten er skrevet av David Kamp, og han postet faktisk noe på nettet her en dag, der han fortalte at han ikke hadde en kjemilærer ved navn Miss Sinclair, men en fyr, og at historien var kun fiksjon, haha! Men var jeg forelsket i noen av lærerne mine i high school? Absolutt!!Jeg var forelsket i læreren min i første klasse! Jeg var forelsket i læreren min i andre klasse. Og musikklæreren min, du vet hvordan det er.
– Haha, ja!
– Men det er akkurat det; vi vet hva det handler om, men det er 100% fiksjon. “Marilyn” er min tekst, men Stan Lynch hjalp meg å rydde litt i den. En kjærlighetshistorie, men ikke fra virkeligheten.
– Jeg er glad du er tilbake!
– Jeg er tilbake, og jeg beklager at det har tatt ni år. Jeg har vel ikke så mange runder med ni-år igjen, så det må nok gå litt kortere tid til neste album. Jeg har såpass mange ideer som må ut, at jeg må holde tempoet litt mer oppe nå, og jeg gleder meg til å fortsette.
– Det er ikke mange artister som gjør det du gjør i dag, så når du først gir ut noe, så svelger jeg det med hud og hår.
– Det er jo sånne som deg jeg gjør det for. Takk for at du er interessert, og for at du sprer ordet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025.