Søndag 21. september 2025
Denne søndagen var det klart for celebert besøk fra New York med bandet Spread Eagle. Bandet har kjørt ganske heftig turné-virksomhet dette året i forbindelse med 35-års jubileet for debutskiva “Spread Eagle”. En skive som har oppnådd kultstatus med rette. Selv om det er mange år siden bandet rullet heftig på Headbanger’s Ball med “Switchblade Serenade” og “Scratch Like A Cat” har bandet fortsatt høy status i visse kretser, og når bandet endelig tok turen til Norge kunne vi ikke la sjansen gå fra oss.
Litt tidligere enn planlagt gikk noen kjenninger på scenen for å varme opp publikum, og det var de fortsatt unge og håpefulle fra Lillestrøms ville gater, Wildnite. De har akkurat vært på en liten turne med Pretty Floyd, og selv om vokalist Sigurd “Baron” Søbye proklamerte at de egentlig var litt slitne før avspark på Herr Nilsen, så kunne det verken sees eller høres. Det er ikke lenge siden vi anmeldte bandet på Gjerdrum Rockeklubb, så egentlig var det tenkt å forbigå bandet litt i stillhet ved denne anledningen. Men de fortjener noen velvalgte ord for innsatsen. Snakk om å gi jernet og fullstendig gi blanke i litt for tidlig oppstart og lydutfordringer. Det ble rett og slett et skikkelig sirkus på scenen med masse energi og jeg synes de låter bedre og bedre for hver gang live. En herlig progresjon og som jeg skrev for under en måned siden, så kler det bandet å slippe seg løs på scenen med litt rølp. Låtene blir ikke dårligere av den grunn, tvertimot. Så mye mer er det ikke å si annet enn at Wildnite begynner å bli en fullkommen pakke av et hardrockband. Blir ikke terningkast denne gangen, men opplevelsen var minst like bra som ved forrige anledning. Etter min mening burde villstyringene fra Lillestrøm vært et selvskrevent navn på neste års Tons Of Rock.
Som nevnt så har aldri Spread Eagle vært i Norge, og dette proklamerte vokalist, Ray West, tidlig i settet. Altså en stor begivenhet for de fremmøtte og etter alle solemerker å dømme også for bandet som virkelig slo seg løs på scenen. Til tross for et skandaløst, slunkent oppmøte dro Spread Eagle på med full gass fra første låt og ga publikum virkelig valuta for pengene. Stemmen til Ray West er ikke det den engang var, og han slet med de høye tonene, men han leverte en heltemodig og ikke minst sjarmerende opptreden. Du kommer langt med “sing like you mean it”! Og ikke minst evnen til å kommunisere med publikum både under og mellom låtene. Det er ikke bare West som er igjen av den klassiske besetningen. Bassen blir fortsatt traktert av Rob De Luca (som også har spilt i UFO de siste 16-årene), og jeg klarte ikke å høre forskjell fra plateinnspillingene og det som ble fremført live. Annet enn at basslyden er noe av det feiteste jeg noensinne har hørt. (Forklaringen kom etter konserten da De Luca kunne fortelle at P-bassen er en original Fender fra 1966 og at han har fjernet potmeterne. Alt annet var originalt.)
Det var ikke bare de to nevnte som leverte en strålende opptreden. Gitaristen som jeg ikke husker navnet på og som ikke er nevnt noe sted, var en unggutt fra Nashville som måtte hoppe inn rett før turneen av uvisse årsaker. (Diego Vargas het han, fra California! Red. anm.) Han leverte brasene med bravur. Så var det trommeslageren som nå har vært med i mange år og er søskenbarnet til bassisten, Rik De Luca. Morsomt å se og høre en trommeslager i denne genren som virkelig svinger og er av den gamle skolen. Klart inspirert av gamle jazzmestere og rocketrommiser som kunne kunsten å få det til å svinge og gynge. Han fikk meg til å sitte og tenke på Vinnie Appice og Bobby Rondinelli, og ikke bare fordi det så ut som han kunne sklidd rett inn i Sopranos.
Settlista ble stort sett en liten nostalgitripp med hovedvekt på debutskiva, men vi fikk også låter fra comebackskiva “Subway To The Stars” fra 2019, hvorav jeg synes “Sound Of Speed” låt best. Vi fikk heldigvis noen smakebiter fra den undervurderte andreskiva “Open To The Public” også, “Devil’s Road” svingte som pokker og “King Of The Dogs” er en festlig turbo-låt med sterke røtter i punken, som så absolutt låt fett live. Men det var selvfølgelig godlåtene fra debuten som fikk mest spilletid og stemningen var på sitt absolutt høyeste da kremlåta “Switchblade Serenade” pumpet ut i lokalet. Et lite men engasjert publikum fikk akkurat de hadde ventet på, og grep sjansen med allsang, luftgitarer og alskens passende utagering. Ikke det at stemningen var dårlig under “Suzy Suicide”, “Broken City” og “Back on the Bitch” heller, men er det en låt fansen har et sterkt forhold til så er det “Switchblade Serenade”. Men ikke nok med det, bandet hadde egentlig avsluttet kvelden, men siden stemningen var såpass god og det var siste stopp på Europa-turneen så dro gjengen likeså godt til med power-balladen “Thru These Eyes” og en helt ny låt som ble skrevet samme dag (husker ikke navnet). Nå glemte jeg pokker meg å nevne “Pushed To The Limit”, en obskur, men drivende fet UFO-låt fra comebackskiva “Walk On Water”. Her fikk vi full valuta for pengene altså.
Mine forventninger til kvelden var middels, da jeg rett og slett var usikker på hvor landet lå etter 35 år, men Spread Eagle overgikk forventningene med ekte spilleglede, sjarm og varme. Det er ikke til å stikke under en stol at nostalgifaktoren og muligheten til å se bandet for første gang på norsk jord spiller kraftig inn, men jeg synes det ble en riktig så underholdende, vellåtende og hyggelig kveld med et band som i sin tid var minst like skarpe kniver i skuffen som f.eks Skid Row, og blåste fjollene i Poison (og likesinnede) av banen med skyhøye kneløft. At samtlige bandmedlemmer velvillig signerte, lot seg ta bilde av og sirkulerte rundt og snakket med alle som ønsket det etter konserten, gjorde ikke opplevelsen mindre minneverdig. Makan til hyggelige karer. Gratis “meet ‘n’ greet” er ingen selvfølge i 2025. Det beviser at Spread Eagle er ekte rock ‘n’ roll slik det skal være. Det eneste skåret i gleden på en ellers så trivelig kveld var som nevnt oppmøtet. Bandet hadde fortjent et fullstappet lokale, og la oss håpe at rockefansen kjenner sin besøkelsestid ved senere anledninger på det unike søndags rockekonseptet til Herr Nilsen. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Johannes Andersen
