Frontiers
Hva er så nytt under solen denne gangen? Joda, her får vi servert ekte street-metal av den røffe sorten, og med et råere, mørkere og hardere sound enn på forgjengeren. Det låter rett og slett tøffere og mer riktig. Låtmessig er det ingen store endringer, men vokalen til Ray West biter også litt mer denne gangen. Produksjonen er utført av bassist og en av grunnleggerne av bandet, Rob DeLuca, og jeg synes han har fått til et ganske så balansert lydbilde, hvor spesielt lydmiksen er mer upolert og aggressiv enn på den forrige skiva uten at det har gått på bekostning av det melodiøse. Noe som i mine ører låter mer riktig. Det er neppe en skive som kommer til å gå inn i historiebøkene som en moderne klassiker, men her er det mye sjel, attitude og fete låter. Med andre ord vaskekte street-metal, som Spread Eagle er kjent for. Noe som garantert vil falle i smak hos fansen. Låter som er verdt å trekke frem fra skiva er høyoktan-låta “Street Noise” som på en måte gir deg essensen både av bandet og skiva. Andre låter som stikker seg veldig positivt ut er “Pushed To The Limit”, “Ant Farm” og “Makebelivier”. Men alt i alt en meget sterk skive hvor også tekstene hever det hele opp et lite hakk. Her skjønner du at det synges om et levd liv og sterke betraktninger over dagens samfunn og verdensbilde. Rått, ekte og ærlig.
Det er befriende å høre at bandet har beholdt formelen fra debutskiva og forsåvidt tråden de tok opp igjen på “Subway to the Stars” og at de har lykkes med å videreutvikle soundet ytterligere. “Brutal Divine” låter overhodet ikke utdatert og som en gjeng godt voksne menn som fjoller rundt i studio i mangel på andre ting å gjøre. De har noe å melde og de gjør det særdeles godt. Kort oppsummert en meget overbevisende og sterk skive med masse sjel og energi. Hakket hvassere enn comebackskiva som slett ikke var tam den heller.
5/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 12. juni 2026
