Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Gerhard Kuhne / Geir Mogen
– Nei, skal vi prate om kaffe eller metal, tror du?
– Vi bør kanskje fokusere på én av dem, ja.
– Da foreslår jeg at kaffen blir tilbehør for denne gang, så prater vi heller om bandet du spiller i, som faktisk har gitt ut åtte plater på mindre enn tolv år. Det er ikke mange sånne artister lenger, for vi ser heller at det går både to, tre og fire år mellom hver utgivelse. Dere har vært produktive.
– Det vil jeg påstå. Det tror jeg har en naturlig forklaring. Vi var alle voksne da vi starta bandet; rundt 35. Det er ikke bare å ligge på latsida når du er såpass voksen. Da må du sparke fra litt, helt til du sitter godt oppå hesten.
– Du mener det var annerledes å starte opp Spidergawd enn for eksempel Cadillac?
– Nja, det var litt samme stresset der også, men Cadillac var en helt annen greie, og jeg skal være såpass ærlig å si at det handlet ikke bare om musikk, men mye om å finne en slags fluktplan fra samfunnet, og å ha en god unnskyldning til å være rusa 24/7. Om vi var effektive og kjappe i studio, kunne vi holde oss på turné hele tida, og da drikke året rundt.
– Et godt stykke selvinnsikt der, da.
– Hehe, jeg tror ikke det var noen som tvilte på hva vi drev på med den gangen. Det eneste bandet vi kunne henge med, var Backstreet Girls. Ikke et vondt ord om de, jeg er veldig glade i den gjengen. Men det krever mye å drikke såpass mye gjennom et liv, så om du klarer det, er det på grensa til imponerende. For min del oppdaget jeg musikk da jeg var rundt ti år gammel, og da var det hippie-rocken som fanga meg, men da jeg var 23-24 år gammel, oppdaget jeg punk og alternativ-musikken, egentlig på nytt, for det var jo ikke nytt for meg, men da falt jeg pladask inn i det. Det ble seriøst nesten over natta at jeg ville skrive så bra musikk som mulig, og da helst med så gode tekster som mulig, og sånn føltes det ikke med Cadillac. Vi skulle ha bra musikk, men det handlet like mye om å gi noe folk ville ha, så vi kunne være på fest så mye som mulig. I ettertid synes jeg det er litt rart at det er så mange som har et nært forhold til de platene.
– De skivene har jo på en måte fått en slags kultstatus.
– For noen har de faktisk det, og det er litt merkelig, for jeg kjenner ikke igjen meg selv helt inni det.
– Så om en Spidergawd-pause skulle oppstå er det ikke Cadillac som blir reist opp igjen?
– Njæi, altså, jeg har jo begynt å spille noen av de låtene igjen med et nytt band, som jeg starta opp for et par år siden.
– Det blir aldri nok band, altså?
– Nei, hodet mitt går i tusen kilometer i timen allikevel, så da er det like greit å ha noe å holde på med. Jeg hadde ei uke fri i forrige uke, og endte opp med å rive et hus og sette opp et nytt et. ADHD, er det det de kaller det?
– Vi behøver ikke gå i dybden på det.
– Neida, det går helt fint. Jeg har alltid blitt tilbudt medisiner og så videre fra fastlege og slikt, for det er ingen tvil, liksom. Men jeg har sett på dette som å ha en ekstra sylinder i motoren og et ekstra gir i girboksen, så det har på en måte vært min forse. Der andre gir seg kan jeg kanskje gå den ekstra mila. Det er mye det som har gjort at jeg har dette som fulltidsjobb, men det var ikke før med Moving Oos, der nesten hver eneste låt gikk som A-lista at jeg forsto at jeg faktisk kunne leve av dette, så for meg ble det et hjelpemiddel.
– Og du arrangerer julekonserter hvert år…
– Ja, og jeg har lydstudioet mitt, der jeg jobber som produsent, pluss at jeg skriver låter for andre artister, så jeg har ikke for lite å gjøre, og jeg slutter aldri å tenke på hva mere jeg kan drive på med, så nå har jeg enda et band, som heter Capricorn, sammen med vokalisten i Moving Oos, Frank Reppen, og der spiller vi låter av Cadillac og Moving Oos, samt låter fra de tre første Spidergawd-skivene, som vi gjorde sammen med Bent Sæther. De låtene blir ikke tatt i med kuken til naboen en gang av de jeg spiller med nå. Det er bare Rolf Martin (Snustad, saksofon) som vil ta i de låtene.
– Hva er grunnen til det?
– Låtene fra de platene ligger mer i hardrock/ blues/ prog/ psych/ stoner-miksen, og mens nå er vi mer i twin lead-gitar-land, med en bassist som spiller raskt i stedet for soggy, og Kenneth (Kapstad, trommer) har lenge hatt lyst til å gå bort fra det som vi holdt på med i starten, og ville prøve å se om det gikk an å lage en ny variant av NWOBHM-sjangeren.
– Dere er jo et band som virkelig har utviklet dere fra album til album.
– Vi har kanskje det, men jeg vil gjerne dele det i to hovedbolker, med de tre første platene for seg, og de fem siste i en egen bås. Jeg mener at på «Spidergawd IV» ble det en brå overgang, og da var jeg litt spent på mottakelsen. Jeg var redd for at vi skulle miste hele tilhengerskaren, noe vi merket på album nummer fem, at hele stoner-gjengen hadde fått fnatt av album nummer fire, så de kom ikke på konsertene på turneen for plate nummer fem. I Nederland og Tyskland og rundt der ble det skralt med folk den gangen, men senere kom det enda mer folk enn det var til å begynne med, så som vi begynte å overbevise folk om at vi hadde komme dit vi skal, at vi faktisk kan spille support for Maiden og Priest. Andre band syns kanskje vi er litt for åpne om referansene våre, men det er naturlig for oss. Ta Steve Harris, for eksempel, han påstår jo at han har blitt inspirert av Wishbone Ash, men han har jo ikke det! Han har lagd bandet sitt av å høre på Judas Priest. Hvor drar du for å høre Phil Lynott, Lemmy Kilminister eller Dio? De er jo ikke her lengre, så låtene våre er fulle av referanser til de artistene, så om du liker disse bandene, så finnes det et nytt band som gir deg den musikken du faktisk liker. Jeg kan ikke lage musikk bare for meg selv eller bare for å tjene penger. Det må være litt samfunnsnyttig også, det å gi folk noe å lytte på som faktisk gir de noe. Jeg ønsker å lage en ny deig av den gamle oppskriften, og noen ganger føler jeg at jeg lykkes, mens andre ganger føler jeg det kanskje ikke. Spesielt når vi får til kombinasjonen gammel heavy og pop-musikk, da blir jeg glad! Første gang jeg følte jeg gjorde det med Spidergawd, var med ei låt jeg egentlig skrev for et annet band, ei låt som heter «Is This Love..?» I hodet mitt er det ei Dire Straits-låt, mens i hodet til Kapstad er det ei Thin Lizzy-låt, og den skulle bli singelen. Og sånn ble det. Jeg holdt et foredrag om den plata, og der var det et par hollendere som ikke kom seg ut før jeg begynte, for de skulle jo ikke være der, for de skjønte jo ikke norsk, men så hørte de ordet Spidergawd ble gjentatt og gjentatt, så de googlet navnet, og fant ut at det var vi som hadde den låten, og den var en av favorittlåtene deres, men de hadde aldri kobla at det var oss, og da de oppdaga at det var foredrag med han som hadde skrevet den låten, det skulle de ha med seg, norsk eller ikke. Så etter vi knakk den koden, at det faktisk er lov til å ha så mye pop i et refreng; etter det har jeg følt at vi er ´hjemme´. Spesielt Kapstad og jeg.
– Det er noe med det å finne et ´hook´ som fenger.
– Nettopp. Du kan ha en blodhard, kjempetøff låt, og så kommer refrenget og løfter det hele. Da spiller det ingen rolle om du heter Iron Maiden eller Metallica eller Dio, men det er de låtene du vil høre når du vil løfte stemningen.
– Og denne åpenbaringen gjorde sikkert noe med låtskrivinga di?
– Ja, selvfølgelig! Jeg slutta å riff-basere alt, som jeg hadde gjort frem til da. Magne Almås, gitaristen i Sie Gubba, hadde hørt litt på Spidergawd, og tok meg til side og sa ´Refreng, Per, du må begynne å skrive refreng! Det går ikke an å spille hardrock uten skikkelige refreng, sjø! Du må ikke være så redd for pop-refreng!´ ´Æ ska gi dæ refreng æ!´ var det første som slo meg, så jeg prøvde meg litt på det. Magne er en fin referanse-nisse, veit du. Og sjøl spiller han bare country. Jeg spiller ikke country. Jeg har tenkt på det der, om jeg plutselig skal befinne meg inne i «voksen-musikken»? Det tviler jeg på, men i såp fall hadde det blitt mer i Thåstrøm eller DumDum-gata.
– Nå er de godt voksne de gutta vi hører på også, da.
– Joda, men de driver jo på fremdeles. Judas Priest begynner jo å gå i arv, og fy faen så fett det er! Jeg er skikkelig fan av gitaristen der, Richie Faulkner. Helvete han er god! Og han er like gammel som meg. ´Gaaahh!!´
– Det er fint å ha noe å strekke seg etter.
– Visst pokker! Så var det veldig trist at Brent Hines i Mastodon skulle rote det til så mye. Han har jeg hørt mye på! Det ble i overkant aggressivt der til tider.
– Sånn sett er det kanskje greit å komme fra jordnære Norge?
– Ja, jeg merker jo det når vi har reist rundt på bransjefestivaler i nesten hele verden, og spesielt med et pop-band jeg spilte i. Men i Norge har vi kanskje mer energi enn mange av bandene fra andre land. Vi kommer uten lydmann og egen backline, men fra første tone er det ´smækk! Og ti desibel opp. Det merker jeg med norske band; det er mer tak i oss. Det synes jeg er fett!
– Er det viking-genet som slår inn?
– Vet ikke, men til tross for at jeg ikke spiller black metal sjøl, synes jeg det virker veldig naturlig at vi holder på med det i Norge, ja. Det er noe veldig norsk i det.
– Dere har gjort noen forholdsvis heftige turneer gjennom årene.
– Ja, men vi har begynt å dele de opp litt mer nå enn tidligere, for familiene våre sin del. Før var vi borte fem-seks uker i strekk, og egentlig hadde jeg ikke stemme til å synge hver kveld i fem-seks uker, men jeg gjorde det likevel.
– Spesielt ikke om man holder på med festing hver kveld i tillegg.
– Det har jeg slutta med. Jeg ble nykter da jeg var 25. I hvert fall sånn bortimot. Jeg ble pappa da jeg var 35, og da var alkohol-karrieren over. Jeg er ikke så streng på det, men jeg fikk dosen min. Tro meg.
– Du tok den på litt kortere tid bare.
– Akkurat. Mengden er den samme i forhold til andre, bare på kortere tid.
– Vi får pense oss inn på «From 8 To Infinity» igjen, det er jo et forholdsvis ferskt album enda. (Og er anmeldt her!) Det har kommet mange kommentarer på at dere gikk bort fra tallrekka på utgivelsene. Hva var tanken bak det?
– Var det opp til meg, gjorde vi det allerede på plate nummer seks. Da hadde jeg en alternativ tittel, og syvende-skiva skulle hete «Seven». Men det har litt å gjøre med at i fjor ble jeg jævlig sjuk, og på et tidspunkt så jeg ingen utvei, så jeg begynte å forberede meg på at det snart var over. Ordna testamente, passa på at økonomien til dattera mi ble sikret. Jeg trodde rett og slett at jeg skulle stryke med, og om dette ble den siste plata, kunne det bli et litt snedig nikk i den retningen. Det var ikke det at jeg… jo, jeg var fysisk dødssjuk. En PTSD fra en ganske sinnssyk opplevelse som hadde med dattera mi å gjøre. Jeg er 100% papse, og når du får det der rett i fleisen, da slår det hardt! Du vet det moduset du kommer i når du holder på å krasje? Da går verden i sirup, og du føler du har all tid i verden. Det skal du egentlig ikke holde på med lengre enn en time eller to, det tåler kroppen, så du kan redde livet ditt. Men når du holder på med det i halvannet år, da begynte målingene hos legen til å gå virkelig av hengslene. Det gikk bra, heldigvis, men akkurat mens jeg lagde den plata så det stygt ut, så derfor måtte den hete det.
– Du får ikke en mer personlig tittel enn det.
– Jeg har ikke så godt minne at jeg husker tekster om de ikke er ekte, og det samme gjelder spillinga. Det er viktig at det jeg gjør er troverdig. Gitaren slutter å være instrumentet. Jeg blir instrumentet, og gitaren blir forsterkeren.
– Det blir som med Steve Vai da jeg prata med han; når han henger på seg gitaren skifter han personlighet. Vi ble sittende å prate lenge om akkurat det der, og det engasjementet han viste da, fortalte mye om hva som skjer med en musiker når instrumentet blir en forlengelse av kroppen.
– Man kan ikke være ´scene-gubben´ 24 timer i døgnet heller. Da går det som med Phil Lynott da. I hvert fall opplever jeg det at det var det som skjedde med han. Så naturlig på en scene som han var, det er det få som er. Vi spilte på Rockefeller her om dagen, og da var det bortimot smekkings. Vanvittig stemning før vi gikk på. Da veit jeg at jeg har tusen kompiser der ute. Det er folk som kan låtene, og de kommer fra andre land, og kan tekstene. Når den verste kommer, så lar jeg det bare stå til, og det er kanskje noen som synes det er litt skummelt, men jeg tenker at de får delta i det om de vil. Og det virker som folk setter pris på at jeg har den evnen, å gå helt dit, til at tårene renner på scenen. Det var ei låt på radioen nettopp, med en artist som heter Bon Iver. Jeg var på konsert med han for noen år siden, og han gjorde akkurat det der på et par av de gamle låtene sine. Tunge tekster, altså, og han lar det gå til helvete inni seg i fem minutter, mens tårene triller. Fy faen! Og Bent (Sæther, Motorpsycho), som liksom er mentoren min, har også evnen til å legge hodet helt ned på stabben om det må til. Det er spesielt.
– For en gave! Å ha evnen til å slippe det ut, i stedet for å holde på det til man eksploderer.
– Javisst. Og en del av tekstene er nærmest morderiske. Det er fint å kunne gjøre det i stedet for å ta livet av noen, for å si det på den måten. Høres følt ut, men jeg er pasifist jeg, altså. Og så forsøker jeg å være nøytral-ish politisk, for jeg mener fansen skal få velge litt sjøl, selv om det sikkert skinner igjennom litt til tider. Det glipper litt, for å si det sånn. Spidergawd bor ikke i samme by, så vi får ikke øvd sammen. Dermed blir plateinnspillingene øvingene. Når jeg har fem låter, først da tør jeg å begynne planlegginga av en utgivelse, det betyr at tre låter kanskje kan strekkes i andre retninger enn jeg egentlig er komfortabel med. På nyplata, for eksempel, er det ei låt som jeg synes er for poppa. Der snubla vi. Den heter «One In A Million», mens «Confirmation», den har et godt gammeldags Metallica-stuk, og en som heter «The Hunter», som i hvert fall ender opp litt i Slayer-land, og begge de to har vi forsøkt å ha med på setlista, og det er ikke ofte de ´forsker´-låtene blir med i settet, altså. Men det er moro å spille metal-greiene altså.
– Du får ikke lyst til å teste «One In A Million» live da?
– Å, vi har gjort det, men når det begynner å nærme seg U2-pop, da er det et annet band. Jeg har voldsom respekt for de metal-bandene. Det ser jævlig moro ut!
– Jeg har sett dere live et par ganger, og det ser ut som at dere har det bortimot jævlig moro dere også.
– Jeg er jævlig opptatt av at vi skal beholde punk-energien live. Som Stooges, MC5, The Who… 100%, og så litt til. Se om det finnes mer enn maks. Der er jeg heldig som har fått med meg Kenneth Kapstad. Han har teknikken, men likevel innehar han evnen til å nesten høres ut som at det er første gang han sitter bak et trommesett. Det er ikke ryddig og tight det som foregår bak der, men det er tøft, og det swinger! En så flink trommis som skjønner at Phil Taylor i Motörhead faktisk var fett!
– Jeg er jo ikke noen Motörhead-fan, men han har jeg alltid syntes var kul. Alltid frami skoa på grooven.
– Prøv å spille så fort som mulig, men klarer det ikke helt. Det har vært litt målet for bandet. Jeg var egentlig litt alternativ på gitar, men så penset jeg inn på dette sporet. Da måtte jeg faktisk begynne å øve på gitar. Men jeg har forsøkt å beholde litt av tanken om nesten å nå det, ikke 100%, men nesten. Det er greia.
– Ikke finpolert.
– ja, litt som Steve Vai, som du nevnte, han kan gjøre det i søvne, men da mener jeg at man ikke får den fulle energien. Men når jeg strekker meg til forbi maks, da… ´aaarrgghh!´ Og den energien mener jeg er viktig på konsertene også. Det får gå litt over stokk og stein, men om det høres ut som at vi skal krepere, da er jeg fornøyd! Det tror jeg ligner mer på hvordan punkerne tenker, enn hardrockerne. Jeg har en av føttene i punken, mens Brynjar (Takle Ohr, gitar), han kan bli skikkelig glatt i referansene.
– Vi har prata mye Toto han og jeg.
– Åh, du må mye forbi det. Langt forbi Level 42, Journey og de greiene der. Når han drar i vei der, da begynner jeg å svette litt. Og når vi penser inn på svenskene i Ghost og Nestor, da begynner det å bli vel glatt for meg, haha! Men igjen; om du treffer så godt som for eksempel hitsene til Europe på «The Final Countdown», så er også jeg solgt. Jeg tar gladelig imot jeg, bare låtene er bra. Det samme gjelder Toto, altså, de gode låtene der er unektelig veldig sterke! Jeg lå sjuk i studio i New York en gang, og da kom det en trommis inn og gjorde noen tracks på en annen plate. Bernard Purdie.
– Å i helvete! Han er en av mine store!
– Jeg fikk ikke hilst på ham, men… Og jeg vet at det er vanskeligere enn man tror, og at det de gutta der holder på med er trommeleksa til hele verden. Å få det til å swinge så inn i helvete som Jeff Porcaro. Outroen på «On Every Street» med Dire Straits, der han bare ligger på en straight 4/4, fy faen! Jeg har spilt en del med Haakon Marius Pettersen, og han vokste opp med å spille til TVen og Toto-skivene til brødrene sine. Han er i stand til å spille som Allan Holdsworth og Pete Townshend. Samtidig. På keyboard! Det er tøft det! Men jeg har aldri tenkt at Spidergawd kunne være et keyboard-band. Der tror jeg at jeg traff godt, men de twin-gitarene og saksofonen, det er viktigere.
– Saksofonen i oppsettet er unektelig litt spesielt.
– Ja, litt sånn sexy-skummelt, på en måte. Schtøgt og fint på samme tid! Det er bare én saksofonist til i verden som kunne ha fått til dette, og det er en fyr som spilte i et band som het Morphine, men han begynner vel å bli ganske voksen nå. Ikke tror jeg at han hadde reist fra Detroit og hit heller, så når Snustad tar seg pauser fra bandet, da er vi litt blå, ja.
– Så dere gjør jobber uten han også?
– Ja, vi gjør det. Han er ikke med på sommer-turneene.
– Det må da påvirke lydbildet.
– Noe voldsomt! Og publikum er ikke glad for det.
– Jeg har tidvis tenkt at saksofonen er for langt bak i lydbildet, men så slår det meg at, joda, den er der!
– Å jada, den er der, den har bare blanda seg med bunnen i gitarene og toppen i bassen. Den aggresjonen i bunnregisteret i bandet kommer fra han. Han er en frekvenskannibal, for han blander seg inn i hele registeret, så det er derfor han oppleves som anonym. Men om du tar ham vekk; da savner du ham!
– Spill samme låt to ganger på rad; én gang med saksofon, og én uten.
– Da hadde du savna den, det skal jeg love deg!
– Nå turnerer dere til april. Blir det plate igjen da?
– Nei, da blir det en pust i bakken. Vi må ha noen sånne iblant vi også. Det er mange fans som er bekymra for at det ligger mer bak platetittelen og tekstene enn at jeg var sjuk, men det er ikke planen min, altså. Vi må forsøke å få til litt mer trøndersk styring i bandet, uten at vi bytter ut line-up, men den kabalen har vi ikke lagt enda. Jeg tror jeg har funnet en løsning, så når det har roet seg litt, må vi rydde litt. Vi må nok stikke fingeren litt i jorda. Jeg vil ikke at det skal være Per Bortens Spidergawd, men om det skal være det, må jeg være litt mindre alene. Det er kona som er manager og booking-agent, og jeg skriver låtene og har studioet, og det er jeg som er roadien…
– Det blir litt Borten AS?
– Litt, ja! Og da skal det ikke så mange skeive ord til før det kvesser seg opp litt. OM vi skal fortsette som i dag, er det ikke noen som kan byttes ut tuen at det blir et helvetes arbeid, for det er ganske spesielt det vi holder på med. Jeg er jo tromme-nerd, og Kapstad er gitar-nerd. Det er litt spesielt, og veldig givende. Jeg mener jo at trommene er søstera til gitaren. Om du hører på The Who, så er det Pete Townshend som er trommisen, og Keith Moon… er noe annet. Men trommis? Nei, det er mer en slags orkester-greie han holder på med. Townshend må være en av de tighteste gitaristene i historien. Og sjøl om de hata hverandre, så må Malcolm Young og Phil Rudd også nevnes. Måten de rir hverandre på. Det swinger så ufattelig fett! Det er der Kenneth og jeg tar oppskrifta fra også; at trommene er aleine på jobb, for jeg liker å sagge, så det å trekke Spidergawd framover, det er dessverre Kenneth Kapstads jobb, og dermed hans fortjeneste.
– Du slår meg som veldig analytisk på musikken din.
– Ja! Det er ikke kødd det nei. Dagjobben er jo å være produsent. Det er veldig spesielt, forholdet jeg har til Kenneth! Det er gjerne vi som krangler også. Det er litt som Brynjar og broren, Håvard, når de spiller med El Cuero. Litt samme greia.
– Hvordan var det å ha de som support på Rockefeller?
– Kjempefint! Hallvard (Gaardløs, bass), har jo stått for mange av support-jobbene. Han har vel hatt med tre, om ikke fire band for oss, så dette er ikke noe nytt for vår del.
– De blir ikke slitne av å spille med to artister?
– Nei, det går fint. Da får de jo spilt seg varme før vi skal på. Det er jo ikke noe problem å spille i tre timer er noe problem. Halvannen times sett, det synes jeg er fint. Festival-sett på en time, da føler jeg at jeg er ferdig før jeg har komet i gang. Spesielt om vi reiser til festivaler langt fane i vold, med tre reisedager for et sett på 45 minutter? Er det noen penger i verden som er verdt det? Jeg trives veldig godt med klubb-turneene våre. Byscenen, Folken, Rockefeller, Verftet, den størrelsen der. Perfekt! Sånn er størrelsen på klubbene vi spiller på nedover i Europa også; rundt tusen. Da kan jeg lese tekstene på leppene til damene som kommer på konsertene våre også. De kvinnelige fansene vår kan virkelig tekstene, det synes jeg er kult! München, for eksempel, der er det hovedsakelig kvinner. Mens i Nürnberg, er det ikke én eneste dame, haha! Bare gubber i femti-årene på amfetamin. Tusen stykker av de, som ser helt sinnssyke ut! ´Wæææh!´
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
