I dyp kontrast til vokalist Russell Maels maniske kunstnerhabitus, adapterte komponist og klaviaturtraktør Ron Mael tidlig et nærmest stasjonært og skulende alter ego. Etter sigende oppsto brettistens scenegevanter fordi ”jeg alltid har vært fascinert av å opprøre flest mulig mennesker med minst mulig fakter”, som han fortalte journalister i 1970-årene. Dennes sagnomsuste mustasje overdrar en fandenivoldsk og fysiologisk dikotomi av Adolf Hitler og Igor Stravinsky. Amalgameringen av skrekk og satire er et livslangt karaktertrekk ved Sparks – bandet som aldri styrer klar av en god provokasjon, så lenge den bunner i intelligent humor. Idet vi ringer Los Angeles sitter Ron Mael og snufser i frivillig Korona-karantene. Vidd og humør er imidlertid vel bevart.
-Om vi er getting in the swing igjen? Ha ha ha, det er vanskelig å si hvor mye en populær plate skyldes et musikalsk arbeid eller offentlig persepsjon. Sparks opplever bedre levekår enn på lenge, noe som gir fornyet selvtillit og giv.
-”I’m Toast” frir uhemmet til enhver Sparks-tilhenger; låten er skamløst fengende, med komplekst arrangement og stedvis uforutsette akkordprogresjoner.
-Hele skiva er mer gitarorientert enn dens forgjengere, men forhåpentligvis innebærer ikke dette en regresjon til 1970-tallet. Sparks har operert i et utall stilarter. Til ”A Steady Drip, Drip, Drip” søkte vi ikke å rendyrke én musikalsk modul, men snarere la hvert stykke diktere sitt individuelle uttrykket; det er det lenge siden vi har gjort. Platas målsetning var å kultivere kraften i den enkelte låten, og ikke bry oss med hvorvidt vi havnet i gitarband-, elektronisk pop- eller hva det enn måtte være-land. Følgelig er dette blitt vårt mest varierte arbeid på lenge. Skiva favner uvanlig Sparks-bredt, uten å gjenta fortidige bedrifter. Det er mulig jeg er i overkant pedantisk på dette, men vi forsøker å pløye uutforsket mark hver gang vi tilvirker plate. ”Uopphørlig progresjon” er et Sparks-credo, selv om jeg erkjenner at det er visse ting vi ikke kan tillate oss. Jeg misliker nostalgi, og ville hate å ende i konform selvpastisj; det strider mot alt vi står for.
-Her eksisterer ikke fnugg av forringelse eller geriatri, bare for å bære til skue det fordømt opplagte.
-Vi befinner oss i en gunstig posisjon, hvor vi etter svimlende mange tiår fremdeles kan lage de platene vi selv ønsker å høre, uten å ta hensyn til annet enn eget uttrykksbehov. Det er ingenting hyklersk ved Sparks. Vi lytter iblant til kontemporære artister – ikke for musikalsk inspirasjon, men rett og slett holde tritt med moderne produksjon og lydbearbeidelse. Følgelig kan jeg med sikkerhet fastslå at ”A Steady Drip, Drip, Drip” er sonisk på par med enhver skive av 2020.
-Du er samstundes en av populærmusikkens fremste tekstforfattere.
-Wow, det setter jeg virkelig pris på å høre; dette intervjuet blir bare bedre og bedre… Etter mitt skjønn nedlegges det minimal innsats i rocketekster. Man sier seg tilfreds med utslitte rim av typen ”maybe/baby”, men i Sparks jobber man nesten like hardt på tekstsiden som den musikalske. Det tekstlige må etablere kongruitet med det soniske, selv om musikken alltid veier tyngst.
-Vedrørende det narratologiske i ”I’m Toast”, er det virkelig tilrådelig å ringe 911 dersom det drypper og man ihendehaver egen mopp?
-Ha ha ha, kanskje ikke. Om moppen er for hånden tror jeg nødetatene skal skånes; ring heller noen andre.
-Hvorledes forløper den kompositoriske prosessen i dagens Sparks målt mot forutgående decennier?
-Ting imøtegås annerledes enn i 70- og 80-årene, da vi ikke disponerte eget studio. Den gang var det mindre tid til lek; materialet måtte være spissfindig arrangert og gjennomtenkt på forhånd, siden taksameteret løp. Russells studioet er en kreativ tumleplass, hvor jeg anbringer låtskjelletter som vi suksessivt arrangerer og utpønsker innspillingsmetodikk omkring. Å rå over eget studio deponerer absolutt frihet. Vi kan eksempelvis tillate oss å skape spennende arrangementer, uten musikalsk substans, for deretter å arbeide bakover. Skisserte metode har faktisk ledet til et par uforutsett gode plateforekomster. Som bandets komponist er det fint å ha tilgang til flere prosessuelle opsjoner i fall man opplever skrivesperre. Dagens Sparks-album tilvirkes under relativt eksperimentelle forhold, da vi ikke møter mange restriksjoner underveis.
-I ”Stravinsky’s Only Hit” legger du for dage den påstand at Igor Stravinsky foraktet durtreklang; en antakelse som neppe ville ha opprørt komponisten…
-Jeg er stor fan av Stravinskys musikk, men enkle durintervaller var neppe noe han ofret en tanke; fyren var hinsides hva man kaller ”opplagte harmonier”. Likevel tillater jeg å leke med forholdet, i popmusikkens navn. Hva gjelder låten for øvrig er den et destillert studiobarn. Jeg kan ikke forestille meg noe sånt bli komponert hjemmefra. ”Stravinsky’s Only Hit” eksemplifiserer en lagvis og leken studiokonstruksjon.
-Sparks-øyeblikk som ”Left Out In The Cold”, med morsomme drypp av latinamerikansk disco, mottas med åpne armer.
-Som nevnt søkte vi et stilistisk villnis-album, og jobbet iherdig for å fremme divertissement. Låten er arrangert annerledes enn resten av materialet, uten at så fulgte naturlig i innledende fase. Dens danseaksentuering oppsto temmelig tilforlatelig.
-Som Sparks-frelst, og herigjennom underlig mottakelig for bandets kalde og repetitive tilbøyeligheter – for alvor introdusert med ”Lil’ Beethoven” – oppleves ”iPhone” som en sørgmodig paradis-flik.
-Ah, ”iPhone” ble skrevet per gitar, og skøyt fart så snart jeg fant å ville si noe om mennesker med et manisk forhold til egne mobiltelefoner, som gjør dem merkbart mindre til stede i virkeligheten. Ingen annen tekst fra albumet forvoldte større anstrengelser enn denne, for man ønsker ikke å fremstå predikerende. Sparks er ingenlunde et anti-teknologisk band; tvert imot tenderer vi å kaste oss over tekniske nyvinninger. Løsningen lå i kontrafaktisk tenkning, hvor vi plasserer iPhone-er i ulike historiske settinger.
-Å utruste Adam og Eva med hver sin iPhone, i Eden hage, er en genistrek…
-Slike grep demper i alle fall smaken av ”sur, gammel gubbe”.
-Hva kan innberettes omkring vidunderlig bisarre ”The Existential Threat”, armert med iherdige saksofoner?
-Vi er forsiktige med å anbringe eksterne instrumentalister i studio, men noen ganger gir det mening å ringe etter et av medlemmene fra konsertorkesteret vårt. Når det gjelder saksofonbruk i Sparks må konteksten være absolutt riktig; feil bruk av instrumenter skader vårt musikalske etos. ”The Existential Threat” fungerer ypperlig, fordi saksofonlinjene understøtter en allerede hyperaktiv låt.
-Og dere nytter ekte barnekor i ”Please Don’t Fuck Up My World”, ikke sant?
-Ja visst, godt hjulpet av Russell, for å optimalisere tone og frasering. Det er en splittet låt, delt på midten, hvor det at vi, i prosessen, forsøker å avgjøre en videre retningen las bli en del av diskursen.
-Det figurerer et slektskap mellom Sparks og Oscar Wilde i vidd, intelligens, originalitet og ironi…
-Jeg vil ikke drømme om å sammenligne meg med en litterær bastion av Oscar Wilde størrelse, hvis kløkt og virkelighetsblikk jeg beundrer betingelsesløst. Diktere som evner å skildre menneskelig atferd med såpass humor og ironi finner jeg tidløst leseverdige. Jeg deler kanskje disses særskilte menneskesyn, uten å tilvise mine tekster samme nivå.
-Jeg har lengtet etter en fyllestgjørende Sparks-dokumentar i årevis, og det ryktes at regissør Edgar Wright faktisk er satt på saken?
-I årenes løp er vi blitt kontaktet av en broket ansamling regissører som har ønsket å gjøre den optimale Sparks-dokumentaren, men vi har konsekvent takket nei, fordi ingen later til å forstå bandet. Med Edgar Wright, som introduserte seg etter en konsert for noen år siden, forholder det seg annerledes. Vi liker dennes filmer, og føler oss i trygge hender. Han solgte seg inn via et ønske om ikke bare å dvele ved fortiden. Fire Sparks-evenementer av nyere dato, henholdsvis fra London, Los Angeles, Mexico og Tokyo, danner filmens musikalske grunnlag, i samspill med tonnevis av historiske arkivopptak. Edgar Wrights kontaktnett er gigantisk, og han har fått de utroligste individer til å tale om bandet. Herom garanterer jeg flere overraskende kuriositeter. Akkurat nå trimmes filmen; den første versjonen forløp i over tre timer. Jeg tror det vil lanseres én kinoversjon på to og en halv time, og én ekstensiv versjon til hjemmebruk. Vi har foreløpig ikke bivånet hele herligheten – Korona-pandemien legger noen hindringer i veien – men Russell svever i alle fall på skyer. Dokumentaren er hans våte drøm skje fyllest. Forhåpentligvis blir den å se på celebre filmfestivaler når korona-restriksjonene letter.
Foruten nevnte dokumentar premierer også spillefilmen ”Anette” snart, regissert av franske Leos Carax, med manus av brødrene Mael…
-Alle opptak ble gjort forut for Covid-19-utbruddet, så ”Anette” befinner seg nu på editeringsbenken. I forbindelse med multimedia-prosjektet ”The Seduction Of Ingmar Bergman” besøkte vi filmfestivalen i Cannes, med mål for øyet å rekruttere skuespillere til ”Anette”. Opprinnelig var planen å gjøre et nytt konseptalbum tiltenkt store scener. I Cannes møtte vi Leos Carax, som benytter en Sparks-låt i ”Holy Motors”, og vi fant tonen. Vel tilbake i Los Angeles lystet vi å sende ham manuset, til tross for at ”Anette” ikke var ment å bli en film. Leos responderte uventet positivt, og smått om senn – åtte år senere – realiseres filmen ”Anette”, snarere enn som album og teaterforestilling. Adam Driver og Marion Cotillard bekler hovedrollene. Vi tok del i et par opptakssesjoner i fjor, henholdsvis i Tyskland og Los Angeles, og føler at manuskriptet havnet hos riktig regissør. Å overvære velrenommerte skuespillere oppføre mine låter lar seg vanskelig beskrive… ”Anette” er en musikal, med 90 prosent sang og musikk, som jeg håper vil sette spor.
-De fleste Sparks-album rommer én eller flere underkjente diamanter. Øst-europeiske ”Goofing Off”, fra 1977-skiva ”Introducing Sparks”, fortjener et større publikum.
-Jeg samstemmer. Vi var svært fornøyd med ”Goofing Off” en gang i tiden, men den druknet litt i platekonteksten. Låten ble knapt oppført live, men jeg husker at den høstet animert respons og stormende jubel, så vi burde kanskje gjeninnsette ”Goofing Off” i konsertrepertoaret?
Hvorvidt ”Goofing Off” blir å høre dersom Sparks inntar Rockefeller i Oslo, 10. oktober, vet bare Igor Stravinskys spøkelse.
Tekst: Geir Larzen
Foto: Anna Webber