Torsdag, 19. juni 2025
Idiotbuss og møkkatog ville ha det til at jeg ikke rakk konsertstart så jeg kan ikke fortelle hvordan akkurat dét låt, men jeg ankom tidlig i andrelåt “Prophecy” til fullt trøkk og et publikum i ekstase. Og akkurat her ligger det som vippa konserten fra “ok” til “bra”. Samspillet mellom Max og publikum var enestående, og da spiller det mindre rolle at dette var den desidert minst fete konserten jeg har sett med Soulfly, og jeg har sett de såpass mange ganger at jeg har mistet tellingen for lengst.
Hva akkurat dét kom av vet jeg ikke, men det var noe med vokalen hans denne kvelden – skulle kanskje bare mangle da han trekker på årene han også, det kan ha vært den sjukt irriterende klikkelyden over anlegget som kom og gikk under hele kvelden. Uansett har ihvertfall jeg sett de veldig mye bedre før.
Men – det var fortsatt fett, misforstå meg rett. Max har selv lagt lista så usaklig høyt at det er fullt forståelig at han ikke når helt opp hver eneste gang. Og bevares, når låter som “Downstroy”, “Back To The Primitive” og “Superstition” gynger igang gulvet skal det mye til for å fortsatt være sur.
En liten komisk detalj var at både høyre- og venstreflanken var speller like og så klink ut som den gamle trommisen til Fear Factory, anno “Demanufacture’, også må det jo nevnes at trommis er sønnen til Max, Zyon, hvis hjerteslag er selve introen til” Refuse/Resist”.
Det ble altså ikke en seiersmarsj dette, men når avslutningsduoen “Jumpdafukkup” og “Eye For An Eye» satte fullstendig fyr på lokalet var det vanskelig å ikke gå ut i Oslo-kvelden med et aldri så lite smil om munnen allikevel – selv om jeg som sagt har sett Soulfly vesentlig bedre før.
Og så er det jo faktisk litt vakkert å kunne si at for første gang siden 1996 så vant Sepultura denne gangen.
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Ole Skog
