Tekst: Jan Egil Øverkil
Bandfoto 1990: Anette Stai
Livefoto: Ole Skog
– Sons Of Angels var kanskje ikke det bandet vi hadde forventet en reunion fra, kanskje spesielt ikke nå, etter tapet av ikke bare ett, men to originalmedlemmer på bare noen måneder. (Bassist Torstein Bieler tapte en langvarig kamp mot kreft i desember 2023, mens trommis Geir Digernes gikk bort i oktober året etter.)
– Det kan du trygt si. Det er på en måte mot alle odds at bandet nå gjenoppstår. Det er mange som har omtalt bandet både som et prosjekt og til og med et stunt. Det finnes sågar en podcast som går så langt som å påstå at bandet nærmest er en bløff iscenesatt av Bieler og Kilevold, men det de unnlater å nevne, er at om det så skulle ha vært startet som et prosjekt fra Bieler og Kilevolds hånd, så ble det et band, og et jævla bra band også, om jeg så får si det sjøl!
– Helt enig!
– Jeg synes det er synd at de velger å fokusere på hvordan ideen om bandet ble til, og ikke det faktum at hvor spesielt det var at vi faktisk fikk platekontrakt så raskt som vi gjorde. Men for å gå tilbake til det vi startet med, så er det ganske spesielt at vi gjenoppstår etter 33 år. Enda mer spesielt var det at Torstein gikk bort i jula 2023, og da var vi faktisk allerede i gang, for vi hadde fått tilbudet om å spille på Raumarock, og hadde begynt å prate om hvordan vi skulle løse det, for Torstein kunne ikke spille bass lengre. Han hadde tross alt kjempet mot en kreftdiagnose i 25 år, og det ble klart allerede etter de første operasjonene i 1997-98 at han ikke kunne spille bass igjen, for en stor del av operasjonen var i skuldra. Og mens vi pratet om hvordan vi skulle gjennomføre konserten på Raumarock i 2024, så går jo Torstein bort, og dermed blir Raumarock-konserten enda viktigere for oss, for det blir en fin anledning til å hedre Torstein. Lars ble heller ikke med på den konserten, for han har en leddgikt-diagnose som gir ham begrensninger på å spille keyboard, men han har jo alltid vært mer en studio-mann enn en live-keyboardist, så han var helt klar på at vi bare skulle kjøre på, og at han var med i ånden. Dermed gjorde vi den konserten, da med Dag Selboskar (Da Vinci, Zelbo, Memoria Avenue), som vi også hadde med oss da vi hadde en liten reunion i 2002, i forbindelse med at andreplata, «Slumber With The Lion» kom ut, pluss at vi fikk med oss Svante Henryson (Det Norske Kammerorkester, Yngwie Malmsteen, Joey Tempest mm) på bass. Vi tok en oppvarmingsgig på Herr Nilsen dagen før 2500 tilskuere på Raumarock. Det føltes veldig godt å få hedret Torstein, det må jeg si. Men så skjer jo det utrolige; at Geir går bort bare noen måneder etterpå. Han var på turné i Canada med Fra Lippo Lippi, spilte konsert lørdag kveld, gikk og la seg, og våknet ikke igjen søndag morgen. Det var et forferdelig sjokk for oss alle sammen!
– Geir har vært et forbilde for meg siden jeg oppdaget dere i 1990, så denne traff meg hardt.
– Han var utrolig god å ha med, som den gode trommeslageren han var. Det slaget gjorde at vi begynte å lure på om vi bare skulle ‘call it a day’, når oddsene var så imot oss. Dermed måtte Staffan (William-Olsson, gitar) sette oss ned og finne ut hva vi skulle gjøre, for de to konsertene i 2024 ga oss virkelig mersmak, og stemmen min holder jo enda, ellers hadde jeg både Svante og Dag på laget, så begynte vi å tenke på om vi skulle finne oss en ny trommeslager og kjøre på, for nå hadde vi jo to stykker å hedre, og det føltes godt å kunne sette pris på de to som musikere og venner. Dessuten er gitar og vokal to sentrale deler i lydbildet i et band, i hvert fall for den typen musikk vi spiller, så det kommer til å låte genuint som Sons Of Angels, selv om det er bare vi to som er igjen som originalmedlemmer. Lars er jo fremdeles her, men er ikke med live, men vi håper jo fremdeles at om den riktige anledningen byr seg, så får vi med Lars på en gjesteopptreden. Vi mener at vi fremdeles leverer på høyt nivå, og når det er et publikum som setter så stor pris på at vi er tilbake, så må vi jo prøve. Da vi spilte den første konserten på Herr Nilsen, var det mange bransjefolk og musikkinteresserte folk der, og når flere reagerte så positivt på låtene fra «Slumber With The Lion», som egentlig skulle ha kommet i 1992, med uttalelser som ‘herregud, enn at jeg skulle få oppleve å høre disse låtene live, det hadde jeg aldri drømt om!’, det gir oss jo en boost. Én ting var jo ideen til Torstein og Lars, og Lars sier det jo e podcasten «80-talls-poden»; ‘jeg visste jo ikke at det var heavy-rock vi holdt på med før Solli begynte å synge’, haha! De første demoene vi reiste til Los Angeles med sprikte jo egentlig i alle retninger, men det var «Cowgirl» vi fikk mest respons på, så da la den låten malen for videre låtskriving. Det var den, «Could It Be Love» og «Lonely Rose» som var med på den første demoen, og som også ble med på skiva. Og faktisk «Dance With The Guitar Man», som ble til «Trance Dance” var med på den første demoen, så det var fire låter på den demoen som ble med på skiva.
– Jeg hørte på plata senest i dag, den ligger på tallerkenen as we speak.
– Det er jo hyggelig, og det er akkurat det som trekker oss opp også, og det er kanskje som redaktøren din skrev i anmeldelsen fra Herr Nilsen, at dette er en kult-klassiker i norsk rock. Det er jo litt gøy å ha vært med på det. Å få lov til å formidle det budskapet nå, mer enn 35 år senere, det er jo unektelig moro, og det er litt derfor også, med tanke på at plata hadde 35-årsjubileum i 2025, at vi ville opp igjen. Det er jo på en måte 35-årsjubileum i år også, ettersom det er 35 år siden de siste konsertene våre, så når vi nå for eksempel gjør den jobben vi har på Café 3B i Trondheim 30. april, er det 35 år siden vi spilte i Trondheim sist.
– Jeg var der!
– Du var det ja? Vi var ganske i støtet da, var vi ikke?
– Jeg så dere jo flere ganger, men jeg husker spesielt etter konserten på Rosendal, da dere åpna for Magnum, at dere grusa dem godt.
– Det er jo jævla hyggelig, men jeg må nesten legge til at Bob Catley holdt på å drite på seg. Bokstavelig talt! Han hadde alvorlig magasjau, så det kan jo godt ha bidratt til akkurat det resultatet. Vi hadde gjort to jobber i Sverige med de, og hadde reist derfra dagen før, og det var cateringen Eat To The Beat de brukte, og Torstein, takk og lov, mente at det var for dårlig, så de ble dritdårlige, mens vi slapp unna. Jeg husker at jeg sto i salen og så på Magnum, og uten at jeg har fått det bekreftet, så er jeg ganske sikker på at med den farta Catley hadde av scenen under en gitarsolo, så var han på dass, hehe. Men jeg kan jo velge å tro at vi gruste de uansett. Konserten på Rockefeller dagen etterpå ble jo avlyst. Magnum avlyste.
– Men dere kan jo feire 35-årsjubileet til «Slumber With The Lion», med tanke på når den egentlig var tiltenkt release.
– Jeg tror kanskje at den plata hadde kommet ut på Atlantic den gangen, om vi ikke hadde vært såpass høye på oss sjøl at vi ba om å bli løst fra den kontrakten, fordi vi ikke var fornøyde med innsatsen til Atlantic. Om vi ikke hadde gjort det, hadde kanskje skiva kommet ut den gangen, vil jeg tro.
– Men det var jo noe annet som skjedde på den tiden, som gjorde at skinnbuksa ble lagt i skapet ei stund.
– Jeg skjønner ikke helt hva du tenker på nå, hahahaha!
– Du prøvde deg vel i kortbukse-ligaen en stund du også?
– Jo, jeg prøvde meg en kort periode, men det vi må huske på, er at hardrocken, som hadde sin glansperiode på 80-tallet med NWOBHM og alle de bra bandene der, imploderte litt på slutten av 80-tallet og framover, og rocken ble mer songwriter-orientert, så det var omtrent like mange songwriters som band som regjerte på listene i den perioden. Ta Desmond Child, for eksempel, som skrev for og med Kiss, Bon Jovi, Cher, og en hel bøling med andre artister. Rocken var i utvikling den gangen, og faktisk så var vi en del av det, for vi var en del av det som ble kalt ‘funk-o-metal’, med band som Extreme, Dan Reed Network, Living Colour og Electric Boys. Det var liksom flere band som tenkte i samme gata samtidig. Det kom egentlig av at Lars savna mer groove i rocken, han ville ha litt mer groove og funk, litt Prince-inspirert, kan du si. Kerrang, som jeg tror ga oss fire av fem K-er, skrev noe sånt som at det var ‘the funky frenzy from the fjords’. Men det som skjer i ’92 eller der omkring, er at hardrocken forgreiner seg, og grungen tar over hele treet, så resten av greinene knekker, liksom. Om du tenker på det, så er det ikke noe særlig med funk-o-metal etter ’92, den har kanskje gjenoppstått igjen litt nå. Vi var nok litt seine med å fornye oss vi også, men du hører helt klart at vi ble påvirka av for eksempel «The Black Album» med Metallica på andreplata, kanskje spesielt på tittelkuttet, «Burning Childhood» og «No Sorrow». Vi trøkker bra til i 2026 også når vi spiller de låtene der.
– Du nevnte Desmond Child her. Dere jobbet jo også med ham?
– Ja, det var to ting som skjedde utover i ’91 og ’92, da vi gikk fra Atlantic. Vi holdt på å signe med et selskap som het SBK, som hadde færre band, men de hadde blant andre King’s X. Vi var kommet såpass langt i prosessen at vi var i LA på møter for å finne produsenter til skive nummer to, og jeg husker vi møtte blant andre Duane Baron og John Purdell, som akkurat hadde gjort «No More Tears» med Ozzy Osbourne. Jeg var frekk nok til å spørre hvor mye Michael Wagener hadde gjort i miksen, for den låt så tøft, men da svarte de at han hadde vært der, men at de hadde en like bra miks sjøl. Frekk som jeg var, spurte jeg om jeg kunne få høre, så de ga meg en kassett med deres miks på, og om du hører på bassporet på tittelkuttet, så er den bassen rimelig feit. Det var den ikke på deres miks, der låt den helt ordinært. Men nok om det. Det som skjedde i årsskiftet ’91-’92, mens vi er godt i gang med å finne oss til rette med SBK, er at alle de små selskapene blir slått sammen under EMI Music Group, og alle roasterene blir forandra, så hun som vi hadde mye kontakt med var plutselig ikke i posisjon til å signe band lengre, så det var like før vi ga opp da, men så kom vi i kontakt med Desmond Child, og spesielt jeg kom tett i kontakt med ham. Jeg var så tett på at jeg hadde telefonnummeret til mora hans på Cuba, der han pleide å være av og til. Han mente at vi var et av de beste bandene han noen gang hadde jobbet med. Det høres kanskje skrytete ut, men jeg kan heller formulere det mot Torstein og Lars, for i tillegg til at vi var flinke musikere, så hadde vi låtene som mange andre band måtte til eksterne låtskrivere for å få tak i. Desmond hadde kontakt med RCA så sent som i august 1992, og sa ‘I worked my ass off, but I couldn’t make it’. Da var egentlig løpet kjørt for Sons of Angels.
– Det ble et tomrom for mange av oss da grungen kom, i hvert fall for min del, falt ikke grungen i smak i det hele tatt.
– Jeg vet ikke om det finnes tilsvarende omveltninger i musikkbransjen som den vi fikk akkurat der. Jeg har venta i 30 år på at hip-hopen skal gi seg, for det syns jeg er det kjedeligste som finnes.
– Nå lever jo den klassiske hardrocken i beste velgående, så spørsmålet er om grungen får den samme renessansen, jeg ser ikke helt for meg det, men hva vet vel jeg.
– Dette er jo bare mine personlige refleksjoner, men jeg tror vi har et ønske om å se noe når vi går på konsert. Skal vi bare høre kunne vi nesten ha sittet hjemme foran stereoen, men konsertopplevelsene handler om å oppleve noe som er større enn oss sjøl. Det som skjedde med grungen var jo at vi for pokker ikke så forskjell på de som sto på scenen og oss som sto i publikum, haha. Men platebransjen har jo alltid vært en saueflokk, de løper jo alltid etter siste nummer én. Litt av problemet for både vår del, og sikkert Stage Dolls og TNT også, var kanskje at vi har det så godt i Norge, at vi ikke slo oss ned der borte for å ta markedet skikkelig. Vi måtte liksom hjem for å puste hele tida. Jeg husker jo det, at vi ikke fikk med oss alt som skjedde på nært hold, det har jeg et tydelig bilde av selv også. Vi var på Concrete Foundations, en hardrock-convention i LA i oktober ’91, på samme tid som vi var i møter med Duane og John og den runden der, og da var det et band med noen flagrende gevanter som spratt rundt på en liten scene, og jeg syntes jo de var litt kule. Jeg husker jeg syntes han rippet Robert Plant så veldig, låten het «Alive», hehe. Han sang litt som Plant gjør på «Ramble On». Da vi var tilbake i mai ’92, altså bare et drøyt halvår senere, fremdeles ikledt skinnbukser og boots, ble vi møtt av horder med ungdommer i flanell og shorts. Hele markedet var forandra, og som Torstein sa; ‘vi ble litt for seine med å hoppe i shortsen’. Band som Ugly Kid Joe var jo i samme båt som oss, men de smatt over kjapt som juling, og fikk en hit med ei låt av Finn Kalvik, holdt jeg på å si, hehe. Sånn er livet, men vi fikk da vår del av kaka vi, altså.
– Og nå blir det en ny runde.
– Jada, vi har booket tre konserter i månedsskiftet april-mai, og faktisk i 2027 også, i forbindelse med bursdagen min, for den datoen er også litt spesiell, for det var på 25-årsdagen min vi reiste til USA for første gang. Og vi er jo på jakt etter festivaler, og det sier jo folk rundt oss også, at vi må spille på festivaler, men det er kanskje straffen for å ta 33 års pause, at det tar litt tid før folk re-oppdager oss, og faktisk skjønner at gutta leverer fremdeles.
– Vi må prate litt om line-up’en. Dere hadde jo Kenneth Kapstad inn på trommer en runde, men han forsvant igjen.
– Han ville veldig gjerne være med, men han så at det ble rett og slett for travelt. Han er jo også kjempefan av førsteskiva, men det ble for travelt, med tanke på alle prosjektene han er med i. Men nå har vi fått med oss et kanskje litt mer ukjent navn, nemlig Per Erik Tørfoss, en session-type trommis, men det er veldig godt å vite at Kapstad nå kan repertoaret vårt, om vi skulle behøve stand-in for Per Erik.
– Høres ut som en bra line-up der nå. Med tanke på all tida dere brukte i studio den gangen, eksisterer det noen opptak som ikke er gitt ut, men som kanskje finner veien ut i dagens lys?
– Hehe, vet du hva? Du treffer spikeren noe jævlig på hodet her nå, for jeg har rota rundt i noen gamle taper, og én ting er at vi har noen demoer fra det tidligste stadiet, men det er også noen låter fra «Slumber»-tida som ikke ble gitt ut, og det er to låter der som jeg fikk helt bakoversveis av, som heter «Party ‘Till You Drop» og «She Bites». Jeg fant de på en kassett, men jeg sendte de til Per Erik Jansen, som sa det var veldig god kvalitet på de. Og jeg kan kanskje si dette nå; det har vært litt prat om en vinyl-utgave av «Slumber With The Lion», med noen bonusspor, for vi var i en veldig kreativ fase i den perioden da den plata ble lagd. Det finnes også en tredje ballade som ikke ble med på førsteskiva, ei låt jeg er veldig glad i; «Wallflowers Heart». Den er med på Japan-utgaven av «Slumber», og ligger ute på nett, om du ikke har hørt den. Fantastisk fin låt. I tillegg foreslo Geir like før han gikk bort, at vi tar inn B-sida på «Cowgirl», ei låt som heter «Black Desire», så den er også med nå. Men en ny-utgivelse av «Slumber» med noen u-utgitte spor hadde vært moro, og kanskje vi finner på å gjøre noen ny-innspillinger også, hvem vet. Det er ikke noe i veien med musikaliteten i de gutta her, så jeg ser ikke bort fra at det kanskje, altså.
– Dere har jo Lars på laget enda også, det hadde ikke overrasket om han sitter på et arsenal av ideer som kan settes i spill også.
– Mannen er jo et geni, så det er jo bare å sette ham på sporet, og gi oss noen dager sammen, så kommer det helt sikkert noe ut av det.
– Jeg mener å huske fra 1990-91 å ha hørt at Ute Til Lunch-greiene var stuntet fra Torstein og Lars for å finansiere Sons Of Angels. Er det noe i det?
– Ehm… Ja, det ga de jo selvfølgelig inntekter, som igjen ga de en del frihet, men jeg husker ikke helt om planlegginga av Sons Of Angels var i gang så tidlig, men det er klart at det ga de tilgang til en del grunker, som igjen ga de muligheten til å finne på noen sprell.
– Og det gikk jo ganske bra.
– Jada, i utgangspunktet gjorde det jo det, men vi skulle kanskje ha tatt det norske markedet litt mer på alvor, så vi hadde noe å falle tilbake på når vi trengte litt mer tid. Da kunne vi ha turnert i Norge, på samme måte som i hvert fall Stage Dolls gjorde. Vi var så fokuserte på det som foregikk i utlandet at vi ikke passa på basen vår i Norge.
– Det er lett å være etterpåklok.
– Helt klart, og alt skjedde så fort også.
– Da gleder vi oss til konserter med Sons Of Angels framover.
– Det gjør vi også!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026