Tekst: Ronny Østli
Foto: Mumpi
Da jeg snakker med Tom Angelripper tidlig i mai har verden kun fått servert første singel, «Trigger Discipline», en ganske så vass og rett-i-trynet-thrasher.
– Den omhandler en snikskytter fra første verdenskrig, og er en sann historie. Under krigen drepte han hundrevis av personer, og da krigen var ferdig fant han glede i å fortsette og skyte folk fra avstand med sitt eget gevær. Han drepte også sin egen mor. Jeg liker å skrive historier som har røtter i virkeligheten. «Trigger Discipline» er skrevet av trommisen vår, Toni Merkel, som også er en utmerket gitarist. Gitaristene Frank Blackfire og Yorck Segatz skriver også låter. Toni har sin egen stil, noe også de andre har, så du kan fint høre hvem som har skrevet hvilken låt når du hører plata i sin helhet. Når dette leses har vi sluppet nok en singel, «Witchhunter», en hyllest til vår tidligere trommis Chris Witchhunter. Til den har vi laget en lyric video. Jeg hater de videoene der, men vi gjorde en litt annen vri. Vår tidligere gitarist Andy Brings var veldig tidlig ute med å ha videokamera. Og dette hadde han med seg overalt. Så han har mye materiale med Chris, og har sydd sammen dette til å promotere låten.
Chris Witchhunter slet med alkoholmisbruk og døde i 2008. Det er en låt som er lett å synge til, og oser allsang. Men jeg synes teksten er sterk, og vitner om et savn av en god venn.
– Jeg savner ham veldig. Vi dannet Sodom sammen og på denne tiden var han min beste venn. Alle kjenner til historiene om hva alkohol og dop kan gjøre med folk, og det som skjedde med Witchhunter er veldig trist. Han vil alltid være en del av Sodom, fra en veldig sterk periode i bandets karriere, så vi syntes han trengte en hyllest. Toni er en stor fan av Chris, og har gjort et forsøk på å låte som ham på denne. Han var langt i fra verdens beste trommis, og langt unna det du hører av trommiser i dag, men Toni er veldig tydelig på at Witchhunter skapte en egen måte å spille på. Trommene på «The Arsonist» er spilt inn analogt på tape. Det er ikke brukt noe digitalt i forbindelse med trommene. Ikke noe plug-ins eller bytting av lyder. Det betyr også at man ikke kan klippe og lime på samme måte. Det er stort sett en sjans man har til å få ned låten. Feiler man, må man begynne på nytt. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre dette. Det er noe med den myke analoge lyden. Jeg er en old school metal-fan, bare hør på Van Halen eller Slayer, hvor stor trommelyden er. Også gitarene er spilt inn med en mikrofon mot en Marshall forsterker. Etter min mening er det noe magisk med å gjøre det på denne måten. Jeg vet det er mye penger å spare på å gjøre alt digitalt, men det låter så organisk og autentisk på denne måten, at det var jeg villig til å betale litt ekstra for.
– For trettifem år siden var kanskje tonen motsatt? Man kunne gjøre alt enklere digitalt, det hadde en klarere lyd og mulighetene var uendelige.
– Jada, men nå søker jeg tilbake til sjelen ved åttitallet. Vi kan fint spille inn en plate på øvingslokalet. Men det er noe med å være i et ordentlig studio. Spille inn trommer i et stort trommerom og et eget lite rom til vokalen. Ja, det er dyrt, men samtidig handler det om å gjøre noe nytt. Skape nye lyder. 24 spor på bånd er i dag en utfordring når du er vant til cubase med 200 spor. Å strebe mot noe organsik krever mye eksperimentering.
– «The Arsonist» (Anmeldt her!) er denne besetningens andre plate. Hvordan var arbeidet med denne kontra «Genesis XIX» fra 2020?
– Låtskriving er en kontinuerlig prosess, det er ikke sånn at vi setter av tid for å skrive neste album. Jeg går alltid med tekstideer i hodet. Etter forrige plate fikk vi pandemien, og da verden åpnet opp spilte vi konstant live. Hadde vi litt ledig tid innimellom møttes vi på øvingslokalet og jobbet med nye ideer. Uten å tenke på en tidsfrist for ny skive. Den delen skjer gjerne i samarbeid med plateselskapet. De må ha tid til å fokusere på akkurat din skive, og det er ikke samtidig med flere andre store utgivelser. På åttitallet spilte vi inn en skive i året. Nå spiller vi så mye live at et år bare flyr av gårde. Bokstavelig talt. Vi bruker veldig mye tid på flyplasser og reising. Og venting. Det har skjedd vi har hatt en konsert i USA og en hel uke har gått med til turen. Per nå så foreligger det flere ideer til neste skive.
Også låtskriving foregår ganske old school, på øvingslokalet.
– Frank og Yorck kan ha ideer som de spiller inn hjemme. Men dette må arrangeres, spesielt så det passer vokalen, og da må jo jeg inn i bildet. Så da møtes vi på lokalet og jobber frem låtene. Selv er bare bassist, så jeg skriver ikke låter, haha. Joda, jeg har noen ideer jeg også, men nå har jeg tre gode gitarister, hvis vi tar med Toni. Og han har som sagt skrevet riffene til første singel, «Trigger Discipline». Men den måtte justeres litt, og ble arrangert i fellesskap på lokalet.
Det er ikke bare bandets egen tidligere trommis som har fått en hyllest på «The Arsonist». Tanks avdøde bassist og vokalist Algy Ward har fått «A.W.T.F» tilegnet seg.
– Jeg er en stor Algy Ward fan. Han har hele veien vært en stor inspirasjonskilde. Også han led samme skjebne som Witchhunter. Misbruket tok overhånd. Så jeg ville gi ham min hyllest. Hva bokstavene står for sier jeg ikke, haha.
– Jeg kan i det minste gjette de to første bokstavene. La oss ta for oss en annen låt, som jeg antar tar for seg falne soldater, nemlig den tyngre og platas avsluttende «Return To God In Parts». Det er per nå min favoritt.
– Det er riktig antatt. En soldat drept i krig og bragt hjem i deler. Jeg liker tittelen, jeg liker teksten. Hovedriffet er skrevet av Yorck. Og han har en helt annen stil enn Frank, og til sammen skaper det en svært fargerik skive. Det er også en av mine favoritter på skiva.
– Frank Blackfire spilte i Sodom fra 1987 til 1989 før han returnerte i 2018. Var det naturlig å ta han med igjen, eller måtte du gå noen runder med deg selv hvor du tenkte at nå forventer alle en ny «Persecution Mania» eller «Agent Orange».
– Nei, det var ikke noe sånt. Da Bernemann sluttet ville jeg resette bandet med to gitarister. Til da hadde vi alltid vært trio, og to gitarer gir langt flere muligheter. Han har i årevis hatt Frank Blackfire prosjektet sitt så jeg vet han er en god gitarist. I tillegg er han en kul fyr og en god venn. To gitarister ville uansett bane vei for et nytt Sodom.
– Uavhengig av Franks tilbakekomst, så slapp dere for en tid tilbake låten «1982». Dere slapp en jubileumsplate med nyinnspillinger fra hele karrieren og har gjort hele konserter tilegnet gamle låter. Det er mye nostalgi forbundet med Sodom. Jeg forestiller meg at de fleste som vil snakke med deg trekker kanskje frem 80-tallet fremfor å spørre om Sodom i dag?
– Uten tvil, haha. Vi har veldig mange bra låter på de senere skivene våre også. Utfordringen er å implementere dette live. Vi prøver så godt vi kan å variere setlistene, men vi har etter hvert svært mange klassikere vi ikke kan gå av scenen uten å ha spilt. Har du 45 minutter til rådighet begynner dette å bli et problem. Dette tilsvarer rundt tolv låter. Og folk vil jo høre «Outbreak Of Evil», Bombenhagel», «Ausgebombt» og andre klassikere. Så kan du snu det å spørre, blir du ikke lei av å spille «Bombenhagel»? Aldri. Jeg liker disse gamle låtene. For svært mange er Sodom et band de husker fra åttitallet, så selv når vi turnerer med en ny plate blir det gjerne tre låter fra den og resten gammelt.
– Hva med «Napalm In The Morning»? Jeg vil kalle den en klassiker, selv om den kom i 2001.
– For mange er det en ny låt. Jeg liker låten godt, men også hele «M-16». Den og «Code Red» er kanskje mine favoritter. Det er så mange fete låter på dem. På de neste konsertene våre, Copenhell og Rock Hard Festival, har vi 45 minutter til rådighet. Hva skal vi gjøre? Noen låter bare må med og kanskje en ny, og tiden er ute.
– Ja, livet byr på utfordringer, kanskje ikke rart mange tyr til flaska. Og apropos, ved plateslipp lanseres også whiskyen «The Arsonist».
– Dette er vår andre whisky. Vi hadde en for noen år siden og kom opp med en ny ide i forbindelse med den nye plata. Det er en scotch, men en rum cask, som gir en veldig god smak. Jeg er whisky-fan, men ikke noe Jack Daniels-fan. Jeg var litt betenkt, men destilleriet drives av en god venn. Han har også laget whisky til Wacken festivalen. Jeg vet det er blitt en dyr whisky, men alt er gjort for hånd og et solid produkt, og noe litt annet å presentere i vår online shop.
Helt hvordan dette blir å få til Norge er jeg usikker på, jeg kan ikke akkurat se at dette er noe hyllevare hos Vinmonopolet. Noe litt mer tvilsomt og obskurt som, gjerne kinesiske, nettsjapper tilbyr er patchen mange sikkert har sett, hvor Sodoms logo er oppned, og markedsføres som det klassiske tyske thrashbandet Wodos.
– Haha, jada, jeg har sett den. Vi spilte i Sør-Amerika, og der kom det folk i Wodos t-shirts. Det var faktisk flere varianter av den. Det er et veldig stort marked for bootleg t-shirts der nede. Men det er ikke så mye å gjøre med det. Man går ut fra spillestedet og ser det selges hundrevis av uoffisiell merch, inkludert både Sodom og Wodos, det er litt spesielt. Men jeg synes jo det var litt morsomt første gang jeg så den Wodos-patchen dukke opp på Ebay, hehe.
Sodom har spilte mye her til lands, og sist jeg så dem var på Beyond The Gates.
– Norge er et godt marked for Sodom. Black metal er jo stort og jeg vet at de tidligste skivene våre var en viktig inspirasjon for denne scenen. Det samme gjelder Sverige også. Vi har en veldig stor tilhengerskare i Skandinavia. Venom var selvsagt først, men vi var det første tyske bandet som lagde tilsvarende støy. Folk kommer stadig og sier «Obsessed By Cruelty» er vår beste skive. Jeg vet nå ikke helt det da, men det var en plate for sin tid og en viktig del av min karriere. Jeg setter selvsagt pris på at folk verdsetter det.
Jeg husker naturligvis ikke hver eneste dag av mitt femti år lange liv, men heldigvis kan internett friske opp mye. At det var 4. august kan jeg takke internett for, men at det var sommeren 1986 jeg hørte Sodom første gang kan jeg huske. Da var jeg på ferie med mine foreldre på en campingplass ved Karlstad og Rockbox på svensk P3 spilte «Equinox», fra nettopp «Obsessed By Cruelty».
– Jeg liker godt «Equinox». Det er en del kule låter på skiva, men vi var veldig uerfarne. Ingen fortalte meg at jeg måtte stemme bassen før jeg begynte opptak, haha.
– På vinylen er det en solo, eller i hvertfall en slags lead, på «Equinox». Denne er ikke med på CD utgaven som kom senere.
– Det finnes to innspillinger av plata. Vi spilte først plata inn i Berlin. Da vi fikk masteren sa plateselskapet at dette ikke låt bra og at vi måtte gjøre det på nytt i et annet studio. Det ble veldig mye forvirring rundt ting som låtrekkefølge, soloer og coverkunst. Ny skive ble spilt inn og utgitt her i Europa. Den amerikanske versjonen skulle trykkes der, og da klarte de å sende feil master, slik at den amerikanske utgaven, som er CD-en du sikter til, er den forkastede Berlin innspillingen. Jeg har en ide om regi «Obsessed By Cruelty» ved å fortelle hele historien og inkludere begge innspillingene på en utgivelse. Mulig dette skjer til neste år.
Etter over førti år med Sodom døgnet rundt begynner Tom å føle behov for å gjøre litt andre ting.
– Rock Hard-festivalen er den siste konserten vi har planlagt. Det foreligger ingen turneplaner eller andre opptredener for Sodom. Grunnen er at jeg ønsker å roe ned litt. Jeg ønsker å bruke mer tid på familie og venner, og min lidenskap for jakt. Når jeg sier jeg ønsker å bruke mer tid på meg selv så tenker og spør mange om jeg er syk. Det er ikke tilfellet. Helsa er god og jeg er fremdeles kreativ. Spesielt etter pandemien har det vært veldig mye aktivitet rundt Sodom, og jeg ønsker enkelt og greit å bruke tid på andre ting.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025