Onsdag 3. juni 2026
Social D startet denne kvelden på Sentrum Scene en liten sommer-turne i Europa som for det meste inkluderer festivaler. Salen var nesten fullsatt av et blandet publikum, med overraskende mange unge. Som support fikk vi gruppa Pushwagnergruppen, som leverte det jeg vil kalle et spesielt og energisk sett.
Sceneoppsettet til Social D var enkelt med en høytalervegg, trommesett i midten og et backdrop av det klassiske skjelettet. Presis kl. 21:00 kommer introtapen i form av Bowies «Rebel Rebel» på, og bandet setter i gang med «Born to Kill». De går rett over i «Untitled» fra en av deres beste skiver «White Light, White Heat, White Trash» fra 1996. Lyden er bra og passe høy med de vellydende gitarene godt i front. Ness, som bare for noen år siden avsluttet en vellykket behandling for kreft i halsen, synger overraskende bra. 64-åringen fremstår vital og stilig med tilbaketrukket hår, lys skjorte, sorte bukser og hvite sko. Resten av bandet er litt tilbaketrukne på scenen, men bidrar med solid backing og utstrakt koring. Gruppas lydbilde domineres av det samspilte melodiøse gitarspillet, hvor de to gitaristene bytter en del på solopartiene. Det er allikevel tydelig at det er Mike Ness som er sjefen og hans gitarspill er mest fremtredende.
Vi får naturligvis en del nye låter, hvor både fengende «Tonight» og skranglete «No Way Out» fungerer bra live. Ness småprater mellom låtene og gir klart uttrykk for at han føler seg hjemme i Norge og at det ikke var tilfeldig at de startet turneen i Oslo. Bandet har vært en dag ekstra i hovedstaden og vi får også høre en historie om kjøp av pute i en butikk med en litt ivrig selger. Det kom også en del spark til dagens USA, som han tydelig ikke hadde mye sans for.
Publikum er bra med hele veien, selv om det først tar av skikkelig under «Mommy’s Little Monster» fra debutskiva. Så roer det seg litt ned med tre countryinspirerte låter før den tøffe «Through These Eyes» blir spilt i en sterk versjon.
Mot slutten av hovedsettet får vi allsangfavoritten «Ball and Chain», hvor flere blant publikum synger for full hals. Ness snakker om tida rundt 1990 og at han nok ikke trodde han skulle synge disse låtene over 30 år senere. Naturlig nok fulgte klassikeren «Story of My Life» og det ble en liten moshpit fremme ved scenen.
Etter en kort pause med høylytt klapping, kom bandet på igjen og spilte først Chris Isaak låta «Wicked Game» fra den siste skiva. Social D har i sin karriere satt sitt eget preg på andres låter, men denne fungerte ikke helt. Publikum sang med, men stemningen tok først av igjen under de tre avsluttende låtene. Vi fikk først røffe «Reach for the Sky» (2004), deretter litt overraskende den sterke fan-favoritten «Dear Lover», som fikk en veldig god mottagelse blant publikum. Til slutt ble det fullt øs med «Don’t Drag Me Down» fra 1996, hvor Ness innledet med å si at låta fortsatt hadde et viktig budskap.
Dette var min første konsert med Social D, så vanskelig å vurdere denne opp mot hva de har prestert tidligere. Det så ut til at publikum likte det og flere nevnte at Mike Ness sang bedre enn på lenge. Jeg synes det var lite å trekke i et variert sett med mange bra låter spilt i gode versjoner. Tatt i betraktning at Ness nærmer seg pensjonsalderen synes jeg de eldes med verdighet og fortsatt har litt opprørskhet igjen. 5/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Anine Desire