Torsdag 18. desember 2025
En seig og tung vinterkveld i Tigerstaden vralter man inn på Rockefeller. Og seigere og tyngre skulle det bli.
Samiske Nagirčalmmiid starter moroa. Gutteromsbandet har vokst fra to til fire, og de to nykommerne gjør ikke all verdens av seg innledningsvis. Lyden sitter heller ikke helt, men kommer seg noe utover, i likhet med bandet. Vokalist Sebastian Togstads stadig bredere glis er smittende, og med Water Up To Our Necks er vi for alvor i gang. Dette røsker. Bra driv, og bandet koser seg glugg. Togstad er høyt og lavt, men lyden forblir litt grøtete, vokalen hans drukner innimellom.
Vegard Anthonsens gutturale growling sitter derimot hver gang. Som manet frem fra Mordors dyp droner den gjennom marg og sjel mens han dæljer selvsikkert og presist løs på trommene.
Nagirčalmmiid gjør seg best på de seigere partiene, men Togstads flir og energi veier opp for mye grøt når det går unna i svingene. En smule ambisiøst å mane til moshpit i et knapt halvfullt Rockefeller, men det tipper jeg Nagirčalmmiid både får og fortjener i mindre lokaler. Kult nytt bekjentskap, og absolutt en gjeng å holde øye med fremover. 3,5/6
Etter å ha fuktet strupen og konstatert at øresusen neppe er permanent denne gangen heller, brøyter jeg meg inn foran lydbua. Rockefeller er stappa av forventningsfulle stonerrockere. Mye grått skjegg i monitor. Sløye Slomosa inntar scenen som de aldri har gjort annet, og etter passe få velvalgte ord får vi de første tonene fra Afghansk Rev.
Dette sitter så jævlig. Stort bedre lyd får man ikke. Sjelden jeg har vært med på at Rockefellers gulv gynger samtidig som man hører hver tone klokkeklart. Nesten så man føler at man står på et skipsdekk og må klamre seg fast i noe. Deilige filmsnutter i bakgrunnen setter stemningen ytterligere – tordenvær og leirbål og småpsykedelisk fargespill.
“Cabin Fever” viser oss hva vi har i vente. Så sjukt uanstrengt samspilte Slomosa er! Dette er vilt fett, og publikum er med på notene. Her svaier man i takt. Sømløse overganger fra suggererende og majestetisk til kjapt og rocka. Som en venninne påpekte – stonerrock gjør deg litt stein. Man går jo helt i transe av det kjøret her, på verdens beste vis. Hypnotisk og slepende det ene øyeblikket, før de dundrer i vei med neste parti av for eksempel “Rice”.
Slomosa virker nesten telepatisk tighte nå. Musikalsk tipper jeg de er greit inspirerte av band som The Sword og Baroness, men kjører selvsagt helt eget løp. Og de høres om mulig enda bedre ut live enn på skive. Det er ingen liten bragd. Hver bidige låt sitter som et skudd, og det er smått sjokkerende at publikum faktisk må egges til moshpit.
De avrunder med den velfortjente gjennombruddslåta “Horses”, og over i ekstranummeret “Psykonaut”. Bassen durer via skrotum opp til lillehjernen. Dette er helt koko. Jeg er målløs. Og ikke den eneste som vakler småskev og salig ut i vintermørket.
Jeg gir meg ende over. Dette var årets høydare for undertegnede. Jeg skal se Slomosa hver eneste gang de åpenbarer seg i nabolaget. Det burde du også.
6/6 | Nicolai Herzog
Foto: Johannes Andersen
