Sounds Like Gold
Med selveste Atle Antonsen i front og et særdeles habilt band bak, og med meget gode liveopptredener på fjorårets Tons Of Rock og John Dee tidligere i år var det nesten et krav om skive, og nå blir da ønsket oppfylt.
“Draumen” (Olav H. Hauge) starter ballet, og starter ballet med bravur. Ikke milevis unna Roky Erickssons “Night Of The Vampire”, og da er lista godt lagt for resten av skiva.
“Du Skal Itte Trø I Graset” (Einar Skjæraasen) følger så, med en litt mer bluegrass-start som brått slår over i et herlig stoner-riff som snytt ut av det glade 70-tall. Herlig låt, og oppbygningen der Atle blir sintere og sintere er pur klasse. Må her nevnes at tankene går ofte over til svirebrødrene i Black Debbath, men det gjør jo ingenting.
Videre følger “Der Skulle Vi Ha Vøri, Kal” (Hans Børli), der medvokalist Marianne Sveen (ex-Katzenjammer) får lov til å skinne litt ekstra. Denne svinger voldsomt med sin shuffle og drivende riff. Drivende riff kan forøvrig benyttes til å beskrive de fleste låtene på “Dikt & Metall”, og man kan nesten høre spillegleden igjennom denne. Et av høydepunktene dette.
André Bjerke får æren av å få med to dikt med på skiva, der den noe humoristiske “Ja Gris Og Nei Gris” har fått en skikkelig god stonerutgave tildelt. Sitter her å tenker hva forfatterne selv ville tenkt om hva verkene deres blir brukt til, men tror at han hadde satt pris på produktet. En skikkelig god og fengende godbit.
Jeg har alltid syntes at “De Nære Ting” (Arne Paasche Aasen) er en riktig så fin låt, og lite visste jeg at det egentlig er basert på et dikt før Sleggefett. Og versjonen de har laget gir meg skikkelige Metallica-vibber anno 1986. Altså perfeksjon satt i praksis, langt unna som vi er vant til å høre klassikeren – men en solid vitamininnsprøyting.
Jeg orker nesten ikke å anerkjenne “dikteren” til “Pornodiktet”, da det er så flaut som det kan bli. Men det er da Jan Erik Vold som skjemmer ut skivas kanskje aller sterkeste spor. Det at du kan ord gjør deg ikke til dikter, men jeg tipper at Atle og bandet har ledd mye under innspillingen. En helt fantastisk låt med en helt usaklig ræva “tekst”.
Inger Hagerup er også representert ved “Så Rart”, en liten pønkeperle som er plent umulig å sitte stille til. Det er rart å være både flaggermus og edderkopp, og dette formidler Sleggefett alldeles forbilledlig.
Fete trommer starter André Bjerkes “Farao På Ferie”, med en takt jeg ihvertfall ikke klarer å telle meg til – men fett er det uansett. Black Sabbath er nok ikke veldig langt unna her, og da vet man at det er fett – unnskyld; Sleggefett.
Komikongen Atle Antonsen har her fått med seg et knippe musikere fra absolutt øverste hylle i norsk rock med nevnte Marianne Sveen på vokal og tangenter, Tom Rinö Östby på komposisjon og elektrisk V-gitar, Halvor Berg på vanlig gitar, Magnus Lie på bass og Atle Borgeteien på slagverk, og sammen har de skapt noe helt unikt og låter som en million dollars. Sleggefett er gøy uten å være fjas, moro uten å være tullball. Og de har jo vitterlig mye gull av dikt å ta ifra her til lands, så her kan vi forhåpentligvis forvente oss mye gull fremover.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 22. mai 2026