Tekst: Ronny Østli
Foto: Storeulv Foto
Når jeg snakker med General Gribbsphiiser er det to dager til utgivelse, og det er en time siden Prophecy Records og Black Metal Promotion hadde førpremiere på youtube. Jeg trodde du var mer interessert i å trykke F5 for å sjekke kommentarer, fremfor å snakke med meg?
– Ja, det var faktisk det jeg holdt på med. Det er snart ti år siden sist vi slapp plate, så jeg visste jo ikke at en sånn premiere er to dager før slipp. Det er mye som har skjedd på disse årene, så jeg måtte bare beklage til tyskerne, og hive meg rundt og bevitne det hele. Og det var en opplevelse i seg selv. Folk som skriver om bilene sine, og hvor fort de kjører til musikken. Sånt er nytt for meg, det er en annen generasjon som hører på musikk nå. Jeg måtte svare litt flåsete tilbake på en av kommentarene om dette bilsnakket. Jeg måtte jo være YouTuber jeg også, hehe. Da han skjønte det var fra den offisielle Slagmaurprofilen ble han veldig myk. Men det var egentlig ikke noe artig, for jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer jeg heller, haha. Det er enkelte ting som forventes og hører med ved skiveslipp, men jeg føler ikke vi skylder selskapet noe. Vi har vel gjort den største promokampanjen i dette århundret. Jeg skjønner ikke helt den digitale promoverden. Jeg ser plater jeg aldri har hørt har over en million avspillinger. Og ha en premiere klokka tre på ettermiddagen? Da er jo folk på jobb her i Europa, mens de starter på jobb i USA. Men det er helt sikkert riktig, det er jo selskaper som lever av det som har arrangert dette.
Detaljene rundt århundrets promokampanje kommer vi naturligvis tilbake til, men jeg synes vi skal snakke litt om musikken på «Hulders Ritual» først. (Skiva er anmeldt her!) De fleste av kommentarene på denne førpremieren er forresten gode Jeg synes det er en lettere tilgjengelig skive enn forgjengerne.
– Og det er med vilje. Skiva ble skrevet i tida rundt Lord Of Chaos, en periode jeg synes det gikk mye inflasjon i black metal. Jeg savnet riffene. Jeg stemte om gitarene og gjorde det litt mer folkelig. Det er kanskje litt arrogant å si, men det var skuffende enkelt og skrive skiva. Det er en skive som setter seg fort, så er det litt repetitivt. Du blir sugd mer og mer inn i det etter hvert som det blir mørkere og mørkere. Helt til du blir bergtatt. Så det var helt klart en tanke at den skulle være lettere tilgjengelig.
– «Wildkatze» er for tiden min favoritt, jeg kjenner kulden i hovedriffet langt inn i beinmargen,
– For meg er black metal band som Burzum og Thorns. At vi har laget avantgarde musikk er det andre som sier. Det jeg har laget er det jeg har savnet selv, og da har det blitt et sammensurium av sjangere. Det kan ofte virke som at nå er det for mye av det, da må vi ha et thrashriff eller noe annet. Men det er bare å være ærlig mot seg sjøl og ikke bry seg om hva andre synes. Jeg legger ikke skjul på at «Filosofem» skiva står høyt hos meg. Snorre Ruch blir litt sur på meg hvis jeg kaller den Burzumsangen, siden det var han som lærte Varg å spille gitar, haha. Det er litt mer tremolopicking og en annen tuning som gjør denne plata litt mer harmonisk. Jeg holder nå på med en plate sammen med Kenneth Lien, som er en multiinstrumentalist innenfor folkemusikk. En ting vi har vært innom er at når Hollywood skal ha mørk filmmusikk så er man gjerne innom «Dovregubbens Hall» eller norsk folkemusikk. Vår generasjon black metallere vokste opp med en TV-kanal. Der var det folkemusikk, og vi måtte ta det vi fikk av barne-TV, og det har farget oss. Du kan fint høre om et black metal band er svensk eller norsk. Ta for eksempel Dissection eller Marduk, du hører det er litt snillere, og det mener jeg har litt med at vi er vokst opp med folkemusikken vår og har en mer brutal natur. Island, Irland og Canada har alle en særegen stil innen black metal. Det er sånn at du nesten kan se for deg ruta til Eirik Raude.
– Var det vanskelig å kjøre videre på den avantgarde metalen dere gjorde tidligere?
– Jeg føler egentlig ikke at det jeg har laget tidligere er så avantgarde, og litt usikker hva folk mener med det. På den tiden var jeg inn i det å male store lydlandskap på gitaren. Folks, og også mine egne, musikkvaner har forandret seg. Det nytter ikke å gi ut skiver som «Von Rov Shelter» og «Skrekk Lich Kunstler» i dag hvis du skal få folk til å sjekke ut musikken din, for det er alt for mange lag. De må kanskje høres femti ganger, og det har ikke folk tid til. Også savnet jeg de catchy riffene. Så ved første lytt er det en enklere oppbygd plate. Gir du «Hulders Ritual» noen runder så er det fortsatt noe fra de nevnte platene og det er flere lag, men det er ikke så grøtete. Det hele er gjort mer bevisst.
– Når jeg hører på de eldre skivene i forkant av denne praten, kan man fint kjenne igjen Slagmaur. Jeg tenker produksjonen har mye å si.
– Det har mye med ressurser å gjøre. Tidligere hadde jeg så mye musikk inni meg som skulle ut, så da lagde man jo tre skiver på ni måneder. Når det kommer til Slagmaur og gitarlyd, så tror jeg ikke det har så mye å si, det er mer signaturen i riffene. Uansett hva man driver med, så blir vi jo bedre på det vi holder på med. Nå skulle det jo være lettere tilgjengelig produksjon. Ting koster mindre nå som en gjør mye hjemme, fremfor tidligere hvor en måtte bruke mye penger på å reise i studio. Det å være litt kostbare på tida vår er noe vi holder på å eksperimentere med nå. Vi prøver å fornye oss litt. Det er alltid noe eget med first take, og man angrer gjerne på at man sletter det. Når vi nå jobber med neste plate tar vi vare på alle disse opptakene. Alle lydprogrammer starter i 120bpm, og det blir lite dynamikk når alle spiller i samme tempo, så nå prøver vi å variere litt i tempo for å få litt mer puls.
Det finnes gjester på «Hulders Ritual». Taakes Hoest bidrar med vokal, mens Dimmu Borgirs Silenoz klimprer litt gitar. Snorre Ruch fra Thorns er allerede nevnt. Han står oppført som produsent.
– Det hele begynte med at vi er blitt gode venner, da vi har litt felles bakgrunn. Jeg jobber som fotograf, og han driver med filmproduksjon rett ved der jeg gikk på skole. Vi har egentlig bare vært litt sparringspartnere. Han har alltid ville produsert skivene våre siden han synes det er for lite mellomtone i gitaren, så det er jo en kamp vi har. Han var med og mikset «Von Rov Shelter», og var også med i kulissene på «Thill Smitts Terror», så det ble litt blåst opp at han skulle produsere. Det har vært litt faglig input, men mest av alt har vi vært venner. Han har arrangert vokalen på «Hexen Herjer». Måten det ble gjort på var at han sang den inn, så slettet jeg vokalsporet og sang det inn selv. Så mye mer er det ikke, men for meg er Thorns en stor inspirasjon. Hans riff og derfra videre til Burzum er musikken jeg liker best. Snorre ville jo egentlig ikke lage black metal, han ville lage skummel barnemusikk. Han var jo mest opptatt av TV spill da, hehe. Egentlig skulle vi gjøre en splitt, og jeg fikk velge tre av det enorme hvelvet han har av låter. Det ble skrinlagt, men han har innsett det selv nå at han ikke kan bruke tjue år på en plate. I alle årene jeg har kjent ham, har han puslet med ny Thorns plate hver eneste dag. Men nå er det faktisk ikke ulv ulv lenger, han vært i Oslo og mikset sin nye skive en siste gang, så nå er det nært forestående. Også han er med i det folkemusikk prosjektet til meg og Kenneth Lien, det blir spennende og se hva som kommer ut av det.
I tillegg til dette prosjektet er Gribbsphiiser godt i gang med ny Slagmaurskive også. I midten av november ble det spredt nyheter om at Gribbsphiiser og Snorre var savnet i fjellene i Fosenområdet etter en fottur.
– Ideen har jeg hatt lenge. Kostymene vi bruker på scenen er karakterer i Slagmauruniverset som vi har sunget om. Det er de tre små griser og ulven, hvor ulven er Satan. Og bestemora som er på «Thill Smitts Terror» coveret. Vi hadde med oss et dokumentarteam og jeg holder på å redigere filmen nå, som blir tilgjengelig i en begrenset periode rundt plateslipp. Poenget er at hele «Hulders Ritual» handler om å bli bergtatt og forsvinne på litt paranormalt vis. Det er rundt fem år siden jeg kom på ideen som opprinnelig var at bestemora på coveret fantes på ordentlig og skremte meg til skogs som liten. Tida var nå riktig i forhold til fake news. Jeg kjenner en som jobber i Google, som jeg jobbet med på et UFO søk i en TV-produksjon. Sammen med han ordnet vi en falsk nettside hvor vi la ut bilder og bakgrunnshistorien til alle karakterene. Så den forsvinningen var ikke så mye et PR-stunt, men en del av selve produktet. Jeg husker jeg var så fasinert av «Blair Witch Project» da den kom og måten internett ble brukt på da. Det de gjorde var grensesprengende. Jeg var veldig inspirert av kreativiteten, og jeg leste boka om hvor hardt de jobba. De var som Mayhem, de hadde et kreativt sterkt ønske om å få til noe nytt, og levde på nudler for å få det gjennomført. Gjennom mine ressurser og kontakter var det mulig å få med sivilforsvaret og røde kors på dette, og bakgrunnshistorien her kosa jeg meg skikkelig med å skrive, for den var rimelig idiotsikker. Som faren min sier, sjølskryt skal en høre på, for det kommer fra hjertet, hehe. Den siden har så mye eastereggs og jeg er virkelig stolt over den. Filmen er en timeline på hele historien. Vi har fått mye positiv feedback, og vi visste jo det skulle bli litt blest. Men ikke at det skulle gå så innmari fort. De første redningsaksjonbildene filmet vi under orkanen Amy. Der er røde kors på vei til bestemora som jeg og Snorre skulle ta bilde av. Hun er halvveis basert på en sann karakter. Mora mi er med og det er hun som dropper den historien om bestemora. Jeg gjorde en feil da jeg tok bilde av mora mi i dagslys for det skulle postes på fredag, men vi dro ut torsdag kveld for å ta de siste bildene av røde kors som evakuerer hjelpearbeiderne. Vi postet innlegget klokken 17, for ut noen timer uten signal, og da vi kom hjem så var det helt Texas. Vi ville prøve å begrense dette i Norge så lenge som mulig, for vi har så spesielt eierskap til black metal. Du ser ingen som headbanger på Inferno. Alle står litt på sidelinjen med armene i kors, så vi skjønte fort at det ville være en urnorsk reaksjon å poste på alskens nettsider at dette er en promoaksjon. Fosenfolket var en hyllest, samt litt gjøn, til lokalavisen vår som er så jævlig dårlig. Det var meningen folk skulle finne ut at dette var fake, så det ble en diskusjon på nett. Det var orkan og vi jobbet jævlig hardt og det gikk litt fort i svingene. Så da vi kom hjem spør broren hva i helvete vi holder på med, her ringer det folk fra Nederland og Ungarn, så da hadde ballen begynt å rulle. Grunnen til at vi ønsket en begrensning var å komme seg så ubemerket som mulig frem til fredag så det skulle passe med lyset på bildet av mamma for å få droppa bakgrunnshistorien. Det betydde ikke så mye for meg at folk skjønte det var fake, men at folk skulle bli imponert og revet med og lete etter eastereggs og bruke det som en true crime greie og kose seg med opplevelsen. Noen gjorde det, men på nett var det pure hate, haha. Noe som gjør at vi synes coveret passer så bra. Når Snorre står der under kappa er det jo ikke en geit han mater, men en sau. Og black metal skal liksom være så individualistisk, men det er jo bare en stor saueflokk. Vi gjorde oss nok litt upopulære, uten at det har så mye å si, hehe. Alt dette er ting du kan nyte på fosen-folket.no nå, og alt som står på siden er sant i forhold til folkloren, og det var den vi ønsket å fokusere på. Så føler jeg det er litt stagnering i black metallen også. Skal sjangeren overleve og ikke ende opp kun med gamle gubber som oss, så må en tenke nytt. Som da Cadaver Inc hadde det corpse removal greiene sine, det var jo helt fantastisk. Kjemperespekt for sånt. Og for vår del føler vi dette var på rett sted til rett tid.
De som har sett Slagmaur live er neppe uenig i at bandet er visuelt og skiller seg ut.
– Jeg er fotograf av yrke, og jeg anser meg sjøl som en historieforteller. Nidrosian Black Metal-miljøet er gode venner av meg, men når du får folk til å valfarte til Nidarosdomen for å posere med jakkene sine? Det er ikke derfor den var avbildet på Mayhem coveret, det var fordi de ville sprenge den. Jeg begynte ikke med black metal for at det skulle være guidede turer i en kirke, jeg gjorde det fordi jeg var i opposisjon. Dette byr meg litt imot, og jeg føler en glemmer litt røttene til det hele. Vi må se at dette er et teater, og jeg får meg ikke til å stå med likmaling, så da fikk det bli karakterer og være ærlig på at dette er historiefortelling. En kan gå med så mange patronbelter og spikerklubber en bare vil, men jeg har enda ikke vært på en eneste black metal-festival og sett en slåsskamp. Da må du på bygdefester i Nord Odal og rundt der du er fra. Da ser du folk som slåss.
Gribbsphiiser startet Slagmaur som et enmannsband i 1996. Allerede samme år sier historien, eller internett om man vil, at det var utviklet til et fullt band.
– Jeg har vel egentlig sessionmusikere. De har respekt for meg og jeg for dem, og jeg kunne ikke gjort det uten dem heller. Unikumet til spesialsoldater i Norge er at en er god på det, en annen på det mens jeg kan det. Vi er en fin gjeng og vi kaller oss et band. Ikke at alt som står om oss på nett stemmer, jeg ser at han som la trommer for femten år siden fortsatt er medlem, enda jeg ikke har sett ham siden den gang. Line-up’en nå har vi hatt i rundt ti år, og jeg kan ikke se for meg at den endres. Vi har hatt noen runder med vokalister, og selv om jeg ikke anser meg som noen vokalist endte jeg opp med å synge en del selv denne gangen. Noe jeg også kommer til å fortsette med, og derfor vil det komme skiver litt oftere enn hva som har vært tilfelle i det siste. Vokalisten vår overtenker litt mye og jeg ga ham god tid. Men så fikk vi en deadline fra selskapet og vi måtte få ferdig skiva. Det har ikke så mye og si hvem som synger, bare det er bra. Men det tenker jeg om bandet generelt, så lenge det blir bra er det ikke så nøye hvem som gjør hva.
Tekstmessig er mye på «Hulders Ritual» hentet fra Fosen-området.
– De fire siste årene har jeg brukt på UFO forskning, og TV-produksjoner i forhold til disse fenomenene. Ikke at jeg tror det er romvesener som besøker oss, men det er jo litt sosialantropologisk og kulturell tracking. Ufologi i seg selv er en religion in the making. Jeg er blitt kompis med Jaques Vallée, som fant opp ARPANET, forløperen til internett. Han har skrevet veldig mye om hvordan vi mennesker oppfatter det paranormale og overtro. Fra å gå fra hulder og nisser til spøkelser og tallerkener. Det som har fasinert meg er hvor mye folketro som har levd på små plasser. Jeg begynte å fordype meg i hva som har skjedd rundt i skogene her, og det var voldsomt mye. Har det skjedd så mye overalt i dette landet, eller sitter folk så mye alene og begynner å komme opp med disse historiene når de sitter samlet rundt bålet? Her vi bor har vi et sterkt folkesagn der sjø møter trolsk natur. Det er mange legender jeg har brukt tid på og albumet blir preget litt av det.
Slagmaur burde i år feiret tjueårs jubileum, men turnelista viser så langt bare en konsert.
– Der har vi vært litt seine på ballen, og vi håper på litt mer til neste år. Vi hadde litt planer om å få til noe på Beyond The Gates. Vi var der ens ærend for å se på takfestene om hvordan vi kunne massehenrette folk, men det takket de nei til.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026