Torsdag 20. august 2026
Fjorårets konsert på Rockefeller ble en forrykende affære som gjorde at etterspørselen var høy til årets konsert. Som langvarig fan har undertegnede sett Skunk Anansie live åtte ganger over de siste 30 år, men har neppe sett de bedre enn i fjor – så forventninglista lå dermed høyt.
Jubelbrølet sto i taket da Skin, Cass, Ace og Mark Richardson, de samme fire gjennom 30 år, inntok scenen og sparket i gang med «This Means War», en singel fra 2020 som ikke er utgitt på noen skive eller i fysisk format, før åpningslåten fra «Post Orgasmic Chill», «Charlie Big Potato» tok over. Og samtlige i salen blir øyeblikkelig trollbundet av dette fantastiske vesenet som setter alle andre på scenen fullstendig i skyggen. Vokalist Skin er ikke store dama, men gudbedre for en høyspentledning vi har med å gjøre her!
Bandet har ikke gitt ut noe ny musikk siden sist, og setlisten ble dermed litt repetitiv – av kveldens 18 låter fikk vi høre 15 av dem i fjor. To færre låter fra den nyeste skiva «The Painful Truth» fra 2025 var hovedforskjellen, så akkurat det var litt skuffende – det hadde vært gøy med litt variasjon for fansen som kommer og ser dem hver gang. Jeg tar som en selvfølge at flesteparten av de som så Skunk på Rockefeller i fjor, var også på Sentrum denne kvelden.
Men det var meget god stemning i salen, og det var faktisk «Love Someone Else» fra «Anarchytecture» som først fikk hele salen på beina og alle armer i været. Kudos også til en enkel men stilig og effektiv sceneproduksjon, og et klart og tydelig lydbilde – kunne gjerne vært litt høyere volum for å overdøve alle de som var der for å skravle istedet for å lytte på musikken.
Det er ikke til å nekte for at det er 90-tallslåtene fansen kjenner og elsker høyest, og settet var godt krydret med publikumsfavoritter som «Hedonism (Just Because You Feel Good», «Weak», «I Can Dream», «Twisted (Everyday Hurts)», «Yes It’s Fucking Political» og «Little Baby Swastikkka» – vi fikk faktisk tre låter fra hver av de tre første skivene, og det var her allsangen runget høyest.
Ekstranumrene ble litt endret fra hva som sto på setlisten på scenegulvet, for de skippet «Lost And Found» og AC/DC-coveren «Highway To Hell», og slang istedet inn balladen «You’ll Follow Me Down» helt på tampen, og sendte et lykkelig publikum ut i sumarnatta.
Skunk Anansie skuffer aldri, de er stadig på min Topp 3-liste over Tidenes Beste Liveband, for etter 30 år med samme besetning er det et supertight og samspilt band, og Skins vokal er fortsatt av en annen verden, selv om hun utrolig nok bikker 60 til neste år. Jeg trekker litt for mangelen på variasjon i setlisten fra i fjor, og for at de i løpet av de siste tjue minuttene spilte de to låtene deres som virkelig stryker meg mothårs (slitsomme «Tear The Place Up» og «The Skank Heads (Get Off Me)», men det er bare meg), men ellers var dette som vanlig en fryd å overvære. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker