Tekst: Geir Amundsen
Fotos: Geir Kihle Hanssen
– Det er enda ikke ett år siden du slapp din forrige skive, «On An Island», og nå er du allerede klar med ditt åttende soloalbum «Dancing Headlights». Vanligvis bruker du rundt tre år mellom hver soloutgivelse – hva er det som har satt en rakett i ræva på deg denne gang?
– Haha, ja si det. Denne skiva begynte vi faktisk å spille inn før «On An Island» var ute. Det er to ting som har kastet litt sand i maskineriet mitt som gjør at ting har hopet seg litt opp, og det er for det første pandemien, og for det andre Madrugada-comebacket, og at det ble plate. «On An Island» ble innspilt sent i 2021, altså før Madrugada-skiva kom ut, og da satt jeg faktisk og ruget på «On An Island» i to år før den ble gitt ut, og det er selvsagt alt for lenge, følte jeg selv. Og jeg ville ikke at det samme skulle skje nå med disse innspillingene.
– Så du begynte arbeidet med denne allerede i 2023?
– Ja, faktisk mens vi øvde for å dra ut på turné med «On An Island».
– Er dette låter du har lagd alene, eller med partner Christer Knudsen, eller er det hele bandet?
– Det er stort sett låter jeg har skrevet på egen hånd, med unntak av én låt som har overvintret fra det Paradise-prosjektet som jeg holdt på med i 2017.
– Å ja, det var flere låter derifra ja? To av dem havnet vel også på Madrugada-skiva?
– Ja, det er en låt som heter «Living It Strange», hvor jeg har skrevet teksten sammen med den engelske gitaristen jeg jobbet med da. (Rob McVey fra Marianne Faithfulls band.)
– Det ble aldri noen skive med det bandet?
– Nei, det ble bare en EP («Yellow» fra 2017), og det skulle bli en full skive, men bandet ble oppløst før vi kom så langt.
– To av låtene derifra havnet vel også på Madrugada-skiva?
– Ja, og det er masse mer å ta av. Det var et kreativt veldig fruktbart samarbeid jeg hadde med Rob.
– Så hva var det som førte til at det bandet der aldri kom av bakken?
– Det var rett og slett praktiske ting, siden det endte opp med at jeg stadig vekk måtte reise til England – og attpåtil en ganske avsidesliggende del av England. Det hadde sikkert gått fint å ha et slikt band når man er i 20- eller 30-årene, men når man er etablert med familie og er godt opp i 40-årene, så ble det for krevende, spesielt i kombinasjon med de andre musikalske prosjektene jeg holdt på med.
– Det finnes jo nok av band som klarer å lage låter og gi ut skiver helt uten å møtes. Som kun møtes fysisk et par dager før en turné.
– Joda, men vi var i en oppstartsfase, og da må man treffes hele tiden, tenker jeg. Og så tok det også en litt annen retning enn jeg så for meg. Jeg hadde forestilt meg mer fri flyt, et mer ekstremt uttrykk og mer forskjellig fra alt det andre jeg holder på med. Det endte opp med å være et prosjekt hvor jeg fortsatt var hovedlåtskriveren, og da tilførte det ikke så veldig mye nytt. Selv om jeg og Rob hadde et veldig godt samarbeid, så ble det egentlig bare mer av det samme, og det hadde jeg ikke behov for.
– Men tilbake til den nye skiva di, som skal hete «Dancing Headlights» (anmeldt her!) – hva legger du i de to ordene?
– I motsetning til den forrige skiva, hvor alt var konseptuelt, alt hang sammen og det var en gjennomført historie bak, så er dette bare en samling med veldig gode låter. Den mer klassiske måten å lage et album på. Så da jeg skulle gi denne skiva en tittel, så sleit jeg litt siden det ikke var noe konsept som bandt disse låtene sammen, bortsett fra at det er åtte låter som føles som en bra og sammenhengende plate. Og den eneste låttittelen som hørtes ut som en albumtittel, var «Dancing Headlights». Jeg følte at det ligger en slags urban tristesse i den tittelen, noe som alltid har tiltalt meg helt siden jeg så «Blade Runner», og hørte musikken til «The Blue Nile». Den urbane noir-stemningen. Og da jeg så det bildet som vi endte opp med å bruke på coveret, tenkte jeg at den tittelen og det bildet var en bra match, det gir meg en stemning.
– Det slår meg at det er en ganske poppa skive til deg å være.
– Til meg å være, ja, kanskje. Det er i hvert fall det jeg har valgt å si om dette. I bunn og grunn kunne alle disse låtene vært popsanger, selv om det har ingenting med moderne popmusikk å gjøre.
– Fuzzpop.
– Ja, det er det. Og samtidig vil jeg påstå at det er mer rocka enn noe jeg har gjort på en stund. Det er mer gitardrevet, og de fleste låtene er bare de tre gitarene, bass, trommer og vokal som var i studio da vi spilte det inn.
– Så ingen av disse låtene er noe problem å fremføre live?
– Nei, det er lagt opp slik. Tanken var at det skulle være mer nytt materiale innspilt live foran et publikum, på turneen vi var på i fjor, men det er bare én sang som har endt opp med å bli innspilt på den måten. Det er den siste låten, «Some Miserable Morning». Egentlig skulle flere låter spilles inn sånn, men når vi hørte på opptakene, hørte vi at de originale opptakene egentlig var bedre. Og da må man ikke la et konsept sparke vekk beinene for kvaliteten.
– Så de fleste låtene på «Dancing Headlights» har du altså allerede fremført live?
– Ja – eller vi har spilt alle live i studio. Og vi begynte å spille den nye singelen, «Love vs The World», på tampen av turneen i fjor. Og alle låtene er spilt inn live i studio, så jeg vet at det lar seg fint gjøre å spille de på konserter, vi har ikke endt opp med noen låter som ikke lar seg fremføre foran et publikum fordi de er blitt konstruert i studio.
– Den singelen fikk jeg nesten en glad-R.E.M.-feeling på.
– Ja, det er flere som har sagt det, men den låten startet et helt annet sted. Jeg hørte mye på «Floodland – eller var det «Vision Thing»? – en av de svære Sisters Of Mercy-skivene, hvor han (Andrew Eldritch) tidvis høres litt Bowie ut i stemmen. Det var en av de akustiske låtene, «I Was Wrong», tror jeg…
– Det er sistelåten på «Vision Thing».
– Ja, riktig. En mindre kjent låt, men som jeg synes låter så kult. Så da jeg skrev låten, tenkte jeg at: ‘Hmm, det er noe Bowie eller Roxy Music her.’ Så den startet mye mer gotisk enn der den har endt opp. Og når gitaren til Cato Salsa kom på, føler jeg at den fikk en dæsj av «Born In The USA» også, eller den Springsteen-perioden, så da var det i hvert fall ikke Sisters Of Mercy lenger.
– Og så har tittellåten blitt nevnt som litt a-ha-aktig?
– Ja, det var det Torgrim Eggen som mente. Jeg elsker a-ha, så det er egentlig bare naturlig at litt inspirasjon fra dem også dukker opp i min egen musikk. Jeg føler vel nesten at det er mye 80-tallsinspirasjon her, men jeg håper ikke at det er noe retro-følelse på det likevel. Og jeg synes ikke det, men jeg føler at 80-tallet er et tiår som har formet meg veldig mye – naturlig nok, siden det var da jeg så smått begynte å interessere meg for musikk. Jeg vil kanskje gå så langt som å si at det er mitt favoritt-tiår musikalsk. Både popen, rocken og den alternative musikken som kom i løpet av 80-tallet er ting jeg stadig kommer tilbake til.
– Hvis jeg hadde bladd gjennom platesamlingen din hjemme, ville jeg funnet noe jeg hadde blitt veldig overrasket over? Har du platesamling, forresten?
– Tja, vinylsamlingen min er forholdsvis liten og ikke nødvendigvis så representativ for det jeg hører på. Men hadde du bladd gjennom CD-ene mine, tror jeg ikke du hadde blitt så overrasket.
– Ingen guilty pleasures?
– Nei. Og jeg synes også at uttrykket guilty pleasures føles litt utdatert. Jeg tror ikke folk skammer seg over noe de liker lenger. Det er det i hvert fall ingen grunn til.
– Med mindre du kommer med Milli Vanilli og Modern Talking…?
– Uhm. Ja, akkurat de to har jeg vel ikke så stor sans for, haha! Men nei, jeg tror ikke det. Men jeg husker da vi hadde disse to svenskene fra Thåström i bandet. Det var Pelle Ossler og Ulf Ivarsson som produserte skiva min i 2014, «Endless Love». De var med oss på turné etterpå, og da merket jeg et helt klart generasjonsskille mellom de gamle pønkerne der og gutta i bandet mitt, som har et mye mer åpent forhold til musikk, som ikke har noen guilty pleasures – vi hører på alt mulig rart i turnebussen. Men da ABBA kom på, da ble det for mye for Ossler! Og det var noe herlig barnslig over det, at man ikke skal kunne høre på både The Replacements og ABBA, liksom!
– Jeg hadde nesten trodd at ABBA er et av få band som nesten alle liker eller i det minste respekterer.
– Ikke hvis du er svensk pønker, tydeligvis! Da var det fienden! ‘Nähä, det här går ju bare inte!’ Det syntes vi var komisk, da.
– Finner man slikt som Satyricon og Behemoth i samlingen din også?
– Ja, det gjør du faktisk.
– Er det noe du faktisk hører på og liker, eller er det fordi det er artister du har samarbeidet med?
– Behemoth er nok noe jeg har blitt mer obs på etter at jeg ble kjent med Nergal. (Sivert synger på Nergals Me And That Man-prosjekt på skiva «New Man, New Songs, Same Shit, Vol.1») Jeg har vært på konsert med dem flere ganger etter det – det har vært sykt bra konserter. Virkelig et fantastisk liveband.
– Var ikke de på Tons of Rock samme dag som Madrugada i 2023?
– Jo, riktig. Og de var på Tons i 2019, samme dag som jeg var der med Satyricon. Og jeg har sett dem flere ganger på Sentrum Scene. Men generelt er jeg ikke spesielt interessert i metal, egentlig. Det startet med Iron Maiden for min del, men det gikk fort over i andre ting. Det som har vært min inngangsport til black metal, skyldes at den musikken dreier seg veldig mye om stemning, i motsetning til mye annen metal. Jeg liker liksom balladene til Metallica, haha, og det sier vel sitt.
– Men likevel har du jo en crossover appeal til metal-publikummet. Du burde egentlig vært utenfor interesseområdet til lesergruppen vår, men det funker likevel.
– Ja? Jeg tror egentlig det er noe som startet før jeg jobbet med Satyricon, kanskje fordi Madrugada hadde en appell til noen i det publikummet. Jeg husker jeg så en god del på de tidlige konsertene våre, både fra goth-miljøet og svartmetallfolk, men det har absolutt blitt flere etter at jeg har samarbeidet med Satyricon og Nergal.
– Du har jo stort sett turnert i Norge i hele november. Hva er planene i månedene fremover, i kjølvannet av «Dancing Headlights»?
– I neste uke (16.-17. januar) er det to konserter på Sentrum Scene, som straks er utsolgt, og de er (anmeldt her!) nærmest avslutningen på forrige års turné, og en slags begynnelse på den nye. De satte vi mest opp fordi jeg ikke har gjort noen klubbkonserter i Oslo på en stund – jeg spilte i Operaen i fjor, og jeg savnet å spille for stående folk. Jeg kommer jo rett fra et år med både Europaturné og Norgesturné, men jeg har jo lyst til å spille så mye som jeg kan, så da har jeg muligheten til å veksle litt mellom å spille solo, og å spille med bandet. Og det er flere steder som jeg lenge har hatt lyst til å komme meg til.
– Hva mener du med «spille solo og spille med bandet»?
– Altså spille helt alene, bare meg med kassegitar. Og det er det jeg skal gjøre på vårens konserter. Og så skal bandet ut og spille festivaler fra sommeren av. Og så blir det ny Europaturné og Norgesturné, den egentlige turneen for «Dancing Headlights», fra sensommeren av. Siden vi har turnert land og strand rundt med det forrige albumet i hele 2024, er det greit å gi folk en pause.
– Hvilke steder var det du lenge hadde hatt lyst til å besøke?
– På soloturneen skal jeg både til Færøyene og Serbia og Kroatia og Bulgaria, steder hvor jeg i årevis har blitt oppfordret til å komme og spille, men jeg kan ikke dra med meg bandet ned dit, med alle utgiftene det medfører. Det er ikke bærekraftig, når man ikke vet om det bare er noen få fans på internett, eller om det faktisk er et publikum der. Så jeg skal faktisk ned og gjøre litt nybrottsarbeid, alene.
– Hvor store steder skal du spille da?
– Det er alt fra 7-800 plasser til 250, tror jeg det minste stedet er. I begynnelsen er jævli skummelt å gå ut på scenen helt alene, jeg har gjort det en del ganger før, men det er samtidig jævli givende. Og så kommer det mange nye låter ut av det, for da tilbringer jeg mye tid alene med gitaren, og det er slik låter blir til.
– Du skriver hovedsakelig låter på gitar?
– Ja. Noen få har jeg skrevet på piano, men jeg kan nesten ikke spille piano. Jeg vet bare hvilket mellomrom det skal være mellom fingrene når det er dur og moll, haha! Så skal det være litt mer sofistikert enn det, så blir det gitaren.
– Det slo meg at det er bare åtte låter på den nye skiva, og de fleste er under fire minutter, så du kan fint spille hele skiva på en halvtime.
– Ja, den er bare en drøy halvtime lang. Skivene mine har generelt blitt kortere, og det er litt en refleksjon over hvordan musikk konsumeres for tiden. Og dessuten har jeg allerede så mange låter som det forventes at jeg skal spille, så det å gi ut en skive med… hvor mye tid var det man hadde på CD-er?
– 75 minutter.
– Ja, nettopp. Og gir man ut en ny skive på 75 minutter, så vil mange av de låtene uansett aldri bli fremført live. Jeg har lyst til å ha muligheten til å være innom alle låtene i løpet av ett år på veien.
– Tidligere følte vel mange artister seg forpliktet til å lage 75 minutter med musikk til hver ny skive, for det var det man hadde plass til. Ellers ga man ikke fansen valuta for pengene.
– Ja, sånn var det med CD-en, og det med valuta for pengene gjelder jo ikke lenger. Nå er det flere som kjøper LP enn CD, og det er ikke så mange at jeg føler at jeg snyter noen. De fleste hører det gratis på Spotify uansett. Det er nesten bare i Tyskland at de fortsatt tar CD-formatet veldig alvorlig.
– For tiden er det jo veldig i vinden med selvutleverende TV-programmer. Er det noen sjanse for at vi får se deg på «Hver Gang Vi Møtes» eller noe sånt?
– Jeg har blitt spurt ganske mange ganger, men jeg prøver å unngå sånt. Jeg har rett og slett ikke noe lyst til å være med på noe sånt.
– Ikke engang for å få høre Carolas versjon av «Kids Are On High Street», eller OnklP gjøre «Moon Landing»?
– Nei, jeg har sagt ganske mange ganger at jeg ikke har lyst, at jeg aldri kommer til å bli med, så nå kan jeg nesten ikke uansett. Jeg må være mann av mitt ord, haha! Men jeg ser ikke på det programmet, og det lille jeg har sett, har ikke gitt meg noe lyst til å delta.
– Og ikke får vi se deg i «Farmen Kjendis», «Camp Kulinaris» eller «Kompani Lauritzen» heller?
– Nei, nei, nei! Det er musikk jeg holder på med, og jeg har vært så heldig at jeg hittil har fått holde på med det uten å skjemme meg ut. Musikk er jævli viktig for meg, og jeg vil gjerne kunne være stolt av det jeg har oppnådd, når jeg går i graven en gang. Jeg har ikke lyst til å ødelegge det jeg er stolt av med å gjøre noe sånt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025