Peaceville
Verden mest eventyrlystne sortmetallband, japanske Sigh, er atter klare til å nedsable alt av stilistiske konvensjoner. Mirai Kawashimas kunstneriske integritet har stått uplettet siden 1993-debuten «Scorn Defeat», trass alternerende musikerkonstellasjoner. Bandets attityde er mer verdifull enn fordringer om at hvert bidige prosjekt skal lykkes, for det finnes unektelig Sigh-plater som faller for egne grep, slik man nærmest kan forvente fra noen som elsker både Venom og Rachmaninov, og som kompromissløst odler originale vevninger av såkalt høy- og lavkultur.
I dag opererer Sigh som en kunstnerisk trio, med eksternhjelp – «Goh-ka» nyter eksempelvis godt av trommeslager Mike Heller og Kreator-bassist Frederic Leclercq, pluss gitarsoli fra Opeths Mikael Åkerfeldt. Kompositorisk fremstår årets fonogram villere enn «Shiki»; bare åpningssporet alene favner elektronisk pop, svartmetall, symfonisk-svermerisk rock og japansk tradisjonsmusikk, forrettet med synthesizere og etniske blåse- og strengeinstrumenter. Todelte «Jigoku-Zoshi» kombinerer rasende ekstremmetall med pop-melodiøsitet, teater og mellotron-stenkte progrockritt, tonespråklig på nett med «Requiem – Nostalgia» fra Imaginary Sonicscape», mens «Anzenshokon» leser som apokalyptisk visesang i metall-operette-klede. Sistnevnte er faktisk blendende vakker, og nytter ljomende sangharmonikk, ulike typer klaviatur, akustiske gitarsoli, håndperkusjon, fløyte og seige doom-gitarer. Gyngende «Unputenpu» skylder til rocken og den harmonifrodige pop-en fra utgangen av 1970-tallet, samt senere tids prog-metall. En elleve minutter lang finale utmaler eksplisitt Sighs King Crimson-influenser, dog i abstrus ledtog med avantgardistisk metall, symfonisk doom og pene instrumentalpassasjer. Man skal heller ikke underslå skivas kortere stykker, som skumrende «Shoso» eller prærie-visa «Kushukankyo». Selv på dårlige dager salutterer jeg Sigh; «Goh-ka» syner japanerne på en overmåte god dag.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 4. september