Søndag 29. mars 2026
Det var vel aldri annonsert noe supportband, men Stockholmsduoen The Gristle har hengt med på hele Sverige-turnéen, og blitt med videre til avslutningen her i Oslo. The Gristle består sparsommelig av Max Malmquist på gitar og vokal, og Andreas Angel på trommer. De gjør et fint oppvarmingsshow med jovial og lett lo-fi garasjepunkrock. Musikalsk er det ganske uinteressant for min del, men de gjør sitt beste for å gi god stemning og gode vibber til et publikum som etter hvert vibber litt tilbake med både smil og klapp. Oppdrag utført!
I pausen fylles lokalet opp ytterligere med Kiss bastards, rock’n’roll junkies, og andre helter fra Oslo Rock Royalty, blant annet diverse medlemmer av Backstreet Girls og Gluecifer. Denne stemningen i lokalet er vel allerede i seg selv en slags grunn til å løse billett. Så kommer bandet på scenen.
Philip Shouse er en forholdsvis ukjent streit amerikansk musiker som via den litt bisarre ruta Nashville-countryrock, Ace Frehley, Gene Simmons og Accept nå har blitt midlertidig bandleder i Sverige. Med seg har han gitarist Jesper Lindgren fra Velvet Insane, bassist Mats Rydström, og trommeslager Nicke Anderson. Mats spilte på Herr Nilsen med Abramis Brama for bare et halvt år siden, og er en svært aktiv og respektert musiker. Men det store trekkplasteret her er selvsagt Nicke, best kjent som tidligere trommeslager i Entombed og Lucifer, og som gitarist og vokalist i både Hellacopters og det undervurderte Imperial State Electric. Jeg aner ikke hva Shouse betaler bandet sitt, men jeg vil tro det er vanskelig å få dette regnskapet til å gå i pluss.
Settlista består hovedsakelig av egenkomponerte låter nylig gitt ut av Philip Shouse på en sjutommer og en titommer, blandet med diverse coverlåter. Vi får blant annet Accept-låta “Fight it Back”, som Nicke tidligere har gjort med Imperial State Electric, og MC5-låta “American Ruse”, som Nicke tidligere har gjort med Hellacopters. Vi får den søvnige Beatles-låta “I’m Only Sleeping”, og en låt som heter “What Difference Does It Make” (av The Smiths?), som ikke er søvnig i det hele tatt, takket være Mats og Nicke. Vi får Motörhead-låta “Killed By Death”, som en tribute til nylig avdøde Phil Campbell. Jeg var umiddelbart skeptisk til dette låtvalget, men Shouse får til en overraskende brukbar vokal her! Gitarsoloen på denne låta satt derimot ikke like bra, men på størstedelen av konserten opplever jeg det helt motsatt, nemlig at bandet låter best når de spiller instrumentalt, med Shouse på sologitar. Jeg tror mange i publikum ville ønsket seg flere Kiss-låter, men vi fikk da i hvert fall en litt slapp “Love Her All I Can” fra “Dressed to Kill”, og en litt hektisk “What’s On Your Mind” fra soloalbumet til Ace Frehley. Vi fikk også noen historier fra Shouses tid som gitarist i Gene og Ace sine soloband. Av Shouse sine egne låter vil jeg trekke frem “Won’t Let Go (Again)” med nydelig bass og koring fra Mats, og “Taking Me for a Ride”, som minnet meg litt om det engelske bandet 3 Colours Red.
Før konserten så jeg at Nicke humpet rundt på krykker, han brakk visst beinet i januar. Men som de sa, det var visst “bare” hi-hat-foten, og trommespillet låt i mine ører helt fantastisk gjennom hele kvelden. Når de avslutter med en aller siste forrykende jam, virker det som Nicke presser ut alt det siste han har av krefter på denne turnéavslutningen, og det er bare å bøye seg i støvet og ønske fortsatt god bedring. 4/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Johannes Andersen