I går var de farlig tett på, og ga oss en avskjed som fikk det til å gynge i både gulv og vegger. En avskjed legender verdig.
For ved å starte en kveld med “Beneath The Remains”, “Inner Self” og “Desperate Cry” har man lagt lista så sjukt høyt at det nesten burde være umulig å følge opp. Men ikke når det er Sepultura på scenen, med en backkatalog få forunt, og i tillegg har en særs god dag på jobb.
Publikum var virkelig i storform de og, og klemte igang med allsang selv før bandet entret scenen. Av og til vet man bare at det blir en bra kveld, og dette var definitivt en av de. Vi fikk absolutt alle klassikerne som har vært savnet tidligere, i tillegg til noen uventede som “Escape To The Void” og “Orgasmatron”. De tilstede tok også imot de nyere låtene med nesten like stor entusiasme som hitsa.
Det var en meget ydmyk og synlig takknemlig gjeng på scenen som tok imot stående ovasjoner etter omtrent hver eneste låt, ny som gammel.
Under “Kaiowas” kom det en rekke gjestetrommiser på scenen, jeg burde sikkert ha dratt kjensel på én eller to, men fra der jeg sto bakerst kan jeg ikke si at jeg så hvem det var. Beklager det, men de bidro veldig til at det svingte og gynga noe voldsomt.
Det var ikke mange ord som ble ytret fra scenen, men de gangene både Derrick Green og Andreas Kisser snakket kunne man føle betydningen denne kvelden hadde. Vanskelig å være urørt, og mer enn en gang presset både tårer og gåsehud seg på. Nevnes bør også nykomlingen Greyson Nekrutman som måtte steppe inn da Eloy Casagrande brått meldte overgang til Slipknot rett før avskjedsturnéen startet, ikke bare å ta over arven til hverken Casagrande eller Igor Cavalera, men dette klarte unggutten med glans.
De visste nok hva folk helst ville høre, for rundt to tredjedeler av konserten var ifra Max-æraen, og det var også de som nødvendigvis skapte best stemning. Men, en av de absolutte høydepunktene (blant mange skal sies) for min del var faktisk “Agony Of Defeat” fra sisteslipp “Quadra”. Guds fred så fet den låt.
Men så må dessverre alle gode ting komme til en ende, og når da Sepultura sier farvel til Norge med “Territory”, “Refuse/Resist”, “Arise”, “Ratamahatta” og selvsagt “Roots Bloody Roots” der de siste to inneholdt den villeste moshpitten jeg har sett på veldig lenge kan vi trygt sementere den klart beste konserten jeg har sett under Derrick-æraen og en segmentering av uttrykket “å gå ut med stil”. En tett opptil to timers lang seiersmarsj var det jeg og et ekstremt ekstatisk publikum var vitne til, og denne kommer til å huskes i lang, lang tid.
Obrigado Sepultura, mucha obrigado.
5.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker