Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Tom Lund
Livefotos: Anne-Marie Forker, Geir Kihle Hanssen
– Vi må jo innom to temaer her – selvsagt skal vi snakke om “Dissonans”, men vi må jo også komme inn på 30 års-jubilanten “Metropolis”. Skal vi begynne med den, kanskje? Kjenner dere på noe spesielt rundt det?
– Det som skjedde var at da vi skulle sette en slippdato for “Dissonans” så fant vi ut at “Metropolis” kom ut dagen før for 30 år siden, så da bestemte vi oss for å gi ut “Dissonans” på samme dag i stedet. Dette er det flere grunner til – for det første er det jo lov å feire seg selv litte grann, og for det andre så var det en tanke tilbake til startenfra den første turnéen frem til “Metropolis” der alt føltes som en seier og alt var en real opptur hele veien. Og siden vi startet opp igjen i 2004 så har vi for første gang kjent på den samme følelsen som den gang. Det er en veldig fin følelse.
– Det må jo være ekstremt givende?
– Ja, hvem skulle ha trodd? Det å være godt voksen og fortsatt få lov til å drive med det her, det å reise rundt å spille foran folk som fortsatt dukker opp er en helt utrolig følelse.
– For å ta det litt tilbake, kjente dere noe spesielt da dere lagde “Metropolis”, som den dag i dag står som en bauta i norsk rockehistorie?
– Nei, egentlig ikke. Vi gjorde ting som vi pleide å gjøre, men da vi lagde låten så kjente vi vel at det var noe der. Men vi så ikke for oss den som en singel, for vi er jo ikke akkurat kjent for å ha korte låter. Men jeg husker at den første gangen vi spilte den live, så var det et eller annet som skjedde, uten at vi tenkte noe videre over det der og da. Men den ble sluppet mens vi var på turné i Statene, og hadde blitt en snakkis her uten at vi hadde fått det med oss. Så da vi landa på gamle Fornebu og skulle spille inn video til låten, så var det allerede noe på gang. Da følte vi at det var noe som var på vei til å skje. Vi var såpass lite smarte at vi ofte dro ut på turné før plata hadde kommet, og da var plutselig alt oppgradert i forhold til hva vi var vant med. Finere hotellrom, og alt var så uvirkelig og vi tenkte: “Hva er det som skjer nå?”. Jeg så et intervju med Tom Morello fra Rage Against The Machine, og han fortalte om at opphavet til dem skulle være et motsvar til stadionrock og stjernestatus – og plutselig var de der selv med en slags skyldfølelse. Og det var på mange måter sånn vi følte på det og, for selv om alle vil bli lagt merke til og ha suksess – hvem vil ikke det? – så er det et eller annet med å spille for et publikum som vil høre alle låtene og ikke bare én. Det var det store rare skillet for oss, folk takler ikke suksess av forskjellige årsaker – og det gjorde ikke vi heller, men det var av andre grunner enn alle andre. Vi ble aldri høye på oss selv, selv om vi kanskje ble oppfattet sånn, det var ikke det vi jaget etter. Du vet oss, alt skal være en helhet – fra konserter til cover og alt som hører med. Så når det bare ble fokus på én låt så ble det bare rart. Plutselig var det hylende jenter på konsertene våre, vi var yngre og det var en annen tid og alt var annerledes.
– Det finnes flere måter å få suksess på, enten ved å lage såpass bra musikk så man blir lagt merke til, ellers så kan man selge seg – og det kan vel hverken dere eller Tom Morello beskyldes for å ha gjort.
– Nei, ikke sant. Og ironien i det er jo at vi er et band som aldri har trengt en type hit, vi har et ekstremt bra publikum med fine folk som er med hele veien og kommer på konserter år etter år. Det er helt fantastisk å reise rundt på utsolgte lokaler nesten overalt vi dukker opp. Det er veldig, veldig gøy.
– Jeg må komme innpå noe personlig – “Metropolis” var grunnen til at jeg begynte å like norskspråklig rock, selv var jeg 17 da den kom og hardt inne i brutal metall på den tida så den brøyt med det aller meste jeg var inne i – bortsett fra at det er en veldig fet låt. Det måtte jeg passe på å fortelle deg da jeg hadde anledning.
– Tusen takk! Det er jo en grunn til at vi fortsatt spiller den – det er ikke på grunn av suksessen, men fordi vi elsker den låten selv. Den er jo definisjonen av det typiske Seigmen-soundet. Men tusen takk, det er hyggelig å høre sånt.
– En liten kul historie – den første gang jeg hørte den var da dere spilte den på NRK, jeg hadde hørt om dere men ikke hørt noe med dere, da ble jeg helt blåst bort. Såpass at søsteren min som også satt der fikk det med seg uten at vi snakka om det og kjøpte hele skiva til meg som en overraskelse dagen etter. Dette husker jeg veldig godt fortsatt den dag i dag.
– Så gøy! Det er noe spesielt å vokse opp med musikk som skjer der og da. Min oppvekst var jo 80-tallet, og de banda som fantes da betyr jo litt ekstra. Det er den tiden, moten er som den er, engasjementet rundt med venner, så alt blir så forsterket. Man elsker jo også musikk som man ikke er oppvokst med, som man kanskje var for ung til å få med seg der og da, men det blir mye sterkere enn for eksempel i nåtid.
– Da passer det godt å ta oss frem til i dag; “Dissonans” er som jeg har forstått en del to av en trilogi, når kom idéen om å lage en trilogi?
– Hvis vi spoler noen år tilbake, så hadde vi begynt å planlegge noen konserter og snuse på noen nye låter uten at det var noe konkret. Også plutselig ble jeg veldig syk, og det varte en god stund. Dette var også samtidig som hele Norge var stengt ned, men dette varte ganske mye lengre. Vi hadde et møte ganske tidlig, der jeg sa at jeg ikke visste om jeg noen gang kom til å klare å stå på en scene igjen. Jeg skulle gjøre så godt jeg kunne, og var inne på et rehabiliteringssenter for å bygge meg opp igjen. Da er det all honnør til gutta, som fant ut at de skulle gjøre det vi aldri har tid til å gjøre – nemlig å skrive nytt låtmateriale og sa at jeg kunne bli med da det var mulig. Så vi satt oss ned og gjorde noe negativt om til noe veldig positivt og startet låtskrivingsprosessen, og da vi var ferdig med innspillingen av et album og allerede var i gang med nye låter, da kjente vi at vi var på et sted vi aldri har vært før. Vi merket det også i øvingslokalet, der vi jobber effektivt, er strenge med hverandre og tør å utfordre sider som ikke er standard Seigmen. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det kan ha vært de fire årene da vi sto sammen og ting sto på som verst. Det har gjort at vi har blitt mer lekne og turt å gjøre andre ting, og denne skriveprosessen tok aldri slutt, så vi la en plan om å gi ut tre plater også ser vi hvor det går. Klarer vi å spille live så gjøre vi det, hvis ikke så har vi i hvert fall gitt ut tre plater. Da hadde vi en gulrot, en målsetning å jobbe mot. Og det skulle snu livene om til alle oss fem. Det var noe helt spesielt, både for oss og for publikum og det har ikke stoppet enda, så så lenge vi holder oss i form så håper jeg dette bare fortsetter, for det har vært en veldig fin tid fram til nå.
– Det håper vi og! Og når du snakker om lekenhet så er det jo en veldig variert skive dere presenterer her – men allikevel går det bare noen sekunder før man hører at det er dere.
– Ja, det er jo det vi er mest stolte av – at det er lett å høre at det er oss. Men vi har alltid hatt en form å jobbe i, at ting skal være sånn eller sånn, og ha det rette soundet – men vi har brutt en barriere og tenkt annerledes, allikevel høres vi ut som oss. Det har gjort at vi har turt å teste ut ting vi tidligere hadde skrinlagt, og det har vært veldig gøy. Nå har vi vært veldig positive til ting som kanskje ikke hørtes veldig kult ut umiddelbart, men har samarbeidet godt mellom oss alle fem – både låtskrivingsmessig men også i studio. Drevet bort alle typiske Seigmen-ting og bare jobbet på en behagelig og fin måte som passer oss alle. Det har gitt resultater synes vi selv også.
– Helt enig, og det er vel ganske unikt å ha et så unikt sound som dere har over så lang tid, men ikke repetere seg selv (jeg ser på dere, Offspring!)?
– Det er jo det vi har gjort nå, vi har brutt med de faste mønstrene der vi kanskje både åpner og slutter med noen lange standard Seigmen-låter. På denne skiva så har vi fire litt raskere låter og fire litt roligere låter og prøvd å få de til å henge sammen. Planen var at alle låtene skulle være under fire minutter, men det klarte vi ikke, haha! Men vi klarte å få det på én vinyl da, og det var målsetningen.
– Med tanke på åpning, “(Dyret) 23 Bud” ga dere jo ut allerede som singel i fjor; Ganske så spenstig singelvalg?
– Årsaken til det var en gammel bekjent ifra Tønsberg, Espen Winther, som hadde laget et eget instrument som han kalte for “gnaal”, for han syntes det gnålte da han gnikka på det. Han tilhørte da denne Midgardsblot-festivalen, og Kim hadde hørt noen klipp av han på YouTube som han sendte oss og tenkte vi kunne ha ham med. Jeg er jo ikke noen viking-fyr i det hele tatt, og jeg var livredd for den idéen, haha! Men vi kombinerte det med litt programmering fra min side og lagde låten om Dyret, som da representerer oss alle fem i Seigmen. Og siste festivalen vi gjorde i fjor var nettopp Midgardsblot, og da var det veldig naturlig for oss å spille den live for første gang – selv om det da var over et år før plata kom ut. Da tenkte vi at vi like gjerne kunne bryte alle regler og gi den ut over et år før plata kom, og spille den på festivalen. Så det var årsaken, den var egentlig ikke tiltenkt som singel, den var bare tiltenkt for å vise at dette store fenomenet Seigmen har mer i vente.
– Den burde være obligatorisk i alle klasser som omhandler mental helse.
– Helt enig! Kim overgår seg selv igjen og er fantastisk med ord. Det er egentlig bare en tanke til oss fem om ting vi må huske på, og hvis vi ikke gjør det så går det ikke bra – at vi må ta vare på hverandre og prøver å være vår beste versjon. Det var derfor vi kalte oss versjon 4.0 i fjor, for det var den beste versjonen av oss fem noensinne – en oppdatert bra utgave. Vi hadde patches med akkurat dét på, for vi skulle minne oss på at vi skal fortsette å ha det så bra som vi har det nå.
– Vi må også snakke om tittelsporet – det må da være noe av det sinteste dere noensinne har gjort?
– Det er kanskje det? Den har jo mye skrik og skrål på refrenget, men vi var jo passe hissige i starten og under “Pluto” og “Ameneon”-tiden. Men ja, i senere tid så er det dét.
– Den falt umiddelbart i smak hos undertegnede, ref gammel metallgubbe! Men kan du fortelle meg hvilken takt det er under verset? Jeg er selv trommis og får ikke grep om tellinga der.
– Nei, og det er rett og slett fordi Noralf og Kim spiller sin takt mens resten gjør sin egen greie. Spesielt under det andre verset. Jeg synger i min takt, Sverre spiller en egen takt og Marius spiller sin egen takt. Kim har en runde som Noralf bare følger til den slutten, akkurat hva det er vet jeg ikke, men vi har vår måte å telle på og vi elsker sånne ting. Vi synes det er veldig gøy, men vi har gjort det veldig vanskelig for oss selv. Vi kan ikke høre på hverandre, men er veldig avhengige av hverandre for at det skal gå opp i opp.
– Dette håper jeg å bevitne live!
– Det er store muligheter for det, vi må bare få den til å sitte ordentlig. Vi har heldigvis en veldig god trommis som aldri lar seg påvirke av eventuelle ting som skulle dukke opp – han er veldig stødig, så får vi andre bare henge oss på.
– Jeg liker at dere også tilsynelatende har med klipp fra innspillingen, så det føles nesten som å være tilstede – for eksempel under “Påfugl & Psykopat”.
– Det er egentlig ikke fra studio, men under låtskrivingsprosessen tar vi alltid opp med en mobil som ligger midt i øvingslokalet som vi sender til hverandre så vi husker idéene til neste øving. Og for at vi skal venne oss til at vi skal spille inn dette en gang og få bort dette rødlys-presset. Litt som Tom Petty, bare å spille og spille og spille til det sitter, vi har timevis med opptak der det er mye latter og gøy. Vi tok det bare med, for det reflekterer litt hvordan denne prosessen har vært og hvilket sted vi befinner oss på nå. Vi har hatt det veldig gøy med mye humor og latter igjennom ting som egentlig har vært veldig tungt. Som når man fokuserer på låtskriving og å få ting til å stemme og å låte bra – det kan fort bli noen albuer da, men det har bare vært gøy så da følte vi at det var riktig å ha med på plata.
– Avslutningsvis må vi innom nok en råsterk avslutter i “Ave” – som jeg ble veldig glad over at ikke var episk som “Tønsberg” fra forrige skive, altså at det var en helt annen type låt men like fullt en meget passende avslutter.
– Den ble skrevet helt til slutt, for vi hadde en annen låt som vi kastet ut da vi tenkte at vi trengte en motpol til “(Dyret) 23 Bud”, og siden med den så måtte den slutte med en sånn type verden. Så vi skrev den helt på tampen og spilte den inn med Per Olav Wiik som gjestegitarist som er en god venn (og gitarist i Zeromancer). Det var en veldig fin session som ga en god følelse på hvordan plata skulle bli.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
