Fredag 31. juli 2026
Det spiller ingen rolle hvorvidt Fjeldvær opptrer alene eller i front av rockeensemble; sjeldent oppleves en artist som eksplisitt gir uttrykk for hvor fett hun har det når hun gir konserter. Dennes direkte publikumskommunikasjon balanserer sjarmant mellom overveldende henrykkelse over nuets musikkskapende øyeblikk, og doseringer av alvor i en verden som ikke alltid vil en vel. Man tror på Fjeldværs prosjekt.
Lyd og miks salderes forbilledlig. Det eneste man som inngrodd rocker skulle ønske mer av er større spiss og dybde under gitaristenes soli. Etter urfremførelsen av «Leaving Me» – forøvrig et staselig og karaktersterkt stykke rotet i smart 60-tallspop – presenteres nemlig «Going Home»; høydepunktet fra fjorårets «Love And Other Songs»-album. Det ville arte seg meningsløst ikke å innlemme «Going Home» i repertoaret med seks musikere på podiet, gitt dennes dynamisk-substansielle countryrockgehalt. I live-kontekst tar man seg klokelig tid til å ekspandere låten med gitarsoloer, samt imponerende vokalimprovisasjon. Med ett er det som om Lynyrd Skynyrd inngår matrimonium med Fjeldvær. Jeg skulle faktisk sett «Going Home» ekstensiveres ytterligere, inklusive piano-solo, med utmattende crescendo.
Nydelige, akustiskdrevne «Come Undone», som skuer i bakspeilet til både Joni Mitchell, Buffy Sainte-Marie og Led Zeppelin, borger for et øvrig høydepunkt denne soaréen. Med «Sorrow» er det ubønnhørlig slutt.
Dersom musikk-kvalitet, og ikke kjendiseri, ble instituert som kriterium for kveldens trippelpakke, så hadde Sara Fjeldvær toppet plakaten – og levert halvannen time med intelligent, divergerende populærmusikk. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge
