Fjordgata Records
Med fjorårets «Stars» spankulert trønderske Fjeldvær over i elitedivisjon for kontemporær, nordisk popmusikk. Dennes bakgrunn fra jazz kausjonerer kompositorisk oppfinnsomhet og intrigante arrangementer, som øver appell til både hode og hjerte. I en verden av striglet, computerkorrigert nonsens behøves artister av Fjeldværs kaliber, som både på plate og scene tør å utlevere og utfordre.
Årets album, hennes tredje, mangler forgjengerens eksplosivitet. Her finnes ingen ny «Indulge Me» eller «Proposition»; ikke at laurbærreproduksjon skulle være noen farbar målsetning. Tonen er mer strippet og kontemplativ, og grad av dynamisk-tonale omkalfatringer stagget. Artistens hang til amerikansk folkemusikk gis imidlertid aksentuering, sporadisk understøttet av elegant banjo og velnærte sangkor, som i glimrende «Fare Thee Well». Stykket er fordømt godt oppført og representerer svermerisk kunst-pop på sitt ypperste, overdratt 60-tallspsykedelisk ferniss. En eterisk pianoballade i «When It Comes To Love» amalgamerer John Lennon og Susannme Sundfør, mens nøkkelkomposisjonen kommer i form av symfoniske «Wind». Denne intonerer troskyldig, men bygger nennsomt og organisk mot sublime høyder, anført av Trondheimssolistene etter nydelig arrangement av Amund Storløkken Åse. Omslaget midtveis i låten tinger muligens plass som undertegnedes favorittøyeblikk på plata. Strykerne inntar også en umistelig rolle i den vakre tristessen «As I Am», hvor piano byttes ut med akustisk gitar, i et stykke som virkelig anskueliggjør arven etter Susanne Sundførs 2010-tallsproduksjon. Hvorom allting er favoriseres imidlertid sørstatlige «Going Home», hvis stampende og smått farlige sump-karakter – rustet med fyrig sangharmonikk, kirkelig gratie, banjo og etterhånden blytungt rockekomp – etablerer storslagen mening kontra artistens tonespråk.
Det er vanskelig å skjønnmale Sara Fjeldværs kunstneriske prosjekt i for stor grad, selv om forrige skive stilte hakket spenstigere.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 19. september