Undertegnede er på plass til siste tredel av The Legendary Orchestra som fungerer som support på denne Europaturneen. Dette er et, eh, coverorkester, som spiller kjente og kjære Sabatonlåter med dreielire, strykere og blåseinstrumenter for å varme opp publikum. Jeg skal innrømme at jeg trekker på smilebåndet av «Resist and Bite» med tinnfløyte, og ikke minst at «Swedish Pagans» gjør seg med et ordentlig godt kor. Samtidig brer det seg en viss skepsis da jeg skjønner at disse publikumsfavorittene neppe er å finne i settet til Sabaton, som følger omtrent en halvtime etter orkesteret takker av.
Vel, en halvtime er nok en overdrivelse. Idet Accepts «Princess of the Dawn» dør ut over anlegget innledes det nemlig et slags foredrag om krigshistorie fra en gjeng oppildnere utkledd som Napoleon Bonaparté, Ghengis Khan og Julius Cæsar. Disse tar plass oppå lydboksen midt i salen, og hensikten er nok å skape en viss entusiasme for materialet fra «Legends» om ble sluppet tidligere i år. Dessverre oppleves det bare som et evinnelig mas etter de første to-tre minuttene, og utålmodigheten sprer seg. Hvor lenge skal de holde på?
Intet mindre enn tjue minutter (!) senere entrer Sabaton også taket på lydboksen utkledd som tempelriddere, før de marsjerer over en vindebro mot den gigantiske scenen til tonene av «Templars», åpningssporet på «Legends». De følger opp med «The Last Stand» fra platen med samme navn, før vi får mer fra «Legends» i «Hordes of Khan» og «Crossing the Rubicon». Mellom låtene vies det mer tid til de uniformerte masekoppene.
På de første drøye førtifem minuttene av dette showet er det altså spilt fire-fem låter, og det summes litt utålmodig i publikum etter det som må sies å ha vært en trå start. Men det snur fort når Joakim Brodén skrur på sjarmen og overtar dialogen. Enda bedre stemning blir det når de drar i gang «Carolus Rex», «The Red Baron», og «Stormtroopers», som alle er proppfulle av energi og byr på litt velkjent slagkraft. Etter en trommesolo velger de uforståelig nok å dra ned tempoet med «A Tiger Among Dragons», gørrkjedelige «Christmas Truce», og «Soldier of Heaven». Lyspunktet er at de fra og med «Christmas Truce» får med seg koret fra The Legendary Orchestra som blir værende på scenen resten av kvelden. Det gir en ekstra dimensjon til låter som «The Attack of the Dead Men», og bidrar til å heve taket på «The Art of War», kveldens overlegne høydepunkt.
Til tross for at det tar seg opp utover i showet med låter som overnevnte «The Art of War», samt «Primo Victoria» og «Night Witches», er nok mitt samlede inntrykk at Sabaton prøver litt for hardt, og at det blir for variabelt på Fornebu. Det er unektelig gøy med pyro, stor scene – for anledningen ikledd borg – og velkjent, godt publikumstekke. Lyden er stort sett god, og når de drar frem klassikere er det ingen som stopper dette toget. Likevel er det langt fra fullt i Unity Arena, og publikum lar seg ikke begeistre av de langtekkelige, narrative innslagene. I tillegg er settlisten nesten ubegripelig svak for et band med så mye skarpt skyts i sylindret. Kanskje de skal bytte med oppvarmingsbandet?
3/6 | Thomas Olsen
Foto: Anne-Marie Forker
