Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Svenn Finneide
Livefoto: Geir Wilgård, Frank Pedersen
– Heisann og takk for sist. Det skjer mye om dagen, ser jeg. Ny skive (som er anmeldt her!) og konserter og hele pakka. Hvordan gikk releasekonserten på John Dee?
Stein: – Det ble veldig bra. Vi var jævlig spent, for vi hadde jo ikke tenkt på at det var vinterferie og at Hammerfall og Powerwolf spilte på Unity Arena, det gjorde oss litt stressa i forkant, men det ble heldigvis bra med folk og god stemning.
David: – Vi visste ikke om dette før noen fortalte det til oss samme uka, litt dumt at det krasjet, men det virket ikke som om at det hadde så mye å si på fremmøtet, bortsett fra noen kjenninger som allerede hadde kjøpt billetter til Hammerfall.
Stein : – Vi skal jo til Stockholm nå på fredag, og dit kommer flere som mistet konserten på John Dee på grunn av Hammerfall. Så det er jo dritkult.
David : – Det var bookingagent Jon Enger som fiksa oss to jobber i Sverige og jobber for å prøve å få til mer. Vi har jo gått så høyt ut og kalt oss for Northern Crusaders. Da er vi jo nødt til å prøve å ekspandere området vårt litt.
– Sverige burde jo være et veldig bra marked for dere.
Stein: – Se, hvis du går på Spotify nå, så er det akkurat nå mens vi sitter og snakker sammen, så sitter det 545 stykker og hører på Rozario i Stockholm. Du får opp full statistikk som artist på Spotify over hvor mange som lytter på musikken din og det gir en god pekepinn på hvor interessen er størst.
– Jøss. Det er kult da. Nå er dere ute med ny skive og anmeldelsene har nok en gang vært strålende. Hvordan føles det å få så god mottagelse?
Stein: – Det er helt vilt. Scream Magazine ga oss 6 av 6 og kalte oss for Norges nye nasjonalskatt.
David: – Jeg kan nesten ikke tro det en gang, det virker helt borti natta, men herregud, det er kjempeherlig. Men ja, litt absurd.
Stein: – Og det som er kult, er jo på en måte når utenlandske anmeldere rundt omkring begynner å gi 9 av 10,10 av 10 og 6 av 6, ikke sant? For da skjønner du at ok, det er ikke bare fordi vi gjør noe litt sånn annerledes i Norge at vi får gode anmeldelser. Det er fordi at det vi lager er faktisk bra. Det har faktisk vært sånn at spesielt på førsteskiva, så var jo de norske anmeldelsene på en måte de mest lunkne. Vi fikk bedre karakterer ute, men nå har jo både dere (Norway Rock Magazine) og Scream Magazine kommet med veldig, veldig gode kritikker, ikke sant? I Mexico, Tyskland og England har vi fått full pott fra flere denne runden.
– Det er jo en kjempegod bekreftelse på at dere har veldig gode muligheter i utlandet, og et langt større marked enn lille Norge. Ingen anmeldere gir gode karakterer for å være snille, aller minst utenlandske som attpåtil kan være skeptiske til det som kommer fra andre sider av landegrensene
Stein: – Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er jo et mindre marked i Norge for vår musikk. Så vi har absolutt en ambisjon om å prøve å komme oss litt ut. Det har vi og nå skal vi en liten tur til Sverige om noen dager.
– Hva med Tyskland, England og ikke minst Sør-Amerika?
Stein: – Vi driver og sonderer litt terrenget og mulighetene. Det er et eller annet med at hvis du hvis du signerer med noen så forplikter du deg til en del også, ikke sant? Så det er jo det at man må være man må være klar for å følge opp den forpliktelsen. Det kan også bety en ganske markant økonomisk satsing. Altså man må være villig til å satse de pengene og den tida som kreves. Det blir en avveining og balansegang, men vi er absolutt åpne for å prøve oss mer utenlands hvis de riktige tilbudene kommer.
– Hva tenker du om dette, David?
David: – Jeg har jo noen kontakter i Tyskland, samme med andre deler av Øst-Europa. Tyskland er jo veldig interessant, og vi får se hva vi får til etterhvert. Vi må jo ha klart å treffe et punkt hos folk med musikken vår. Litt gammeldags, men med et moderne touch.
– Ja, som jeg skrev i anmeldelsen så låter det både gammeldags og moderne, uten at det på noen som helst måte blir klisjefylt. Bare det i seg selv er jo en liten bragd.
Stein: – På førsteskiva ante vi ikke hva som ventet oss. Vi hadde ikke så mange forventninger og vi ble ganske tatt på senga av alle de gode anmeldelsene vi fikk. Er det mulig, liksom? Det var jo flere sånne YouTubere som hadde ramset opp oss blant sine 20 beste album det året, og vi kom foran både Eclipse og WigWam hos flere. Vi hadde aldri tenkt tanken en gang. Nå med andreskiva hadde vi noe å forsvare og måtte fokusere på å gjøre det enda bedre. Musikken er basert på det vi vokste opp med, i hvert fall David og jeg. De andre er jo en del yngre. Vi vokste opp med musikken fra 70- og 80-tallet. Musikken fra oppveksten sitter veldig i, og selv om jeg ramlet litt av da grungen kom på 90-tallet, så har alltid hardrock og metal vært min greie. Og når vi har blitt sammenlignet med Hammerfall, så har ikke jeg peiling. Hvem er det liksom? Har aldri hørt de. Der er nok David mer oppdatert enn meg, på dem og litt mer moderne musikk altså. Vi har også blitt sammenlignet med Scorpions, og det skjønner jeg faktisk ikke helt. De er bra de altså, men jeg synes kanskje ikke vi låter helt som dem.
David: – Scorpions er vel kanskje ikke de vi minner mest om? Det er jo helt klart en stor og viktig aktør fra den tida og de har fortsatt mange fans, men jeg synes kanskje ikke at vi låter så veldig likt de..
– Men kan ikke noe av grunnen til alle de gode kritikkene være at dere har funnet deres egen greie, selv om dere befinner dere i en ganske stor og kjent musikkbinge. Dere låter ikke hverken som Hammerfall, Manowar eller Judas Priest for å nevne noen selv om det finnes elementer derfra. Skjønner dere hvor jeg vil?
Stein: – Ja, det er jo mange som sier akkurat det samme. Vi befinner jo oss på en måte i en sjanger som har vært knadd og elta i alle varianter. Men vi følger jo bare det vi sjøl syns er kult. Vi har vært tre låtskrivere i bandet, David, Peppa og meg. David skriver alle tekstene. Til “Northern Crusaders” hadde vi ca 30 låtskisser og så lot vi produsenten vår, Trond Holter, plukke ut låtene. Det gjorde vi ikke på førsteskiva. Vi knytter oss på en måte til låtene og blir litt farget av egne meninger og eierskap, så vi tenkte at dette var en lur ide. Trond har som kjent peiling og vi stoler på han. I tillegg er han veldig ærlig og sier hva han mener. Trond er kjempeviktig for oss, både som produsent og mentor.
– Hvor viktig er og har Trond Holter vært for dere som band? Jeg vet jo selvfølgelig at han både er en dyktig produsent, gitarist og låtskriver. Hvordan vil dere beskrive samarbeidet?
Stein: – Han er jo en trollmann når det gjelder å få fram god lyd. Det er svært få som klarer å skape et lydbilde som han gjør, og det er jo veldig viktig. Han er også veldig lett og enkel å jobbe med. Det er veldig lett å kommunisere det du selv ønsker, samtidig som du får en ærlig respons fra han på det. Enkelte ganger mener han at det bør være slik og sånn, og da hører vi på det, samtidig så er det rom for å diskutere løsninger vi også blir fornøyd med. Det er kort og godt, veldig lett og morsomt å jobbe med han.
– Men dere kan jo musikk. Fra før av tenker jeg, dere er ikke akkurat noen noviser innen musikk, men forstår jeg dere rett så synes dere det er godt å få et objektivt syn på det dere gjør?
Stein: – Vi gjorde jo egentlig hele prosessen annerledes den her gangen, nettopp fordi vi hadde jobbet med Trond en gang før. På førsteskiva hadde vi alle låtene klare med arrangementer og alt. Det eneste vi endret på den gangen var detaljer og ting i låtarrangementene. Denne gangen ble det som sagt helt annerledes. Det er ganske vanlig å legge trommene først, men det var det siste vi gjorde denne gangen, sammen med bassen til Anders (Halsan Engum). Vi begynte med gitarene og legge en struktur for låtene med å finne riktig melodi og arrangementer. Vi snudde egentlig hele studioprosessen på hodet. Denne gangen kjente vi Trond og det ble en mye mer kreativ prosess, eller litt mer lekent for å si det sånn. Han får oss også til å se ting på en annen måte, og det er viktig.
– Høres ut som det ble en morsom tid i studioet til Trond Holter denne gangen, men følte dere på et stort press med tanke på en oppfølger? Den vanskelige andreskiva er det mange som ikke har taklet..
David: – Jeg var kjempenervøs i forkant av dette her. Jeg vet at plate nummer to er nesten enda viktigere, og at det stilles helt andre forventninger til andre skiva. Jeg var jo livredd for at ikke vi skulle greie å innfri ønsker og forventninger, men det gikk jo greit da heldigvis.
Stein: – Enig i det du sier, David. Vi følte jo definitivt press altså først og fremst fra oss selv på at **** skal vi gjøre det her, så må vi jo gjøre noe som er bedre. Vi kan ikke gjøre noe dårligere, så vi hadde liksom en sånn overordna greie at vi skulle gjøre mer av alt. Det skulle være hardere. Det skulle være mer heavy. Det skulle være mer melodiøst. Det skulle være mer pompøst, altså. Mer av alt var overskriften vår da vi startet prosessen. Vi følte jo veldig sterkt at vi hadde laget en plate som var mye bedre enn den forrige, og det var både deilig og hyggelig å få det bekreftet på det fra plateselskapet. Bare en time etter at vi sendte skiva så fikk vi tilbakemelding på at det låt fantastisk. Det var veldig godt å få en indikasjon på det samme som vi følte. Og anmeldelsene har langt på vei bekreftet dette også, det er vel bare en anmeldelse jeg har lest som mener at førskiva var bedre. Og det er jo selvfølgelig helt greit å mene. Vi var fornøyd med den også. Men nå ble det mer av alt.
– Men det har også skjedd andre ting innad i bandet. Trommeslageren deres som har vært med fra starten, Per-Helge “Peppa” Bruvoll, har takket for seg siden sist. I tillegg fikk dere inn en ny gitarist i fjor høst, Taran Lister. Hva har dette å si for dere som band?
Stein: – Det stemmer at vi har to nye medlemmer i bandet og de har på en måte løftet bandet ytterligere. All honnør til Peppa for den strålende jobben har gjort, men nå har vi en litt annen energi. Peppa og jeg har spilt sammen siden 80-tallet i forskjellige band og det er ikke noe som helst vondt blod mellom oss. Vi er fortsatt kompiser. Han hadde bare lyst til å gjøre andre ting.
David: – Det var ikke sånn at han fikk sparken, det var han sjøl som bestemte seg for at nok er nok. Han sa jo i fra tidlig i fjor sommer og var med oss på noen konserter i ettertid, og vi setter pris på at han ga oss god tid til å finne en erstatter.
– Og nå har dere fått inn enda en unggutt som drar ned gjennomsnittsalderen betraktelig..
Stein: – Jepp, vi måtte hive oss rundt og sondere terrenget for å finne en ny trommis som ville passe inn. Etterhvert landet vi på Bernard (Kopperud-Eriksen) som jo er veldig, veldig ung og vi kjente han jo egentlig ikke noe særlig fra før. Han er jo veldig kompis med gutta i Invasion, og vi snakket med han etter en konsert og fikk umiddelbart god kjemi og en positiv følelse. Og nå som han er med i bandet så tenker vi aldri på at han er så ung som han er. Han bidrar veldig og har kloke ideer og innspill. Så det funker altså veldig bra med han i bandet, og han har masse ungdommelig energi på scenen.
– Da har dere tydeligvis klart å finne rett mann, og i tillegg senket gjennomsnittsalderen i bandet enda mer. Utskiftninger i et band kan jo som dere sier tilføre positiv energi, og i deres tilfelle var det uten noe drama i kulissene. Så nå ligger vel alt til rette for å kjøre på, men hvor mye er dere villig til å ofre?
Stein: – Ja, og nå ønsker vi å se hvor langt vi kan nå med det her da, ikke sant? Veien blir til mens vi går, og vi håper virkelig at vi får utnyttet alle tanker og ideer vi har om dette her bandet. Vi har veldig gode musikere med oss, så vi håper nå at vi kan ta dette enda noen steg videre.
David: – Vi må jo ta hensyn til familie og andre forpliktelser som er viktige, selv om vi er villige til å satse. Du er jo den eneste som har familie sånn sett å ta hensyn til, Stein.
Stein: – Du har jo også familie, David, men barna dine har forlatt redet for lengst. Jeg har jo to yngre barn som er viktige for meg og må prioriteres også. Heldigvis har jeg en kone som stiller veldig opp. Taran, Bernhard og Anders er jo unge folk som vil opp og frem, så de er i hvert fall ikke noen bremser.
– Skjønner, men dette krever mye uansett. Det vet dere jo alt om. Koster det mer enn det smaker? Det er nok mange som ikke vet hvor mye det kreves å gjøre det som dere allerede har gjort. Altså gi ut to skiver, spille konserter og alt som følger med.
Stein: – Det er nok mulig at ikke alle skjønner det. Konsertbiten er jo egentlig bare en liten del av det å drive et band. Bortsett fra plateselskapet har vi ikke et stort apparat rundt oss, bortsett fra bookingselskapet Live Wire da så klart, der har vi fått mye hjelp. Men det er så utrolig mye mer som kreves fra markedsføring til skriving av låter, innspillinger og mye, mye mer. Det er en kjempestor jobb.
– Er det noe dere kommer til å se mer på, altså markedsføring og det å knytte dere til en større aktør?
David: – Live Wire er veldig gode på det de gjør.
Stein: – Men det er jo i hovedsak Norge og Skandinavia. Etter førsteskiva ble vi kontaktet av et tysk management som ville signe oss, og gi oss full pakke med turne og tjo og hei. Men den gangen følte vi ikke at vi var helt klare, nå er det litt annerledes med to skiver og mange konserter. Det har gitt oss både rutine og erfaringer som band. Vi ser nå at vi har kommet langt som liveband og vi er mye bedre nå enn da vi startet. Det har rett og slett med erfaring og mengdetrening å gjøre.
– Jeg skjønner. Det er et stort puslespill, men nå har dere et solid fundament for å ta Rozario videre på veien?
Stein: – Det er jævlig gøy å se at folk liker låtene våre live. Nå på John Dee spilte vi ni nye låter og bare fire fra den forrige, og responsen var veldig god. Folk sang med. Utrolig gøy å se at de nye låtene funker live, og mye morsommere å ha flere låter å velge mellom også. For vi måtte rett og slett spille de vi hadde. Enorm forskjell på settlista. Du merker veldig fort på publikum hvordan de reagerer på nye låter, og det var mange av låtene de ikke hadde ført før, for skiva kom samme dag. Bortsett fra de som hadde fått med seg de to singlene vi slapp i forkant.
David: – Ja, det var kjempegøy å se. Jeg var utrolig spent på å se hvordan de nye låtene ville bli mottatt. Det var også bra med folk, men vi gjør vårt beste uansett om det er to eller 200 tilstede i salen. Det er mye vi ikke er herre over, men vi må sørge for å levere og så er det opp til publikum å like det eller ikke.
– Det er sant, og nå som dere har blitt et veldig ungt band så tar vel de yngre kreftene også litt ansvar for promotering på sosiale medier?
Stein: – Ja, det er også kult å få litt unge friske folk inn som er bedre på sosiale medier enn det vi er. David og jeg er jo Facebook-generasjonen og mest komfortable med det. Det er lett å tenke at så lenge vi legger ut ting der, så får de som er interessert det med seg. Men det er ikke så enkelt, det er mange andre viktige plattformer også. Det som også er veldig gøy er at vi har fått et yngre publikum enn før. Tidligere var det hovedvekt av 45 år og oppover, men nå ser vi at det er ganske mange fra 25 år også og ikke minst en stor gruppe mellom 35-44 som hører på oss. Det er ganske kult.
– Det er helt klart viktig, å få et større nedslagsfelt. Så nå er det ikke bare gamle gubber som hører på Rozario med andre ord. Metal og hardrock har også opplevd et skikkelig oppsving de senere årene, se bare på Tons of Rock med publikum i alle aldre. En kan si hva man vil om line-upen der, men jeg tror det er med på å bygge interesse og mange unge oppdager nye band og utforsker videre. Nå har ikke dere spilt der, men dere skjønner poenget mitt? Rozario har tydeligvis blitt kult og interessant for en yngre aldersgruppe også.
David: – Vi kjører jo en 80-tallsinspirert stil med en moderne touch, og tydelig at tendensen er at dette også faller i smak hos den yngre garde. Det er gøy for oss.
– Absolutt, og sannsynlig at dere har truffet godt med timingen. Det er stuereint å like hardrock og metal igjen. Ingen som stempler deg som en akterutseilt harrytass, snakker av erfaring her. Ikke at jeg bryr meg, men det er morsomt å se at genren så til de grader er tilbake igjen. Det er ikke mange år siden AC/DC, Metallica og Judas Priest så vidt fylte Oslo Spektrum. Eller hva med Van Halen foran et halvfullt Spektrum i 1993? Over til noe annet. Vi har snakket om det før, men det er kanskje interessant for nye lesere og fans hvordan dere møttes og Rozario så dagens lys.
Stein: – Vi møttes i forbindelse med at jeg spilte i Metal Gods, et Judas Priest tribute-band. Og David er stor Priest-fan, så han var på noen konserter med oss. Han er en stor kar, så han ruver i lokalet, og det var ikke vanskelig å få øye på han. Etter en av konsertene ble han hengende igjen og vi begynte å snakke om musikk. Da sa han at han hadde en del egne låter som han gjerne vil teste ut med et band, og om jeg kjente noen som var interessert i å bli med. Jeg hadde sagt nei til andre forespørsler opp igjennom, men av en eller annen grunn sa jeg at jeg var interessert i å teste det ut. Jeg har jo alltid drevet på med min egen musikk og sett på det som viktig å holde på med mine egne ting. Men denne gangen sa magefølelsen ja. Vi skulle jo ønske at dette skjedde for 40-år siden, men det er jo veldig gøy at vi får det til nå. Det er aldri for sent tydeligvis. Hadde det skjedd for ti år siden, så hadde det kanskje ikke blitt så mye ut av det, tiden er kanskje mer moden nå. Jeg hadde også sett David spille med bandet sitt, så jeg visste jo noe om han. Han spilte bass og sang, og var jævlig kul og sang bra. Det var også selvfølgelig viktig. Vi startet med å gå i studio for å spille inn tre låter, og da skjønte vi ganske fort at her er det noe mer.
– Så da kjente dere at her er det god kjemi og muligheter for å få til noe større? Og David, jeg husker at du sa i det forrige intervjuet vårt at dette har vært drømmen din lenge? Hva tenker du nå med skive nummer to ute?
David: – Ja, det har vært en drøm siden jeg var ung. Helt siden jeg gikk på barneskolen egentlig. Det var vel sent på barneskolen, men det startet med at det var rekruttering til skolekorpset, og jeg hadde egentlig ingen ønsker om å være med i noe korps, men vi ble introdusert for notekurs og diverse, da våknet interessen virkelig for å drive med musikk. Men det var gitar jeg drømte om da. Da jeg fikk spørsmål om hva jeg helst ville spille, så svarte jeg gitar. Og det var det mange som lo av og syntes var latterlig den gangen.
– Men du ga aldri opp drømmen og hvordan føles det nå å se navnet Rozario på fysiske skiver og konsertplakater/arrangementer?
David: – Jeg må jo si jeg får en veldig stolt følelse, altså se hva vi har oppnådd liksom. Det er jo helt utrolig. Og endelig så ser det ut som om drømmen skal bli sann, ikke sant? Det er jo så gøy. Det er nesten ikke til å tro.
– Og akkurat det er noe å ta med seg for alle og enhver, at det aldri er for sent å jage drømmene sine. De andre i bandet er veldig unge, men dere to har passert det vi kan kalle middagshøyden, ikke bli fornærmet, det har jeg også bare så det er sagt, men poenget mitt er at det aldri er for sent å realisere drømmene sine, bare en står på og har trua. Alder er jo bare et tall.
Stein: – Det er helt klart mulig. Alder kan være et hinder, men for oss så er jo det egentlig bare et tall, ikke sant? Alle i bandet står på den samme musikalske plattformen uavhengig av alder, vi lager musikk og synes vi får til gode resultater. Og det er det som betyr noe.
– Kan dere beskrive litt hvordan det føles å stå på scenen og fremføre eget låtmateriale sammenlignet med å spille i cover/tribute-band?
Stein: – Klart det er forskjell, både David og jeg har spilt mye coverlåter opp gjennom årene, så det å spille egne låter for et dedikert publikum er selvfølgelig helt spesielt og veldig gøy. Når du ser at det treffer folk, da er det virkelig verdt innsatsen. Når publikum synger med på låtene de har fått et forhold til, det er virkelig en god følelse.
David: – Enig, og det er noe vi tar med oss videre. Jeg har vel ikke lagt så mye merke til det akkurat det der før nå på John Dee. Det tok litt tid, men nå var folk med og sang på låtene. Det er helt klart en god og spesiell følelse.
Stein: – Jeg følte at vi kom opp på et nytt nivå på John Dee. Vi har spilt for publikum som ikke visste eller hadde hørt så mye av oss fra før, men det var helt annerledes nå. En jævlig deilig følelse. Er du ikke enig, David? Vi fikk en respons fra salen som vi ikke har opplevd før.
– Tydelig at dere traff spikeren på hodet denne gangen da, det lover godt for veien videre. Og når vi er inne på det, hva skjer fremover nå? Bortsett fra Sverige som dere allerede har vært inne på.
Stein: – Vi skal en tur til Porsgrunn og Mandal, og så er det flere ting på gang. Til høsten skal vi ha en del konserter, men det har blitt vanskeligere, bare det siste året har det blitt tøffere å selge billetter. Jeg er også med å arrangere en festival som heter Haikjeften i Narvik, og vi merker også der at det er vanskeligere. Jeg tror generelt at folk har det litt trangere økonomisk, alt koster mye i disse tider. Og ja, det merkes på andre områder at noe må nedprioriteres. Dette er det ikke bare vi som merker, men også Jon Enger som er ansvarlig i Live Wire. Han er rutinert og har holdt på med dette lenge, så han koblet oss med bandet Invasion, og vi har allerede spilt noen konserter sammen og skal det fremover også under pakken “Steel Alliance Tour”. Det er jo heller ikke så lett for konsertstedene å vite om det kommer nok folk eller ikke, det handler selvfølgelig om økonomi for dem også. Vi tar det som et godt tegn at flere av stedene vi har spilt før har booket oss igjen, og på John Dee nå sist var det dobbelt så mange betalende som forrige gang. Det er også et godt tegn. Vi må bare tenke fremover og bygge stein for stein.
– Vi begynner å nærme oss slutten på intervjuet her, men litt om imaget deres. Dere virker veldig bevisste på identiteten deres og fokus på episk metal, litt vikinger og korsfarere.
David: – Nå er det vel egentlig bare en låt på den forrige skiva “To the Gods We Swear” som er relatert til vikinger. Tekstene er i hovedsak selvopplevde ting, og jeg prøver å få tekstene relevante for folk flest som hører på dem. At de kan kjenne seg igjen i noe. Jeg henviser aldri til spesifikke navn og steder i tekstene, det prøver jeg å være opp til lytterne å vurdere.
– Skjønner, så det er i hovedsak selvopplevde ting du skriver om.
David: – Ja, det er mye det, og så jeg er jo veldig opptatt av hva som skjer i vår store verden. Og når det skjer ting som det gjør nå om dagen, så er det jo veldig lett å bli inspirert og få det ned på papiret i en eller annen form.
– Så du er allerede i gang med album nummer tre?
David: – En er alltid på gang med noe, men vi tenker vel at vi ikke skal ut med noe nytt album på en god stund enda. Men å jobbe med nye ting er jo en viktig prosess.
Stein: – Det med det norrøne ble på en måte langt litt i fanget på oss med første skiva. “To The Gods We Swear” handler om Odin og vi digger jo også de gamle metalgudene, så det sa seg litt selv. Det var også flere som sa til oss at vi burde holde på det norrøne, ikke minst Jon, men vi har lite som er direkte viking-relatert. Men jeg husker at jeg syntes det var dritkult når David presenterte låtene på førsteskiva. Og når vi først var i gang så ble det naturlig å dyrke dette på coveret også. Altså en hyllest til metalgudene. På den nye skiva ville David at tittelen skulle være “Crusader”, men da sa jeg at det kan den ikke hete. Hvis vi kaller den «Crusader», vil de fleste bare tenke en ting, ikke sant.
– Hm, ja, jeg tok den med en gang, og da tenker jeg selvfølgelig på Saxon. Bra dere bare holdt dere til å ha med låten “Crusader” på den nye skiva da. Jeg fikk jo umiddelbart Saxon-vibber, men det er jo bare positivt i min verden.
Stein: – David har ikke den referansen av en eller annen grunn, og jeg sa: men det har alle andre som vokste opp samtidig med oss. Vi kan ikke kalle den for «»Crusader», for det er bare tatt. Da kom forslaget om å kalle skiva “Northern Crusaders” i stedet. Da fikk vi bakt inn både det skandinaviske og korsfarere i ett.
David: – Tanken bak tittelen “Northern Crusaders” er at vi skal fremstå som korsfarere av musikk, på en måte at vi skal ut i verden og spre musikken vår.
– Jeg synes det er kult, og dere har klart å holde på tråden fra første skiva uten å gjenta dere selv, synes jeg. Da får dette bli siste ord i dette intervjuet og masse lykke til med å spre musikken deres både her til lands og utenlands fremover!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026