Lørdag 1. august 2026
Det var dessverre ikke fullsatt denne augustkvelden og det var kun første etasje på Rockefeller som var åpent for publikum. Tyske Velvet Rush var supportband og med karismatiske Sandra Lian i front leverte de et helt greit sett med deres 70-talls inspirerte hardrock. Publikum ga god respons og det kan være verdt å sjekke ut deres katalog med en ny plate på vei.
Rose Tattoo ruslet på scenen litt over klokken ni og satte i gang med «Scarred for Life». Lyden var litt trøblete i starten, men det ble raskt korrigert. Det er som tiden har stått stille for Angry, han beveger seg selvfølgelig ikke like energisk rundt på scenen, men stemmen holder fortsatt mål. Den snart 79-årige lille mannen har en naturlig utstråling og leder bandet an gjennom sterke låter fra deres 50-årige karriere. Tøffe «One of the Boys» sitter bra og en solid versjon av «Rock ‘n’ roll is King» får rockefoten i sving. Det blir litt tid til småprat fra Angry mellom låtene, men stort sett er det musikken som taler. Bandets låter er ganske korte, og det er ikke mye rom for musikalske utskeielser i form av soloer. Bandet låter tett og bra, og de to gitaristene fyller hverandre bra ut.
Publikum er litt avmålte i starten, men lar seg rive med av den tunge «All the Lessons», som sitter sum et skudd. Før «Rock ‘n’ roll Outlaw» har Angry en liten prat om frihet, noe som er skremmende aktuelt i dagens verdenssituasjon. Han skriker nesten litt deperat ut «freedom» i den energiske låta.
Han ber så publikum komme seg i baren når de skal spille litt blues. «Dette er et party», jeg ser ingen foran her som drikker» utbasunerte Angry og tok seg en slurk av det som så ut som en whiskey-flaske. Og blues fikk vi, en lang og god versjon av «The Butcher and Fast Eddy» med seig slidegitar. Avslutningen av hovedsettet kom i form av klassikerne «We Can’t Be Beaten», som fikk publikum i gang med allsang, og en lengre «Nice Boys» med litt «Blue Suede Shoes» innbakt.
Etter en kort pause kommer de ut og kjører «Astra Wally» som en passende avslutning på en kveld med skikkelig god rock’n roll. Angry takket folka i baren, selv om han mente de hadde hatt lite å gjøre og sa det var bra det fantes steder som fortsatt holder livemusikk i live. Synd at ikke flere fikk oppleve det som da kan se ut til å bli siste gang vi får se den tatoverte, spyttende legenden Angry Anderson på en norsk scene. Det finnes ikke makan til han lenger og bandet ga oss hvertfall en verdig sorti. 5/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Terje Dokken
