Tekst: Geir Larzen
Veteranens gullforgylte piano- og synthesizerlegg kontra Black Sabbaths mesterstykke ”Sabbath Bloody Sabbath” teller bare en liten brøkdel av englenderens himmelvide CV (som i seg selv er verdt en nærlesning). I år returnerer Wakeman som instrumental progrocker, drøyt femten år etter ”Retro 2”. Konseptuelle ”The Red Planet” smis etter mal av klassikerne ”The Six Wives Of Henry The VIII” og ”Criminal Record”. Når vi ringer komponisten, grytidlig en torsdag morgen, møtes vi ventelig av vittig, innsiktsfull munndiaré:
-Jeg kan spasere rundt i min egen hage, så ting kunne vært verre, men pandemirestriksjonene tærer på, og har nær tatt livet av hele industrien. Man kan alltids komponere musikk; i så måte er jeg heldig, men hva gjør man i en tid hvor den musikalske yrkesutøvelsen henter inntektsgrunnlaget fra konserter og turnévirksomhet? Ingen synes å kunne gi noen svar heller, ut over at alt står og faller på en vaksine. Sosial distansering fungerer ikke i teatre eller klubblokaler. Jeg har gitt utallige teateroppføringer, og noe av det kosteligste jeg vet er å omgås masse mennesker før og etter en forestilling, hvor utveksling av forventninger og etterstilt domfellelse utgjør en umistelig del av totalopplevelsen. Hvorledes de skal makte å bringe alt dette tilbake uten fullgod vaksine begriper jeg ikke. Nedstengingen av England er brutal; vi har mistet flere konsertscener, og jeg frykter massive konkursbegjæringer i kommende måneder. Regjeringen yter fornuftige krisepakker til bankvesen og øvrige yrkesgrupper, men ingen later til å ane hva man skal gjøre for å hjelpe underholdningsbransjen.
-La oss snakke om noe hyggeligere, eksempelvis det nøyaktige antall soloplater og albumbidrag du kan skilte med. Har du en vag formening herom?
-Ha ha ha… Virkelig ikke. Noen der ute forsøker å holde en viss oversikt, så fra tid til annen møtes jeg med absurde platesiffer som er umulig å validere, gitt et tonn kompilasjoner i kjølevannet av at rettighetshavender selger materialet til andre. Min diskografi utgjør et villnis. Om vi konsentrerer oss utelukkende om studioalbum, gjetter jeg at tallet ligger på cirka 70-80, kranset av et trettitalls konsertplater og ørten antologier. Hvem vet? Det viser bare hvor gammel jeg er blitt.
-Det taler også sitt klare språk om en ekstraordinær produktivitet…
-Jeg er tilhenger av å publisere musikk som forrettes i inspirerte øyeblikk, men har, som de fleste andre, opplevd perioder uten platelanseringer, fordi materialet ikke er løfterikt. Min far, yrkespianisten, sa ofte at musikk er til for å deles, og at når man gir konserter skal man forestille seg selv blant tilhørerne; tilvirker man et fonogram skal man se seg selv utenifra som platekunde – hans ord resonnerer fremdeles i avkommet.
-Rockeoperaen ”Return To The Centre Of The Eaerth” (1999), ”Out There” (2003), ”Retro” (2005) og ”Retro 2” (2006) skattes høyt av dine dediserte tilhengerne. Når og hvorfor ble du besvangret av tanken på å forarbeide ny progressiv rock?
-La meg først si at jeg er utrolig stolt over ”Return To The Centre Of The Earth”, som dessverre forsvant fra allmennhetens radar. ”The Red Planet” springer egentlig fra entusiastiske kommentarer på nettsiden min, samt i møte med fans. Jeg elsker å hilse på interesserte mennesker, og det plager meg aldri å stille på ”Meet & Greet”-evenementer i forbindelse med konserter. For om lag tre år siden ble jeg i stadig større omfang spurt om når jeg skulle gjøre et instrumentelt progrockalbum igjen. Det ble rent påfallende; spørsmålet ble snart fremmet i hundretalls, og omsider tok jeg det til meg. Når jeg påbegynner instrumentalplater trenger jeg alltid et definert tema som kompositorisk utgangspunkt. Jeg har vært involvert i Starmus – festivalen for astrofysikk, med musikalsk og vitenskapelig aksentuering, initiert av blant andre Stephen Hawking, Queen-gitarist Brian May og Garik Israelian, som kan smykke seg med oppdagelsen av sorte hull. Invitasjonen kom fra Brian May, hvorpå jeg møtte et stjernelag av astronauter og ble venn med avdøde Stephen Hawking. Min interesse for kosmologi og astrofysikk er ikke ny; ”Out There”, som du nevnte, er en hyllest til mine venner i NASA, som ved flere anledninger har vært så elskverdige å sende musikken min på tur i verdensrommet. Den første utskytningen rommet faktisk et kassettbånd av 1991-skiva ”2000 A.D. Into The Future”. Jeg eier fantastiske fotografier av mannskapet på Challenger som poserer, svevende, med mine cd-utgivelser… Under fjorårets Starmus-festival, i anledning 50-årsjubileet for den bemannede månelandingen av juli 1969, snakket jeg med Garik Israelian, etter en bevegende fremførelse av ”We Are The Champions” foran blant andre Buzz Aldrin. Man tenker jo som oftest på Apollo 11 og månelandinger, men Garik gjorde meg oppmerksom på at i 2021 er det 50 år siden vi greide å lande et romfartøy på Mars. Den røde planeten har alltid fascinert meg. For to milliarder år siden lignet den Jorden. Jeg plukket frem bøkene mine om Mars, fylte dem med notater og satte meg ved pianoet. Her kom jeg til å tenke på Valles Marineris, den største dalen i solsystemet vårt. Melodier kom trillende, som etterhånden endte i albumets finalespor. Stykket ble strukturert i tråd med dalens voldsomme utstrekning. Hvilken musikalsk form er egnet å beskrive tilsynelatende uendelige Valles Marineries om ikke boleroen, som er repetitiv, men ikke monoton. Da ”Valles Marineries” ble ferdigstilt forsto jeg at opplegget ville fungere; resten ”skrev seg selv”, som man ynder å si. Jeg arbeidet uavbrutt, uten nødvendigvis å produsere noe av verdi hver dag. Da masse gode fragmenter lå i potten måtte ting sammenfattes, sorteres og i noen tilfeller negeres, fordi visse idéer brøt med den konseptuelle tonen.
-Forstemmende vakre og monumentale ”Aseraeus Mons” danner et optimalt anslag, markert med ditt uomtvistelige tonespråklige signaturtrekk.
-Det er slik jeg fungerer. Når jeg komponerer legger jeg ut bilder i hele rommet. ”The Red Planet” kunne lett ha blitt dobbelt så lang, da det finnes flere inspirerende deler av Mars, men det går ikke å tvinge frem musikken. De beste og mest koherente idéene vinner plateinnpass; resten plasseres i arkivskuffen. Du er ikke den første som bemerker min gjenkjennelige tonalitet i ”Aseraeus Mons”, og jeg må atter replisere at det er slik jeg vet å uttrykke meg musikalsk. Det kommer naturlig, og jeg er fordømt stolt over albumet, med beskjedenhet å melde.
-Jeg falt pladask for den uforvarende gitarsoloen, i topp av korstemmene, på tampen av stykket.
-Dave Colquhon er gnistrende. Til ”Aseraeus Mons” ble han oppfordret å spinne gitarsoloer over hele fjøla, og da jeg og medprodusent Erik Jordan siden skulle editere og mikse låten, erkjente vi at gitaren overspilte, hvilket vi hadde bedt om; den stjal for mye fra de øvrige sporene. Det er forresten bedre å nedfelle for mye, som man siden kan kassere, enn for lite. Etter noen runder ved miksepulten forsto vi at soloen mot slutten av stykket gestalter noe helt eget, som måtte bevares. Vi endte faktisk med å eliminere resten av gitarsolosporet, for å maksimalisere crescendoet. Når Dave Colquhon omsider lar høre fra seg dannes en fullstendig uventet, musikalsk forhøyning. Viktigheten av å kunne se trær for skogen er faktisk ikke tapt på meg.
-Tonen i påfølgende ”Tharsis Tholus” er langt mer sordinert, dog overdratt abrupte tilskyndelser av jazztonerekker.
-Hele poenget var å tonesette den ikke-statiske uroen i angjeldende geografiske område. Tharsis Tholus er en vulkan som i blant vil få turister til å skvette skulle de oppholde seg i nærheten.
-”Olympus Mons” vil formodentlig stille tørsten til alle som higer etter spennende omkalfatringer i tonalitet, timbre og metrikk.
-Helt siden inngangen av 1970-tallet er jeg blitt spurt om hvordan jeg utarbeider taktartangivelsene mine. Sannheten er at jeg over hode ikke er meg disse bevisst. Hvis jeg komponerer noe jeg liker, nedtegnes noter på papir, uten tanke på hvilke taktartangivelser som gjelder. Først etterpå, når jeg begynner å tenke pragmatisk og analytisk, vil det vise seg at det skrevne spenner fra eksempelvis 5/8 og 3/4 til 7/8. Jeg setter meg aldri fore å komponere innenfor rammene av en gitt taktart. Heldigvis er ikke dette problematisk for kapasiteter som Dave Colquhon eller Lee Pomeroy; bandet mitt er vant med alle tenkelige metriske variabler. David Bowie, velsigne ham, ga meg et godt råd i hine dager: ”Omgi deg alltid med musikere som forstår hva du forsøker å oppnå. Gjør du ikke det, kommer du ingen vei”. Følgelig består The English Rock Ensemble av håndplukkete utøvere.
-”Pavonis Mons” er den albumforekomsten som ikke hadde vært en anomali på ”The Six Wives Of Henry The VIII”…
-Jeg innrømmer at jeg lyttet til mine eldre, instrumentelle soloplater – fra ”The Six Wives Of Henry The VIII” til ”The Seven Wonders Of The World” – mens jeg skriblet notater, ikke minst for å gjenoppdage ulike klaviaturlyder. Ordet melodi løp som en rød tråd gjennom notatblokken; jeg innså at melodilinjer var prosjektets nøkkel. Virtuost overspill sender deg i grøfta. Selv solosekvenser befordrer melodi og form, snarere enn å fremstå som en lubben sekk med toner. Da jeg kom til ”No Earthly Connection” – som ikke er et instrumentalalbum – ble jeg påminnet plenty fantastiske synthesizerlyder. Hvorfor har jeg for eksempel ikke benyttet mellotronfløyter oftere? Jeg nedtegnet en bråte soniske forglemmeligheter, som jeg virkelig elsker, og forsøkte å øse av indeksen i størst mulig grad. På ”The Red Planet” nyttes endog kirkeorgel på andre måter enn tidligere.
-”Pavonis Mons” leser som en katalog over fornemme synthesizeruttrykk; her figurerer alt fra kirkeorgel og piano til moog, hammondorgel og mellotron.
-Vi kan takke produsentkollaboratør Erik Jordan for platas frodige lydpalett. Han setter ofte spørsmålstegn ved det soniske, og er lett å lese dersom han mener vi kan tjene musikken bedre, hvilket får meg til å revurdere egne autopilotholdninger. Det samme gjelder soloene mine – jeg kan si meg tilfreds med en tagning, helt til jeg ser Eriks oppsyn som formelig skriker i absolutt stillhet: ”Jo, det var fint, men jeg tror du kan yte bedre.” Og fyren har alltid rett.
-Et år innen han døde hang jeg en hel ettermiddag med Tony Ashton, sjokkerende nok på pub. Blant fantastisk mange tildragelser og anekdoter kom han til å nevne et fjernsynsprogram han ledet sammen med deg. Eksakt hva var Gas Tank?
-Ah, gode, gamle Tony! Han presenterte meg idéen over en stabel øl, cirka 1981, og konseptet var enkelt og briljant. Vi skulle lede et musikkprogram for en nystartet fjernsynskanal. Det eneste vi krevde av artistene var at samtlige opptrådte live, selv om vi skøyt og editerte episodene innen de ble kringkastet. Videre skulle vi intervjue dem og prate piss, samt være del av eget husorkester. Jeg elsket idéen, og det samme gjorde Chanel 4 som ga prosjektet grønt lys. Dernest ringte vi opp kolleger vi ønsket som gjester, inklusive John Entwistle, Rick Parfitt, Alvin Lee, Phil Lynott og Ian Paice. Programmet ble godt mottatt, men etter hvert fordret Chanel 4 at vi hentet inn moderne artister og ikke bare folk fra 60- og 70-tallet. Ok, tenkte vi, et tilsynelatende betimelig ønske, men det problematiske vil være å få noen av dagens band til å opptre live. Chanel 4 mente vi løy når vi fortalte at 80-tallsutøvere flest mimer foran kamera. Dette hadde de ingen tro på, så vi ba dem ringe rundt til managere og plateselskap i leting etter populære, moderne artister kapabel til å opptre live. En måned senere kom de slukøret tilbake og sa at det var nytteløst, og det markerte Gas Tanks premature endelikt. I årene som fulgte snakket vi sporadisk om å gjøre en ny sesong. Dessverre døde Tony i 2001 og verden ble berøvet et unikum. Gas Tank er heldigvis utgitt på dvd; John Entwistles bass-solo er alene verdt innkjøpsprisen. Vi maktet sågar å få Rick Parfitt til å dra en solo.
-1970-tallets kanskje ypperste filmskaper var makeløse Ken Russell. Du samarbeidet med ham flere ganger…
-Hvilken autor! Jeg støtte på ham i heisen til BBC kort tid før han døde, og da hadde vi ikke hatt kontakt på mange år. Han klagde fremdeles, sannsynligvis berettiget, over å bli behandlet som en pariakaste av filmindustrien. Idet vi skulle bryte opp måtte jeg spørre om noe som lenge hadde ulmet i bevisstheten. Jeg sa: ”Hør, det er publisert flere autoriserte biografier om deg. I én av dem sier du at jeg er blant de mest omgjengelige og fantastiske komponistene du noen gang samarbeidet med. I en annen utbasunerer du at jeg er den mest ufordragelige og krevende filmmusikkskaperen på jordkloden.” Ken nikket til alt dette. ”Men, hvilken versjon er den riktige?” spurte jeg. Han stirret undrende på meg og konkluderte: ”Vel, begge. Det var slik jeg følte det på de tidspunkt spørsmålene ble meg forelagt”. Der har du Ken Russell i et nøtteskall, ha ha ha. Han var en kunstnerisk gigant, og en fryd å jobbe med.
-Vi har spart det viktigste til slutt: Hender det at du ifører deg en av dine klassiske, overdådige kapper når du handler smør og brød på nærbutikken?
-Ha ha ha, den var ny. Nei, faktisk ikke, men nå kjenner jeg på en hodekulls trang i så måte. Vel, jeg har formodentlig løpt over veien, i full mundur, for å hente noe på en butikk like før konsertstart… Men hvorfor går jeg ikke oftere med kappe i det daglige? Sjansene for at så skjer økte betraktelig nå, så takk skal du ha.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020